tirsdag 18. desember 2012

Gudsord uke 51 - 2012

Biskopens juleandakt 2012


GUDS FRED!
«Guds fred» er en gammel hilsen. Det er en vakker hilsen. «Fred» er av de store ordene. Vi kan ikke ønske noe bedre for hverandre enn å få leve i fred. «Fred» er et hovedord i vår Bibel. I Guds nærhet lever freden. Ingen fred er større enn den han gir. Guds fred er knyttet til julebudskapet. Jesus ble kalt fredsfyrsten. Og englenes store «Gloria», sangen på Betlehemsmarken, er en hyllest til freden som nå er kommet til verden. «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden»! At Gud har knyttet sin fredsplan til et lite, sårbart menneske, er juleevangeliets store mysterium. Mysteriet utfolder seg gjennom livet hans. I det han gjorde og i ordene han brukte. I den historiske freden han skapte ved et offer vi minnes om hver gang vi ser et kors og hver gang vi lytter til budskapet om hans oppstandelse. Han skapte fred. Derfor er julebudskapet et fredsbudskap – fra Betlehem. En by som fortsatt finnes og hvor dagens innbyggere fortsatt lengter etter fred, også nå i julehøytiden. Dagens virkelighet i Betlehem er en påminnelse om at budskapet om Guds fred, også er en utfordring til å huske på dem som lever i ufred også denne jula. Jesus sa en gang «salige er de som skaper fred». Det er et ord vi kan bære med oss når vi skal feire vår store fredshøytid.

Med ønske om en fredfylt julehøytid.

Biskop Tor B Jørgensen.

tirsdag 11. desember 2012

Gudsord uke 50 - 2012


”Kirkeutnevnt biskop”
av Olav Holten, prost.

Når dette leses, har Den norske kirke etter all sannsynlighet fått en ny biskop.
Hvem det er, vet vi ikke når dette skrives.
Det nye er ikke at vi får en ny biskop. Det nye er at den nye biskopen er tilsatt av indrekirkelig myndighet og ikke av Kongen/regjeringen.
Etter kirkereformen som ble vedtatt i vår, er det nå Kirkerådet som skal tilsette biskoper.
Mange er skeptiske til nyordningen, selv er jeg meget glad for den.
At det før ”bare” var staten som utnevnte biskoper, er for øvrig en sannhet med modifikasjoner.
Historisk sett hadde det denne bakgrunnen:
Grunnloven av 1814 videreførte kirkeordningen fra det eneveldige Danmark/Norge. Kirkesaker skulle ved siden av en del andre saker videreføres som det till da hadde vært praktisert. Dette hørte til Kongens særrettigheter, prerogativer, som han ”styrte” med alene.
Ganske raskt ble dette overført til regjeringen, som da sammen med kongen tok avgjørelsene i Statsråd. Etter at parlamentarismen ble innført, fikk Kongen mindre og mindre myndighet, slik at han bare rent formelt foretok utnevnelsen, men regjeringen var den som bestemte hvem som skulle utnevnes.
Men selv da opptrådte ikke Regjertingen ”bare” som statlig myndighet, men faktisk som det øverste kirkestyre. Derfor var det bare de statsråder som tilhørte kirken, som kunne behandle kirkesaker. På den andre siden måtte Regjeringen være beslutningsdyktig.
Dette vare årsaken til at halvparten av regjeringens medlemmer måtte tilhøre kirken. Denne ordningen viste seg å være umulig å føre videre. Derfor tvang også en nyordning seg fram.
        Selve prosessen fram til en bispeutnevnelse, er ikke særlig endret. Kanskje burde vi i Den norske kirke vurdere å innføre valg av biskoper, slik som ordningen nå er i Sverige og Finnland og i praksis også i Danmark.
        Om en utnevnelse vil det fra tid til annen være uenighet, ja kanskje strid. Et valg er vesentlig lettere å ”ta til etterretning”.

mandag 10. desember 2012

Gudsord uke 49 - 2012


Den venter ikke forgjeves som … 

Det moderne menneske er ikke særlig flink til å vente. Vi har det så travelt. ”Alt går så fort i våre dager” heter det i en av visene til Odd Børresen. Vi er mer utålmodige enn før i tiden. Når gode idèer oppstår skal de helst realiseres med en gang. Særlig barn synes det er kjedelig å vente og de er enda mer utålmodige enn voksne og eldre.

Vi er nå gått inn i adventstiden. Da blir tålmodigheten satt på prøve hos enhver av oss. Vi vet at advent betyr ”komme”. Og vi vet at vi venter på jula og at det er Jesus som kommer. Adventstiden har sine tradisjoner med lys, mattradisjoner, laging eller kjøp av julegaver og forberedelse av alle slag.

Vi har vel alle forventninger til julen. Men realiteten er nok at vi tenker svært ulikt om hva vi forventer. Det er slett ikke alle som ser fram mot en kristen julefeiring. Men uavhengig av det religiøse innhold har de fleste en positiv forventning til jula – hver på sin måte. Det har bygd seg opp så mange positive sider ved jul; ferie, avkobling, sosiale fellesskap og tid til ettertanke. Alle lengter vi etter disse tingene og ser stort på det. Min utfordring i dag er da å la forventningene til julens egentlige budskap også få plass, bli en del av ettertanken.

Adventstiden har en oppbygging fram mot jul med de fire søndagene som alle har hver sitt preg. På hver sin måte handler det om forventning til julens budskap. Kommende søndag, som er 2. søndag i advent har tekst fra Johannes-evangeliet der avsnittet har overskriften ”Sorgen skal bli til glede”. Teksten avsluttes med oppfordringen ”Be, og dere skal få”. Julens budskap representerer en glede som kommer til oss gjennom Jesus som frelser, en glede som ”skal vederfares alt folket” sto det før i juleevangeliet. Men dette gledesbudskapet kommer også til hver enkelt av oss.

Så la oss da bruke tiden fram mot jul til å forberede oss i tålmodighet på jula – i planlegging og i refleksjon over eget liv.

Den venter ikke forgjeves som venter på noe godt. 

