tirsdag 26. juni 2012

Gudsord uke 26 - 2012

Pilegrimstur

Sist onsdag arrangerte Hadsel menighet pilegrimstur fra Stokmarknes etter den gamle kirkeveien til Hadsel. Å gå pilegrimstur kan sammenlignes med et livsløp.

I løpet av en slik tur er det både motbakker og unnabakker, det er slakke, lette, behagelige partier og tunge partier fordi terrenget er ulendt eller skummelt bratt. Det kan også være at det er for varmt i lufta eller motsatt – at en går og fryser.

Sammenhengen mellom livet og vandreturen gir en anledning til å tenke gjennom sin situasjon.  Hvordan er det å gå på denne turen her og nå? – Og hvordan har jeg det egentlig i mitt liv? Er jeg inne i en periode der livet går lett eller har jeg spesielle utfordringer? I organisasjonslivet  er det populært å si at det fins ikke problemer, - bare utfordringer. Men det kan være vanskelig å akseptere vanskeligheter i livet – hvorfor måtte dette ramme meg? Men det kan sannelig være vanskelig å se og være takknemlig for alt det gode i livet også.

For noen år siden var jeg på leirskole med elever der vi skulle gå en litt strabasiøs fjelltur med en klasse som så litt mørkt på den utfordringen som lå foran dem. Leirskolelæreren hadde en flott teknikk for å motivere. ”Nå skal vi gå i 17 min, så skal vi ta en pause”. Elevene gikk forventningsfulle fram mot en pause som i praksis var kanskje en halvtime unna. ”Ved neste pause – om ca. 20 min skal alle få en sjokolade”.  Det ble skapt en positiv holdning til turen som gjorde at elevene glemte tiden og gikk mye lengre enn de var klar over. Og den viktigste motivasjonen var å nå toppen og få utsikt.

En pilegrimstur kan ha som mål å nå en topp med overvinnelse og utsikt. Men målet kan også være turen i seg selv og erfaringene underveis med egne tanker i forhold til naturen eller i samtale med dem en vandrer sammen med. Både på en pilegrimstur og i livet ellers kan det være verdifullt og ha en medvandrer – en som går sammen med deg og som du kan dele tanker med. Da kan vi også være en motivator for hverandre slik som leirskolelæreren var overfor elevene. På denne måten kan vi arbeide oss gjennom hindringer og vanskeligheter i livet.

En pilegrimstur – eller en hvilken som helst tur, lærer oss også at det er i motbakker det går oppover. De store og flotte opplevelsene forutsetter gjerne at en overvinner hindringer og vanskeligheter underveis, så også i livet.

Vi har en medvandrer som vi ikke fysisk ser, men som vi likevel kan erfare og kommunisere med. Jesus Kristus ønsker å være en medvandrer i våre liv.

Gunnar Tveit Sandvin
Kirkeverge

tirsdag 19. juni 2012

Gudsord uke 25 - 2012

Kjærlighetens ferjereiser

Jeg kom aldri i mål med den boka. Men jeg likte tittelen. ”Kjærleikens ferjereiser”. Hvorfor boka ikke helt klarte å gripe ei tenåringsjente i innlandet i Trøndelag husker jeg ikke helt. Men kanskje var det at Edvard Hoem skrev om et landskap og miljø jeg ikke kjente meg igjen i. Det var ingen ferjer å reise med i indre Trøndelag. Men vi hadde busser. Busser som gikk til og fra. Busser som fraktet gamle damer fra bygdene inn til sykehuset i Namsos eller ungdommene inn til videregående skole i samme by. Og fra byen kom damene med handleposene fulle og ble satt av ved melkerampen bortenfor et utall av grantrær og svinger. Og så hadde vi toget. Toget som kunne frakte oss lengre enn nærmeste sving og granskog. Kunne bringe oss til storbyen og ja, - til den store verden.

Noe har ferja, bussen og toget felles. Og flyet. Vi reiser sammen. Og i all hovedsak velger vi ikke våre medpassasjerer. Slik som i livet. Bortsett fra noen venner så velger vi verken de nærmeste medpassasjerene; vår familie, eller alle de andre. De blir gitt oss.
”Skipet” kalles hovedrommet i kirkene våre der menigheten sitter. Og i mange kirker henger det skip som symbol på den livsreise vi alle gjør. Sammen. Vi reiser fra livets unnfangelse og inn i det nye landet der framme, det evige livet. Mellom disse punktene reiser vi altså sammen. Vi er medpassasjerer. Medmennesker. Vi reiser med.
Og vårt skip er lastet med? Kjærlighet?
For hvordan reiser vi? Hvordan er jeg å reise sammen med? Hva gjør jeg for mine medpassasjerer? Gjør jeg noe for å gjøre livsreisen god for andre? Er det noen som vil takke for at de møtte meg?
For noen vil reisen gå lett og latteren vil sitte løst. For noen vil reisen oppleves krevende. Sorgen vil være nærværende. Solgangsbris oppleves det for noen. Tårnhøye bølger for andre.
Men vi reiser sammen. Og da burde vi kanskje bremse litt opp innimellom og spørre oss hva vårt skip er lastet med?

Kjersti Bildøe Ryan
Prestevikar

tirsdag 12. juni 2012

Gudsord uke 24 - 2012


VI VAR LIKE AVKRISTNA I GÅR!