Gunnar Tveit Sandvin
Kirkeverge

tirsdag 27. november 2012

Gudsord uke 48 - 2012

Nåde over nåde

Søndagen som var, var den siste søndagen i kirkeåret og har fått navnet domssøndag. Dette er en gudstjeneste som fort gir dårlig smak i munnen. Vi vet at dette er en dag der folk før oss har opplevd seg dømte, ydmyket og redde. Og på en eller annen måte så sitter dette i kroppene våres ennå, selv om vi kanskje ikke var der selv og opplevde det. Hva tror vi at vi skal bli dømt for? Og hva er dom? Er det frykten for å stå naken og avledd, for det å bli avslørt? Er det det samme som ydmykelse? Er dom straff? Det er jo ikke det, men i noen av våres kropper er det det, det handler om. Ydmykelse og straff.
Dommen handler ikke om deg og om meg. Det handler ikke om oss på et individuelt plan. Dommen handler ikke om at vi behøver å måtte ta alt personlig og si at alle verdens lidelser er min eller din feil. Vi er handlende mennesker som gjør riktig og galt, vi har potensialet til å bli bedre. Å handle riktigere og riktigere og riktigere. Det er derimot viktig å huske på at dommen er tett sammenved med nåden. Dommen kan bare ses i lys av Jesu milde handlinger. Og den er ikke framtiden, den er nå.  Det er som vi hører i saligprisningene i Matteusevangeliet: ” Salige er de som er fattige i ånden, Salige er de som sørger, Salige er de ydmyke, Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, Salige er de barmhjertige, Salige er de rene av hjertet, Salige er de som skaper fred, Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld” Det er det det handler om, verken mer eller mindre. Det retter seg mot oss som et kollektiv, som én menneskehet. Vi er i en ring, vi står ikke alene i den og vi føyer oss inn i rekken av de som kom før oss og de som kommer etter oss.
Det som ødelegger verden står vi sammen om, for det er mellom oss all urett skjer. Men det er også mellom oss kjærlighet tar form, får uttrykke seg og bli legemliggjort, slik Guds kjærlighet ble legemliggjort for oss i Jesus Kristus. Likevel er det ubehagelig, den friksjonen vi møter på ved dette ordet dom, det utfordre oss. For alt henger ennå ikke sammen og det vil det heller ikke gjøre nå. For vi ser som i et speil i en gåte. Det er i møtet mellom mysteriet dom og mysteriet frelse at alt kan åpne seg, slik at nåden kan regne ned og vi kan stå der nakne og trygge. Nåde over nåde i tro håp og kjærlighet.

Andreas Ihlang Berg
Prestevikar

tirsdag 20. november 2012

Gudsord uke 47 - 2012

Haugianere 

Dette er tittelen på et maleri malt av Adolph Tidemand i 1848. Det skildrer en lekpredikant som står på et lavt bord og taler til en forsamling i et lite lokale. Her er både unge og gamle og fra ulike samfunnslag. En person ligger også til sengs. Det er skildring av et husmøte i en privat heim. Haugianerne er bevegelsen som oppsto etter lekpredikanten Hans Nielsen Hauge fra Tune i Østfold som levde for 200 år siden.  

Han fikk sitt kall fra Gud til å forkynne mens han gikk og pløyde på åkeren en dag i 1796. Fra den dag startet en virksomhet som førte ham over hele landet. Svært mange samlet seg til forkynnelse om å vende om til Gud og ta Jesu frelse på alvor i sitt personlige liv. Han forkynte også gjennom at han skrev bøker som ble spredt i voldsomme opplag. Forkynnelsen hans utfordret egentlig ikke kirkens lære, men prestestanden ble sterkt utfordret. Konventikkelplakaten av 1741 forbød lekfolk å forkynne uten sogneprestens godkjennelse. Derfor ble han stadig arrestert, men løslatt igjen etter kortere eller lengre tid. I 1804 ble han arrestert for 10. gang. Da ble han sittende i fengsel i mange år og etter det ble det lite reising med ham. 

Det som gjør at Hans Nielsen Hauge er blitt husket i ettertid er, i tillegg til at bevegelsen ble en livskraftig bevegelse som preget mange mennesker, hans engasjement i næringslivet. Fabrikker og virksomheter over hele landet ble startet opp etter idé og oppfordring fra ham. Der han så muligheter tilskyndet han virksomhet både med kunnskap og kapital. Gjennom boksalg og egen næringsvirksomhet ble han til tider en rik mann, noe som også ble oppfattet som en trussel i offentligheten. 

Hans Nielsen Hauge har fått ny aktualitet igjen i dag. Det moderne næringsliv har fått øynene opp for Hauges næringspolitiske tenkning ved at etikken er en nødvendig del av hele virksomheten. Næringslivets Hovedorganisasjon har støttet seminarer for å bringe Hauges tenkning inn i norske bedrifter. Samtidig med at kristen etikk i næringslivet aktualiseres ser vi samtidig at etikk og moral er viktig i alle menneskers liv. 

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

tirsdag 13. november 2012

Gudsord uke 46 - 2012

Guds tårevåte hand

Jeg liker å gå langs stranden. Jeg liker å lete. Å lete etter noen skatter: skjell, steiner, sneglehus i alle slags størrelser og alle slags former. Det er så mye å oppdage og å undre seg over. På nesten hver tur plukker jeg noe med meg og bærer det med meg hjem. Det hender at jeg til tider holder utkikk etter noe spesielt fint og så begynner jeg å lete etter det og blir helt oppslukt i det. Og det er ofte at jeg kommer hjem med mange ekstra fine eksemplarer, men ikke rent sjelden med noe jeg egentlig ikke lette etter. Hva holder du utkikk etter på strandkanten? De fine, hele, makeløse skjellene med fine former? Blir du ekstra glad når du finner en sjelden eksemplar, som du ikke ennå har fra før eller kanskje ikke engang sett før? Ja, det liker jeg også. Men i det siste er det noe annet som har fascinert meg enda mer: skjønnheten av det ufullkomne. Skjell som mangler et stykke, fargespillet i de små bitene av kamskjellen, eller sneglehus som åpenbarer dens fascinerende innsiden først når den ikke er hel. Jeg står ved havet og tenker på hva slags reise denne slitte skjellen har lagt bak seg, hvor mange stormer og bølger den har vært midt oppi. Alt det bærer med seg, blir synlig i dets knuste og ødelagte utseende. Denne måneden feirer vi i våre kirker minnegudstjenester i anledning allehelgensdag. Vi minner dem som har dødd og ble gravlagt fra våre menigheter og danner ring rundt dem som sørger, savner og har det tungt. I Bibelen skriver profeten Jesaja ”Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort det skjensel hans folk lider. For Herren har talt.” (Jes. 25,8). Tenk deg: som en mor eller far som tar det gråtende barnet sitt i sin favn og stryker over dens ansikt, og tørker tårene av kinnet, slik beskriver Bibelen Guds møte med oss. Og legg merke til denne viktige detaljen: handa som tørker tårer, må selv bli våt - av våre tårer. Alt det vi må bære i livet, har Jesus båret. Han har båret våre lengsler, vår sorg, vår smerte. Når vi gråter faller tårene på Ham. I denne enkle handlingen – da Han tørker tårene våre, vises Guds vesen og hans lengsel: Han vil trøste sine elskede mennesker, Han vil trøste deg og gjør deg hel. Gud tar imot sine som kommer med både tårer og andre merker fra vandringa gjennom livet. Ha en velsignet uke!

Christina Becker, menighetspedagog

tirsdag 6. november 2012

FVT-EVT


Gudsord uke 45, sokneprest Sven Becker

Endelig har vi fått en avklaring - i det sekulariserte samfunnet blir tid noe relativt. 
Grunnen er at vi trenger litt mer romslige uttrykk enn «Før i tida», «manns minne», «den gang».

Nå er vi altså igang med å definere tidsregningen på nytt - eller vi? Ihvertfall Store Norske Leksikon. Når «før Kristus (f.Kr.)» og «etter Kristus (e.Kr.)» nå blir byttet ut med «før vår tidsregning» og «etter vår tidsregning» da blir det på tide å feire Vårherres oppstandelse på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.

Et spennende perspektiv på dette er jo ønsket om at ting skal bli så verdinøytrale. «Før vår tid» er da - når? Det morsomme er at det hele koker ned at «vår tid» allikevel er Vårherres - uansett om man velger å skrive Kristus eller ikke - forblir vel året 0 året null?

Eller blir det sånn som med «manns minne» - som i noen sammenheng ikke strekker seg lenger enn to uker. Da blir «etter vår tid» et rimelig oversiktlig tidsrom på to uker tilbake og fra nå av og framover… eller?

Det finnes forskjellige kalendere - kanskje flere enn vi til daglig er klar over: 
Armensk kalender, Astronomisk årnummerering, Bahaikalender, Bengalsk kalender, Berberisk kalender, Buddhistisk kalender, Kinesisk kalender, Koptisk kalender, Etiopisk kalender, Regnskapsår, Germansk kalender (fortsatt i bruk av Ásatrúar), Gregoriansk kalender, Hebraisk kalender, Hinduistisk kalender, Indisk nasjonalkalender, ISO-uke, Iransk kalender, Irsk kalender, Islamsk kalender, Japansk kalender, Javanesisk kalender, Juliansk kalender (fortsatt bruk av den ortodokse kirke for å beregne påske), Revidert juliansk kalender, Malayalamsk kalender, Mayakalender (deler er i fortsatt bruk av Maya-indianere), Nanakshahi kalender, Nepalsk kalender, Nepal Sambat, Runic calendar (fortsatt i bruk av Ásatrúar), Tamilsk kalender, Thai månekalender (fortsatt i bruk for noen Thai-helligdager), Thai solkalender, Tibetansk kalender, Zoroastrisk kalender (inkludert Parsi) (en stor takk til Wikipedia for oversikten)

Jeg ser jo at enkelte må ha savnet en «norsk kalender» - men nå er vi et skritt nærmere oppfyllelsen, med FVT-EVT inndelingen - da kan vi endelig kvitte oss med den utenlandske, gregorianske, kalenderen og en nyere norsk standard på verdinøytrale datoer. Eller?

tirsdag 30. oktober 2012

Gudsord uke 44 - 2012


”Det skulle jo ikke ha gått slik!”

Olav Holten, prost.

”Slik det skulle ha gått!!”
Religionen var dømt til å dø. Den kjente tyske teologen Bonhoeffer ”spådde” at kirken etter andre verdenskrig måtte innrette seg på å være kirke i en religionsløs verden.
Polemikken mot religion, kristendom og kirke var sterk på femti- og sekstitallet, kanskje også på syttitallet. Det var bare et tidsspørsmål før alt religiøst hørte fortiden til.
Politisk hadde marxismen og kommunismen argumentert slik: Hvis bare de ytre forhold for menneskene ble gode, fattigdommen ble utryddet og alle hadde arbeid, så ville det ikke lenger være behov for religion.
Vitenskapen hadde på sin side opphøyd seg selv til et livssyn som utelukket all Gudstro. Og alle som sa noe annet var i beste fall uopplyste, i verste fall dumme.
Men slik gikk det ikke! 

Slik det gikk!
Vi våknet på åttitallet til en slags ”blåmandag” og oppdaget plutselig dette: Hjelp, verden er blitt religiøs!
Det livssynsmonopol som den såkalte Vitenskapen hadde tiltatt seg, viste seg ikke å holde. Tilværelsen var ikke så enkel at alt kunne dekkes med vitenskapelige facts. Den var mer mellom himmel og jord enn en kunne forstå. Og det ble plass til undringen igjen. Spørsmål etter gudstro ble aktualisert på nytt.
Det ble større åpenhet i forhold til religiøse fenomener. Det betydde ikke nødvendigvis at verden var blitt mer kristelig. Men dette hadde som resultat at det rent faktisk ble lettere å tro. Suksessen som den nye Bibeloversettelsen har hatt som bestselger i månedsvis, er et eksempel på dette.
 

Slik det kan gå!
         Dette betyr at i dag er det vesentlig lettere å tro også på kristendommen. Det gir håp for framtida. Samtidig som det gir kirken store utfordringer til å framstille den kristne tro på en måte som er sakssvarende for dagens mennesker.
        Det utfordrer også dagens mennesker og ikke minst dagens kirkemedlemmer til å slutte opp om den tro som faktisk er deres, den kristne. Og jeg vil oppfordre kirkens medlemmer til med stor frimodighet å kalle seg kristne og å ta kristennavnet tilbake.

tirsdag 23. oktober 2012

Gudsord uke 43 - 2012


Pussy Riot og ordets handling
Johannesevangeliet begynner med følgende: ”I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.” Dette ordet er Gud som kom ned til vår verden, ble menneske og tok bolig i blant oss. Når vi møter dette som utgangspunkt for et evangelium kan dette vise oss hvordan ord som formidles til oss både gjennom tale og skrives ned svart på hvitt, setter oss i en posisjon hvor ordets passive lytting krever av oss at vi skal handle. Gjennom Guds inkarnasjon til menneske, til Jesus Kristus, viste han oss hvordan ord er handling. Ordet krever handling og ikke bare tolkning, og kanskje det sterkeste budet vi har blitt gitt er det dobbelte kjærlighetsbud ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand” og ” Du skal elske din neste som deg selv.” Disse to budene henger sammen, for gjennom at Gud ble et menneske, kan man tolke det dit hen at det å elske Gud er det samme som å elske sin neste og ville det gode for hverandre.

Vi har gjennom TV-aksjonen gitt og hjulpet til, slik at Amnesty International kan arbeide videre med sine viktige saker. Samvittighetsfanger er kanskje den farligste og mest destruktive måten å få mennesker til å ikke handle. Gjennom et regimes trusler kan de spille på frykt for at man skal bli fengslet med en urettferdig rettergang eller uten noen rettergang i det hele tatt. Pussy Riot er et skremmende eksempel på hvordan et land bruker et rettsystem for å stilne ubehaglige stemmer som stiller de kritiske spørsmålene. Det er heller ikke bare de opposisjonelle på den politiske fronten som blir tvunget til stillhet, men mennesker som ikke får lov til å vise kjærlighet offentlig fordi man vedtar lover som undertrykker homofile.
Pussy Riot kan ses på som et uttrykk for ord som går over i handling. De har blitt en kroppsliggjøring av undertrykkelsen i Russland. Mennesker og situasjoner som ikke før har blitt belyst har nå kommet fram i de internasjonale medienes søkelys. Jesus rev ned stengsler og skapte nye rom for liv og for åpenhet og slik jeg ser har Pussy Riot også startet på arbeidet med å rive ned stengsler med sitt uttrykk. Ordet ble til handling.

Og våre ord ble blant annet til handlinger på søndag under TV-aksjonen, når vi gav av vårt slik at stengsler og undertrykkelse kan rives ned der undertrykkelse foregår.