Av Olav Holten, prost

Grunnloven ble endret 21. mai. Hva skjedde egentlig med kirka vår da?
Rent formelt var endringene store. Og de var varslet. Vi har i over fire år visst hva som ville komme. Det eneste usikre var om det ville bli flertall i Stortinget for forslagene, og hvor stort flertallet eventuelt ville bli.
Og resultatet var oppsiktsvekkende: Bare tre stemte imot! Aldri har noen Grunnlovsendring gått i gjennom med større flertall.
Norge opphørte med det formelt å være en konfesjonell (luthersk) stat. Statskirka opphørte, men fortsetter som ”statskirke light”, siden Folkekirken, Den norske kirke, blir stående i er særstilling til staten med egen lov.
            Tilsetting av proster og biskoper overføres til indrekirkelige organer, noe som en samlet kirke har ønsket seg i årevis, men som har ”sittet langt inne” i de politiske organer.
            Som statskirkemotstander på sekstitallet, ble jeg møtt med tre ”tunge” argumenter mot opphevelse av statskirka:

1.     Grunnlovens § 2 sikrer en kristen formålsparagraf for den norske samfunn. Hvordan er det gått med den? Børre-Knudsen-dommen tidlig på åttitallet medvirket til å redusere gyldigheten til å gjelde kirkesaker. Den forsvant i praksis.

2.     Kristendomsundervisningen i skolen sikret en luthersk opplæring av alle barn i Norge. Hvordan gikk det med den? Den forsvant – rettnok ikke uten protester i 1966. Og en så ikke da at kirken fikk et skrikende behov for trosopplæring. Det så man først for en ti/femten tid siden. Og nå er dette blitt et eget satsingsområde i kirken, så vel som i andre trossamfunn.

3.     Statskirken sikrer kirken en forutsigbar økonomi. Hvordan er det gått med den? Det ser vi: Aldri har kirken på mange områder hatt det så trangt som nå. Og bedre vil det nok ikke bli, selv om kirken – på linje med andre trossamfunn – vil bli sikret offentlig tilskudd.

Kirken er på denne måten fra det offentliges side blitt drevet fra ”skanse til skanse”, uten at en fra politisk hold har villet gjøre noe med selve statskirkeordningen. Det som nå er skjedd, er rett og slett en ajourføring av kirkens lovgivning i retning av den situasjon som kirken i praksis er i og har vært i lenge.
Mange har uttrykt bekymring for at dette betyr en ytterligere avkristning i vårt land. Men til nå har statskirkeordningen ikke kunnet hindre det.
For det sikreste vern mot avkristning, er ikke lover og paragrafer, men at folk slutter opp om kristentroen og er trofast mot det kirken står for.

onsdag 6. juni 2012

KONFIRMASJON I KIRKA 2013

Skal du eller skal du ikke?
Bor du i Hadsel og vil du være konfirmant i kirka med konfirmasjon våren 2013? Meld deg på snarest mulig! Lever eller send utfylt påmeldingsskjemaet til kirkekontoret på rådhuset. Har du ikke fått skjemaet, stikk innom kirkekontoret med en av foreldre/ foresatte, man-fre kl. 8-15.
Mer enn 70 ungdommer er allerede påmeldt. Vær med, du også!
Mer info om konfirmantopplegg sjekk www.hadselkonfirmanter.blogspot.no
Hilsen fra Christina, menighetspedagog i Hadsel

tirsdag 5. juni 2012

Gudsord uke 23 - 2012


“Bare” er ikke bare…

Gudsord uke 23, sokneprest Sven Becker


“Det er ikke bare bare”  sier noen med litt fortvilt stemme... –  Nei! – og det skal kanskje ikke være heller? Og likevel så er det bare livet vi lever, det er bare jeg som lever mitt liv, bare jeg som tar mine valg.

“Bare” er så fantastisk eksklusivt! Det som følger etter dette ordet (eller ordet “kun” for den saks skyld) får et løft. Og det som sies utfordrer meg til å ta stilling til… 

Hør på dette her:
“Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.” (Sal 62, 2.3)

I visjonsdokumentet for Den norske kirke (2009-2014) heter det at Den norske kirke skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.  Det første kjerneordet er forklart slik: bekjennende, ved at vi stadig fornyes i troen på den treenige Gud.

Og dette gjelder både før og etter 21.5.2012 som var datoen for en etterlengtet realitetstilpassningen med tanke på forholdet mellom kirke og stat.

Men man kan syns at disse store ord, som så ofte blir sitert i visjoner og utredninger, er altfor ulne og tamme, samt at de ikke tar høyde for klare utsagn fra Vårherre som handler om at BARE troen på den treenige Gud er det vi som kirke regner som fullgod, fullendt, full gyldig med tanke på vår frelse. Og sist jeg sjekket var det det vår kirke står får - kanskje gir det nye forholdet til staten vår kirke frimodigheten tilbake når det gjelder egen tro?

I et samfunn hvor den kristne kirken (uansett trossamfunn) blir utfordret kulturelt, politisk og sosialt er det svært viktig å finne tilbake til det som vi faktisk er forent om – bekjennelsen, som nettopp ikke handler bare om å ”stadig fornyes i troen”, men om nettopp å minne hverandre om våre fantastiske ”bare”.

Det finnes mange flere – men Salmisten har en god start med disse to, syns jeg.

Ha en strålende uke!


“Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.”