Andreas Ihlang Berg
Prestevikar

fredag 19. oktober 2012

Gudsord uke 42 - 2012

Sist søndag hadde vi i Hadsel gudstjeneste for de forfulgte. Vi prøvde å fokusere på de som blir forfulgt for sin tro, de som kjemper en kamp fordi de er kristne. Hadsel menighets nye misjonsprosjekt er innenfor Stefanusstiftelsen, en organisasjon som setter fokus på og arbeider spesielt for de som forfølges for sin tro. De driver prosjektbasert støtte i mange ulike land. Hadsel menighet har valgt to prosjekter med fokus på barn og unge i Egypt. Å vise solidaritet og gi støtte til våre forfulgte kristne brødre og søstre er med på å vise dem at «Vi ser deg. Du er ikke alene».

I en verden med etniske konflikter, krig og uro på mange områder, er det lett å glemme at millioner mennesker forfølges, settes i fengsel, tortureres, drepes, fordi de våger å bekjenne at de tror på Gud. Unge opplever at de ikke kommer inn på skoler, blir forbigått ved jobbsøknader, bare fordi de er kristne. I bibelen står det at vi skal kjempe for vår tro. Vi som bor her, vet egentlig ikke hva dette betyr. Men for våre kristne søsken i mange andre land, kan det være en kamp på liv og død. Hos oss sier mange at troen er en «privatsak», noe ingen andre har noe med. I mange andre land må enhver opplyse om egen tro/trossamfunn i offentlige dokumenter. Der finnes ikke rubrikken «ikke troende»! Der er ikke troen en privatsak! Hva ville du skrive i din rubrikk?
Hva gjør du og jeg om vi kommer i en situasjon der vi virkelig får kjenne på kroppen hva det betyr å bekjenne at vi tror på Gud? Vil vi trekke oss unna og gjemme oss vekk? Bli tause eller nekte, slik apostelen Peter gjorde, for at vi kjenner Jesus? I Matteus 10, 33 står det «Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen». Vil vi våge å bekjenne vår tro, selv om det betyr fare for livet? Apostelen Paulus bleforfulgt, fengslet og torturert for sin tro. Likevel kunne han si: «For meg er livet Kristus og døden en vinning.» I gode tider er det lett å gjøre ordene til sine egne, men hva om vi kom i samme situasjon som Paulus? Ville vi fortsatt si de samme ordene?

Vi som lever i en helt annen virkelighet, trenger å bli kjent med andres virkelighet. Tenk om vi alle kunne engasjere oss og på ulike måter være med å hjelpe våre kristne søsken i Egypt! Her kan barn, unge og voksne i alle aldre bidra!

Ingrid Bergquist
diakon

tirsdag 9. oktober 2012

Si bare ett ord!

Gudsord uke 41, sokneprest Sven Becker

For noen år siden gikk det en reklame på TV, der pappaen og mormora satt sammen med spedbarnet i stua. Man begge håpet at det første ordet skulle komme... Og det kom! Er det noen som husker hva dette første ordet var? "Fiskepinner!"

Med dette som tilsynelatende merkelig bakteppe skal vi få høre dagens evangeliet fra evangelisten Matteus:

5 Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. 6 «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» 7 Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» 8 Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. 13 Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.

Matt 8,5-13

Dette blir nærmest som i påskekrim. Vi har to personer som deltar i scenen: offiseren og Jesus - og et eller annet sted litt lenger unna: tjenestegutten.

Jeg føler meg litt som hos Nytt på Nytt. Her er fire begreper - hvem skal ut? Si. Bare. Ett. Ord.

Det er helt utrolig! Jeg vil vite dette ordet som offiseren ber om av Jesus! Det ordet som helbreder, som gjør hel og frisk på avstand. Jesus sier noe, men han sier ikke et ord. Han bare konstaterer.

Tenk på alle disse øyeblikk, hvor et eneste ord blir så viktig... Elsker du meg? Skal vi gå gjennom livet sammen? Vi du gifte deg med meg? Får vi ta opp dette lånet?

Det er helt avgjørende om vi får et Ja eller Nei i mange av livets store stunder.

Men historien vi leste fra bibelen koker ned til noe annet: den handler ikke om antall ord - den handler ikke om ord i det hele tatt!

Jesus hører mer enn offiserens ønsket. Han senser ikke bare en voksen mann som er iferd med å miste en av sine slaver. Guds Sønn kjenner igjen noe av den Ånden som knytter han og offiseren sammen: troen på Guds makt i Jesus. Denne troen danner grunnlaget for at sykdommen blir snudd til liv. Troen blir bekreftet.

Fra vår kirkes side handler dåpen og vår omsorg for alle døpte, fra vugge til grav, om det offiseren ber om: Ett ord!

Men dette er ikke et ord fra mennesker - og det er ikke det ordet jeg ber om når jeg spør dere foreldre ved døpefonten.

Her møter vi det ene ordet fra vår Gud: et JA til oss. Vi er hans barn - han har sagt Ja, han sier Ja.

Dermed kan jo en av dagens bønner være: Gud, si bare ett ord - så vi kan bli hele! Ja!, svarer Gud i sin egen sønn, Jesus Kristus.

tirsdag 2. oktober 2012

Gudsord uke 40 - 2012


Sorg er vondt, men …
 
For ca. tre uker siden arrangerte kirkekontoret og skoleetaten i kommunen en fagdag om sorg. Mange i Hadsel er rammet av sorg i løpet av de siste årene. Dette er en stor belastning for de pårørende. Men det er også en stor utfordring for de som arbeider med mennesker i sorg. Derfor var denne dagen både en fagdag for de som arbeider i skoler, barnehager og på ulike steder i helsetjenesten, og i tillegg var det på kvelden åpent møte på menighetshuset med temaet ”Å leve med sorg”.

Alle mennesker opplever sorg i livet. Slik må det være. Vi møter alle på sørgelige hendelser, enten det er i nær familie, nabolag eller det er lengre unna slik at vi møter det i media. Sorg er ofte knyttet til dødsfall, men det kan også være sykdom, skilsmisse eller sorg over at livet av andre årsaker blir tvunget inn i spor som vi ikke vil.

Å oppleve sorg er vondt. Dramatiske hendelser og dødsfall er særlig vondt. De som har opplevd slike ting vet at det er ikke sant at tiden leger alle sår. Men tiden gjør likevel noe med våre opplevelser, også med sorgen. Sorgen blir en del av den erfaring som vi mennesker tar med oss videre i livet og som er med å forme oss som mennesker og som styrer våre valg videre. Ja, sorg er vondt, men det inneholder også fokus på det som var før sorgen. Når hendelsene kommer litt på avstand blir vi i stand til å oppdage mer av det som var før sorgen. Da kan vi kanskje greie å oppleve både takknemlighet og glede for det som var.

Hvis sorg bare var negativt, ville livet og samfunnet vært helt utålelig. Så mye vondt som vi omgir oss med i media og ellers må vi likevel greie å forholde oss til omgivelsene.  I enkelte tilfeller kan vi høre om kunstnere som under svært vanskelige forhold og sorg har skapt stor kunst. Mange salmer er skapt i situasjoner der forfatterne har levd i dyp sorg. Det kan til tider se ut som at sorgen er en forutsetning for det som skapes. Kolbein Falkeid har sett noe av dette i et dikt om Louis Armstrong. I slutten av diktet sier han:
hvor stor sorg skal til for å nære en ren glede”

Sorg er vondt og vi kan ikke rømme fra den, men den kan også føre noe godt med seg.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

tirsdag 25. september 2012

Gudsord uke 39 - 2012


Livet og den andre

Her om dagen fikk jeg med meg serien ”Mitt liv” hvor NRK gjennom åtte program har intervjuet åtte personer som har satt spor etter seg i etterkrigstidens Norge. Denne episoden intervjuet etter min mening, en av de største og skarpeste teologene som Norge har å by på i dag, Jacob Jervell. Det er mange elementer jeg kunne valgt å ha ta opp i en sammenheng som dette, men det var en setning jeg spesielt bet meg fast til: ”For meg er livet selve Gud”.  Gud er liv, og på denne måten er liv ikke bare hellig, men det er tanken om Guds egen ånd, Guds væren som også kommer til uttrykk i liv. Våre liv vil selvfølgelig passe inn i dette, men dette er også snakk om ”livet” som en større enhet, en størrelse som omfatter alt som er fruktbart, levende, friskt osv.

Den danske teologen Løgstrup snakker om ”det å bære den andres liv i sine hender” Det vil si at vi bærer de personenes liv vi møter på i vår hverdag i våre hender. Hvordan vi møter et medmenneske gir medmennesket noe tilbake igjen. Og dette handler om tillitt, tillitt om at jeg blir sett og at jeg ser deg. Møter vi noen som vi knapt nok kjenner, for eksempel en bak kassa i butikken, er denne korte øyekontakten, det lille smilet, et lite ”hei” som kan forstås som et slikt løgstrupskt-mellommenneskelig møte. Vi kan velge å møte hilsenen tilbake, eller vi kan velge å overse den. Vi kan velge å holde den andres liv i våre hender, eller la den det gli ut mellom fingrene våre.

Å holde hverandres liv i våre hender, er en veldig fin og idel forståelse av hvordan vi som mennesker kan møte hverandre. Men som mennesker klarer vi ikke alltid å være slike fullkomne medmennesker. Og det er ikke rart og heller ikke naturlig å alltid kunne være der for den andre. Noen dager er vi slitne, noen ganger bærer vi på en uro, og fokuset ligger fort på vår egen utilstrekkelighet i stedet for møtet med den andre.

Samtidig neste gang vi opplever at vi kanskje ikke har overskudd, foreslår jeg at vi stopper opp tar en liten pust, åpner øynene og møter den andre foran oss. Kanskje vi da klarer å åpne opp og virkelig se den andre, slik at vi kan bære hverandres liv i hverandres hender.
Andreas Ihlang Berg
prestevikar

torsdag 20. september 2012

KONFIRMANTÅRET 2012/13 ER I GANG!

På søndag markerte vi i menigheten oppstarten på konfirmantåret 2012/13 i Hadsel kirke. Vi feiret gudstjenesten i en fullsatt kirke og koste oss etterpå med saft, boller og kaffe i kirka - mens det regnet og stormet ute. Konfirmantene hadde i etterkant et eget opplegg i og rundt kirka, der de ble bedre kjent med hverandre, og med kirka! I fjøset fikk konfirmantene som oppgave å bygge en kirke. Byggemateriell var marshmallows og spaghetti! Det ble stilige og kreative kirkebygg ;-)


Konfirmanter som skal konfirmeres i Grønning kirke mai 2013
Det var en flott ettermiddag med nesten alle våre nye 74 konfirmanter og familiene deres tilstede. Takk for laget på søndag i Hadsel kirke. Tusen takk også til alle dere som stilte opp som medarbeidere: i kirka, utenfor kirka i regnværet (!), på kjøkkenet, på orgelgalleriet, med boller og kaffe...TUSEN TAKK!!! Mer bilder finner dere på konfirmantene sin bloggside: www.hadselkonfirmanter.blogspot.com

tirsdag 18. september 2012

Underlig preptalk


Gudsord uke 38 av sokneprest Sven Becker

Hva forventer et fotballteam av sin trener før de går på banen? Hva trenger de norske håndballjentene å høre før de vinne sitt neste gull?
Hva er det vi trenger å høre, før vi våger å gå ut av dette kirkehuset og klarer å være trygg i troen, klar i talen og sikker på våre perspektiv på livet?

«Kom igjen - dere vet nøyaktig hva dere må gjøre - dere kan dette - dere klarer dette! Vi kjenner motstanderen! Vi er sammen om dette! Kom igjen! Let´s go!»

Det er noe sånt teamet rundt Jesus hadde sett for seg. De hadde sett alle de geniale, fantastiske ting Jesus hadde gjort: han hadde helbredet, gjort undre, kunnet gå på vannet, frigjort de utstøtte - og ikke minst: han kunne lage vann om til vin!
Nå var de innkalt til den siste prep-talken før de selv skulle ut - og Jesus slår alle forventninger:


Himmelriket er kommet nær!‘  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave.


ENDELIG! Det hadde no tatt lenge nok - endelig hadde de fått del det hele - endelig fullverdige Jesus-etterfølgere. 

Men det hele tar en uforventet vending: 

Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere.

Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale

Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.


Da var det kanskje allikevel på tide å skifte teamet - for dette hadde ikke jeg skrevet under på da jeg ble med på laget!
Ta dere i vare for menneskene - liksom! Det er jo til de vi skal!?
Og når vi blir arrester - ikke bekymre oss for hva vi skal si… Nei - det skal være sant - da har jeg sannelig andre problemer enn å finne ut ka æ skal si!

Og Jesus er så klinkende klar - så uhyggelig tydelig - NÅR de arresterer dere - ikke HVIS. Med andre ord: dette kommer til å skje: går vi ut - blir vi tatt inn…

Trenerens ord i denne sammenheng blir altså: 
«dere ville gjøre de samme ting som jeg gjør: nå får dere muligheten. Og dere vil forandre verden - klart: dåkker vil havne i mye trøbbel. Noen vil bli slått, noen hatet, noen arrestert, noen banket opp - noen vil ikke komme tilbake og noen vil dø. Men, hey, alle som overlever møtes neste helg til et nytt teammøte!»

«Fantatisk! Dette er planen liksom?» hører jeg noen på bakerste benk si.

«Jepp - dette er planen. Men slapp av - de kan da bare drepe kroppen. Ikke så ille - det skal skje med meg - så dette skal gå helt fint for dere også! Er du redd for det har du feil perspektiv!»

tirsdag 11. september 2012

Gudsord uke 37 - 2012


Bllanke ark!

Vi finner kalendere overalt og i mange forskjellige former: i papir, der man har mye plass for å notere avtaler og bursdager, eller en som er litt mindre og kan tas med overalt. Så har vi elektroniske kalendere, både på datamaskin, mobilen og på nett. Selv om jeg bruker elektroniske kalendere, så liker jeg også å ha en - for noen kanskje litt gammeldags - papirkalender. Vi planlegger alle våre dager, uker og måneder og ofte er det flere år i forveien ting er planlagt – på kirkekontoret får vi forespørsler hvert år av brudefolk som planlegger bryllupet mer enn 1 år i forveien eller foreldre som spør etter konfirmasjonsdatoer for om 2 – 3 år, for å kunne bestille lokalitet til festen. Våre liv er styrt etter avtaler, hver dag er inndelt. Kanskje for mye styrt og gjennomtenkt? For lite luft, for lite plass til kreativitet, for bare å leve livet? Nylig havnet en venn av meg i en situasjon som ble til ettertanke: Han hadde ryddet huset og levert et helt billass på nærmeste gjenvinningsstasjon. Dagen etter fant han ikke papirkalenderen sin. Og det er den han bruker privat og på jobb. Litt panisk og fortvilt og etter flere timers leting i huset kom han til konklusjonen at kalenderen hadde havnet i papirpressen på gjenvinningsstasjon. Alle avtaler borte. Istedenfor å bli stressa av det, så bestemte han seg for å arrangere seg på best mulig måte med situasjonen. Han tok rett og slett en dag om gangen. På hjemmekontoret satt han og ventet spent på hvem som ville møte opp. Det han fortalte var at han var mer til stede hver dag, og ikke med tankene allerede på neste avtale, dagen etter, uka etter eller neste måned. Tiden vi har til rådighet kommer ikke tilbake, det må vi forsone oss med. Men vi kan gjøre det beste ut av de dagene vi har. Ja, vi er nok nødt til å planlegge noe, av og til mye. Likevel dreier det seg om å være tilstede i hvert eneste øyeblikk av livet. Forfatteren av salme 31 i Bibelen sier ”Herre, jeg setter min lit til deg; jeg sier: «Du er min Gud.» Mine tider er i din hånd”. Det er en trygghet å få være i Herrens hender og omsluttet av Hans usynlige omsorg. For mine tider er i Hans hånd. Ha en velsignet uke!

Christina Becker, menighetspedagog

tirsdag 4. september 2012

Gudsord uke 36 - 2012


”Vår kristne og humanistiske arv”
av Olav Holten, prost.

Grunnlovsendringene av kirkelovgivningen, skjedde ikke uten motstand. En ganske så liten, men meget talefør gruppe uttrykte stor skepsis til det som ble vedtatt og fryktet at det ville medføre en enda ytterligere verdsliggjøring av vårt samfunn.
Det som imidlertid forbauset meg, var at denne gruppen tilsynelatende ikke kunne lese! Eller ikke ville forstå det som faktisk står i Grunnloven etter endringene. For det er ikke lite! Og det står der som et vern for kristendommen og den kristne tro!
Grunnlovens gamle formulering var dette: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”. Den var skrevet ut fra forholdene i 1814, da det å være norsk også innebar at en var kristen og lutheraner. Nå er det ikke lenger slik, men så er det også gått 200 år! Å beholde denne ordlyden som en slags verdiparagraf for samfunnet, var en umulighet. Det innså man. Og det har en tatt konsekvensen av!
Men det betyr ikke at ikke noe verdifullt er satt i stedet! Den nye formuleringen lyder: ”Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv”. Og: også de som er skeptisk til endringene, må være villige til å se det som står! En får inntrykk av at en ikke ser at det står” kristne” og at en ikke har forstått hva ”humanistisk” er. Kristendommen er fortsatt ”forbliver”) en del av verdigrunnlaget for Norge! Og det står på ingen måte i motsetning til humanistisk som noen vil ha det til.
Når er ”humanistisk” og ”humanisme” ikke entydige begreper. Humanismen var en bevegelse (eg. flere bevegelser) som oppstod i renessansen og var en parallellbevegelse til reformasjonen. Den ble utviklet videre i århundrene som fulgte, og formidlet åndsfrihet, toleranse og humanitet med sterke bånd til den kristne tro og den kristne etikk.
Men en forståelse av hva det innebærer, har kanskje blitt innsnevret i det moderne Norge. Mange leser det i dag som synonymt med human-etisk. En leser da inn i uttrykket en skepsis til kristentroen, som i utgangspunktet ikke er der!
Det at Human-etisk Forbund mer og mer går over til å bruke uttrykket humanistisk for å karakterisere seg sjøl, er en tilsnikelse og en innsnevring av ordets vide betydning. Det er dette noen ikke ser, når de skal tolke den nye ordlyden i Grunnloven.
Selv regner jeg med å kalle meg en kristen humanist. Og det vil jeg forsette med just som bekjennende kristen. Derfor er jeg også rolig for at de som fant fram til ordlyden i Grunnloven, har gjort et godt arbeid som lover godt for Norge i framtida.

tirsdag 28. august 2012

Å kjenne Han på kroppen


Andakt frivillighetsfest / gudsord uke 35, sokneprest Sven Becker

Mange ganger er det viktig å ha riktig fokus for publikumet. Og det å tenke gjennom hva folk flest vil kjenne seg igjen i lettest kan være et godt utgangspunkt. Etter mange runder fant jeg fram til et tema alle har noe å si om: sykdommer. 

Livet er full av sykdommer! Bibelen også!
Spesiell fokus skal de idag rettes mot hjertebrann. Ikke å forveksle med halsbrann, men kan sikkert forekomme ilag. Jeg aner ikke!

Bibelens diagnostikk er gammel, men detaljert. Fra sikre kilder vet vi at hjertebrann gjerne forekommer sammen med plutselig blindhet, en følelse av forvirring, (menn skylder da oftest på kvinnene rundt seg), kombinert med  uforstandige uttalelser og treghet i tro. Ja: treghet i tro!

Det er ikke i mange av nåtidens pasientjournaler at dette vil skrives ned: patientens hjertebrann ble forverret pga. treghet i tro. Kanskje burde man begynne å ta dette med etter hvert.

På 30tallet kom gjennombruddet i hvordan man kunne helbrede mennesker med hjertebrann. Medisinen het: oppdagelse! I videre forskning hadde man så funnet ut at hjertebrann ikke i det hele tatt var farlig: tvert imot - den kunne brukes til å justere livet, oppdaget dets virkelige innhold og retning.

Muligens har noen oppdaget hva som egentlig skjuler seg bak denne betraktningen - hvilken tekst dette sykdomsbildet er hentet ifra - og hvem som "lider" av hjertebrann.
Fortellingen om Emmausdisiplene har fascinert meg på mange måter - men denne er ny: evnen til Kleopas og hans venn til å se tilbake, kjenne tilbake.
"De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»"

Disse to hadde virkelig fått kjenne Jesus på kroppen - men de måtte se seg tilbake. Deres oppdagelse og tro fikk så å si tilbakevirkende kraft. De ble slått av "blindhet", forvirret og gjort treg med tanke på de store hendelser i Jerusalem bare noen få dager tidligere. Men hjertebrannen viste dem veien til oppdagelsen. Noe hadde de kjent - men de hadde ikke visst hva Gud ville vise dem gjennom det. 

Det egentlig fantastiske: disse blinde, forvirrete, trege sjeler er disipler!  Til og med frivillige disipler!
For et stort budskap og lettelse dette er for meg!!

tirsdag 21. august 2012


Guds ord uke 34

Bllanke ark!

Fellesferien er over, de fleste av oss er tilbake på jobb og skolen. Hverdagen gjelder nå. Alt starter opp. Kalendere hentes frem og fylles med avtaler, møter, oppgaver. Vi finner kalendere overalt og i mange forskjellige former: i papir, der man har mye plass for å notere avtaler og bursdager, eller en som er litt mindre og kan tas med overalt. Så har vi elektroniske kalendere, både på datamaskin, mobilen og på nett. Selv om jeg bruker elektroniske kalendere, så liker jeg også å ha en - for noen kanskje litt gammeldags - papirkalender. Vi planlegger alle våre dager, uker og måneder og ofte er det flere år i forveien ting er planlagt – på kirkekontoret får vi forespørsler hvert år av brudefolk som planlegger bryllupet mer enn 1 år i forveien eller foreldre som spør etter konfirmasjonsdatoer for om 2 – 3 år, for å kunne bestille lokalitet til festen. Våre liv er styrt etter avtaler, hver dag er inndelt. Kanskje for mye styrt og gjennomtenkt? For lite luft, for lite plass til kreativitet, for bare å leve livet? Nylig havnet en venn av meg i en situasjon som ble til ettertanke: Han hadde ryddet huset og levert et helt billass med søppel på nærmeste gjenvinningsstasjon. Dagen etter fant han ikke papirkalenderen sin. Og det er den han bruker privat og på jobb. Litt panisk og fortvilt og etter flere timers leting i huset kom han til konklusjonen at kalenderen hadde havnet i papirpressen på gjenvinningsstasjon. Alle avtaler borte. Istedenfor å bli stressa av det, så bestemte han seg for å arrangere seg på best mulig måte med situasjonen. Han tok rett og slett en dag om gangen. På hjemmekontoret satt han og ventet spent på hvem som ville møte opp. Det han fortalte var at han var mer til stede hver dag, og ikke med tankene allerede på neste avtale, dagen etter, uka etter eller neste måned. Tiden vi har til rådighet kommer ikke tilbake, det må vi forsone oss med. Men vi kan gjøre det beste ut av de dagene vi har. Ja, vi er nok nødt til å planlegge noe, av og til mye. Likevel dreier det seg om å være tilstede i hvert eneste øyeblikk av livet. Forfatteren av salme 31 i Bibelen sier ”Herre, jeg setter min lit til deg; jeg sier: Du er min Gud. Mine tider er i din hånd”. Det er en trygghet å få være i Herrens hender og omsluttet av Hans usynlige omsorg. For mine tider er i Hans hånd. Ha en velsignet uke!
Christina Becker, menighetspedagog

onsdag 15. august 2012

Sett ned farten

Gudsord v/diakon Ingrid Bergquist uke 33
«Sett ned farten! Ingenting er mer dyrebart enn øyeblikket.» Dette er et av de mange visdomsordene jeg er glad i. Og jeg synes ordene passer godt inn i vår travle tid, der øyeblikkene farer forbi uten at vi registrerer dem. Sett ned farten! Livet er dyrebart. Dette har mange av oss erfart. Et øyeblikk kan forandre et helt liv, både på godt og ondt.
Sett ned farten! Gi deg tid til å se og oppleve det du ikke får med deg om farten er for stor.
Jeg har reist noen ganger i Frankrike med tog som har en fart på opp mot 300 km i timen. Selvsagt er det flott å svi av 30 mil på en time, men det er umulig å nyte utsikten fra togvinduet. Farten er for stor. Alt raser forbi som en sammenhengende strek. Jeg har også reist samme strekningen med et vanlig tog. Det tar lengre tid, men du verden hvor mye mer spennende og innholdsrik reisen blir. Jeg ser både det som er bra og det som ikke er bra. Og jeg får tid til å reflektere over hva jeg ser og opplever.
Ditt og mitt liv kan sammenlignes med en togreise. Noen av oss vil «reise med hurtigtog» for å rekke mest mulig på kortest mulig tid. Da blir det lite tid til å nyte øyeblikket. Andre gir seg bedre tid på reisen og har forstått at ingenting kan erstatte øyeblikkets opplevelse, enten det er barnets første smil, en vakker dag da både luften og fargene er helt spesiell, en konsert eller kafèbesøket med en kjær venn. Det er øyeblikket, detaljene som fargelegger og binder livet sammen.
Også i vårt forhold til Gud er det viktig at vi tar oss tid sammen med ham, tid til å høre på hva han vil si oss. I den tiden vi lever i, ønsker mange forandringer, bl.a. innenfor Kirkens lære og praksis. Vi kan velge å registrere alle endringer og haste videre. Kanskje kjenner vi en følelse av oppgitthet, men velger å «glemme» det. Enn om vi setter ned farten og engasjerer oss mer i det som skjer. Er alle forandringer riktige? En Kirke som følger med i tiden betyr ikke en Kirke som skal akseptere endringer bare fordi de er politisk korrekte. I ulike sammenhenger sies det ofte at Guds kjærlighet er større enn alt og dekker alt. Det er riktig. Men den samme kjærlighetens Gud som sier: «Heller ikke jeg fordømmer deg» fortsetter med: «Gå bort og synd ikke mer fra nå av!»( Joh. 8, 11) Den siste setningen har vi så lett for å løpe fra. Å protestere er IKKE det samme som å fordømme! I spenningen mellom politisk korrekthet og Bibelen, Guds ord, har vi en rettesnor: «Du skal adlyde Gud mer enn mennesker» ( Ap.gj. 5, 29). Vi må sette ned farten! Vi må våge å tenke! Vi må våge å protestere!

Salmeboken 2013


Vår kirke får en ny salmebok - i 2013. Mange av de kjente og kjære salmer er med - samtidig som nye introduseres!

Les mer om den nye salmeboken HER.

fredag 10. august 2012

Vi ønsker en velsignet vei framover!!



I dag hadde prestevikar Kjersti Bildøe Ryan sin siste arbeidsdag i Hadsel menighet og Vesterålen prosti. 

Vi takker henne for det engasjementet hun har vist, med tanke på barne- og ungdomsarbeid, tjenestene på sykehjemmene - og alt det som hun har bidratt med som menighetsprest hos oss!

Kjersti skal videre til et ett-års-vikariat i Lofoten prosti - og vi ønsker henne Guds velsignelse for den videre tjeneste i vår kirke.

onsdag 8. august 2012

Ta vare på fortida

Gudsord v/kirkeverge Gunnar Tveit Sandvin uke 32

Vi er fremdeles inne i sommer- og ferietid. Det betyr et mindre aktivitetsnivå på mange av de faste ting som foregår. I ferietida er det gjerne andre oppgaver enn ellers i året. Ikke minst er det en stadig økende aktivitet rundt ulike festivaler og bygdedager av forskjellig slag. Fantasien er stor for å finne lokale vinklinger på arrangementene. Og det har stor verdi å komme sammen, holde ved like vennskap og fornye tilhørighet til den bygda en kommer fra. Bevisstheten om hvor en har sine røtter er viktig. Svært ofte er bygdedager/festivaler koblet sammen med historiske samlinger, bygdemuseum eller historiske spill. Dette er også uttrykk for at folk er opptatt av fortida.

Over hele landet er det en bevisst holdning for å ta vare på kunnskapen om den tiden som har vært. Museene rundt om i landet er blitt mye bedre og mer interessante enn de var tidligere. Og folk flest har fått større sans for å ta vare på gjenstander fra tidligere tider. Det kan riktignok være et problem å få plass til alt en vil ta vare på. Antikvitetsforretninger har i mange år sett muligheten av å tjene penger på denne interessen. Og det kan være store penger i omløp.

Jeg er i den fasen at jeg, sammen med mine søsken, i sommer har tømt huset etter våre foreldre. Her ligger det mange minner. Det er mange ting som skal tas vare på, masse interessant litteratur. Og ikke minst gamle bilder. Den siste tiden har jeg vært opptatt av å skanne gamle bilder (overføre dem til datamaskin) slik at flere kan få glede og nytte av dem. Her er bilder fra egen barndom og familieliv, men her er mange bilder fra flere generasjoner bakover. Det forteller mye om slekta før meg.

Hvordan tenker vi om fortiden. Hva tenker vi, og hva sier vi om ”de som gikk foran oss”. Da må jeg tenke på det fjerde bud; ”Du skal hedre din far og din mor.” Hvordan hedrer vi våre foreldre og generasjonene bakover? Først og fremst gjør vi det ved å ta vare på kunnskapen om dem og ved å være bevisst at vi selv står i en historisk sammenheng. Det vil si å videreføre til neste generasjon historier, sitater og opplevelser som vi husker eller som er blitt fortalt. Det fjerde bud er det eneste budet som har et løfte i seg. Du finner det i 2. Mos. 20.12.

tirsdag 31. juli 2012

Aksjer i menneskers liv


 Gudsord av sokneprest Sven Becker uke 31

Har du også kjøpt noen? Jeg tenker på aksjer som får sin verdi av hvor mye dine naboer, kjente, ukjente, venner og grupper legger ut på nettet. Dette har blitt så populært at man nærmest uten forbehold legger ut ferieplaner, personlige relasjoner, skjellskommentarer til venn og uvenn... Og i det hele tatt.

På en måte har jeg kommet over den første forundringen over hvorfor disse sosiale digitale nettverk har blitt så betydningsfulle i menneskers liv, nesten for alle aldersgrupper...

Men så skjer det noe i tillegg når det går an å kjøpe seg andeler av et fenomen som er basert på menneskers utlevering. For: hadde ikke folk kasta rundt seg med følelser, og enda mer med kjedsomme (lure)spørsmål - hvem hadde orket å betale penger for dette? Og i det hele tatt: da det for en stund tilbake gikk rykter om at dette nettvket skulle ta betalt for å være medlem - da var det ramaskrik overalt... Men å kjøpe aksjer er greit!?

Det burde allikevel ikke være så fremmed å investere i mennesker og deres liv - særlig for kristne. Har ikke vi blitt overbevist om at det finnes en Gud som gir så mye, sitt alt, sin eneste - som ikke bare kjøper aksjer men setter alt på spill. Den jødiske filosofen Hans Jonas har beskrevet det slik: Gud gir alt, setter alt på ett kort, risikerer sin fremtid ved å gi seg selv til menneskene.

Mens aksjonærene håper å få ut penger og avkastning ut av menneskers liv (dvel gjerne to sekunder til ved de ordene), noe som kan telles i kroner og øre - hva er svaret på hvorfor vår Gud investerer i våre liv?

Det finnes mange svar på dette som jeg vil anse som tro-verdige. Her er mitt: Gud har ikke mistet verken tro eller håp på at hans skapelse skal kunne forbli det det var skapt til: å være god. Psykologien har omsider funnet ut at det er viktig med positiv bekreftelse, positiv interesse i andres liv, og særlig de livene vi er glade i og opptatt av. Da er det ikke så rart at Gud som har skapt oss i sitt bildet visste dette fra begynnelsen av.

Det hele koker til sist ned til et gudsbildet som handler om storhet, oversikt og omsorg. Den som er gitt til å tro får hvile i dette.

Men hva er egentlig den store forskjellen mellom facebook-aksjonærene og Gud? Aksjonærene har gitt sine penger for å få mer ut av de... Mens Gud elsker så mye at han gir... og gir... og gir...

tirsdag 24. juli 2012

Gudsord uke 30 - 2012

           TAKK!

av Olav Holten, prost. 

Dette blir det siste ”Gudsord” jeg skriver som fast tilsatt prest i Den norske kirke. Jeg fratrer som kjent 31. juli i år etter 43 års prestetjeneste.
Jeg kjenner trang til å samle mine tanker, inntrykk og følelser i ett ord:
Takk.
Mange har spurt meg: Er det ikke vemodig å slutte? Er det ikke vemodig å skulle flytte fra prestegården?
Nei, nå er vemodsfasen over! Nå skal det bli godt å slutte, spesielt som prost og å flytte over i et mindre hus!
Jeg håper imidlertid at det fortsatt kan være bruk for meg som vikarprest.
Jeg beholder min tittel. Vi blir boende på Stokmarknes.
Takken vil jeg først og fremst rette til Gud for at Han har gitt meg helse og forstand til å bli stående i tjenesten til fylte sytti år.  Det er ikke alle som blir det forunt! Det gjør meg ydmyk. Dernest vil jeg takke min lege og helsevesenet som har lagt forholdene til rette slik at jeg har bevart min helse såpass godt som jeg har med behandling og forebyggende tiltak. Jeg ser på helsevesenet som Guds livsforlengende arm. Helbredelser ved hjelp det er for meg like store under som helbredelser ved bønn!
Jeg vil også rette en varm takk til mine medarbeidere. Samarbeidet med de fire biskoper jeg har tjent under, har vært godt, selv om det også der har vært spenninger. Arbeidsfellesskapet ved kirkekontoret i Hadsel og ute i prostiet har også vært godt. Som helhet har jeg trivdes godt i min funksjon. Selvsagt har det også (spesielt for noen år siden) vært noen og til dels store utfordringer, men jeg har kommet igjennom det også med trivselen i behold.
Til slutt vil jeg takke alle kirkegjengere som trofast har sluttet opp om gudstjenestene. De har bidratt til en ting: Å holde liv i kirken. Uten trofaste kirkegjengere eksisterer det ikke en levende kirke! Men med dem, er kirken der!
Så helt til slutt: Jeg har sagt at jeg nå slutter, men kan hjelpe til. Rent konkret betyr det at jeg i utgangspunktet ikke kommer til å stille meg til disposisjon for kirkelige handlinger uten at jeg er engasjert som vikar.
Takk for meg!