tirsdag 31. juli 2012

Aksjer i menneskers liv


 Gudsord av sokneprest Sven Becker uke 31

Har du også kjøpt noen? Jeg tenker på aksjer som får sin verdi av hvor mye dine naboer, kjente, ukjente, venner og grupper legger ut på nettet. Dette har blitt så populært at man nærmest uten forbehold legger ut ferieplaner, personlige relasjoner, skjellskommentarer til venn og uvenn... Og i det hele tatt.

På en måte har jeg kommet over den første forundringen over hvorfor disse sosiale digitale nettverk har blitt så betydningsfulle i menneskers liv, nesten for alle aldersgrupper...

Men så skjer det noe i tillegg når det går an å kjøpe seg andeler av et fenomen som er basert på menneskers utlevering. For: hadde ikke folk kasta rundt seg med følelser, og enda mer med kjedsomme (lure)spørsmål - hvem hadde orket å betale penger for dette? Og i det hele tatt: da det for en stund tilbake gikk rykter om at dette nettvket skulle ta betalt for å være medlem - da var det ramaskrik overalt... Men å kjøpe aksjer er greit!?

Det burde allikevel ikke være så fremmed å investere i mennesker og deres liv - særlig for kristne. Har ikke vi blitt overbevist om at det finnes en Gud som gir så mye, sitt alt, sin eneste - som ikke bare kjøper aksjer men setter alt på spill. Den jødiske filosofen Hans Jonas har beskrevet det slik: Gud gir alt, setter alt på ett kort, risikerer sin fremtid ved å gi seg selv til menneskene.

Mens aksjonærene håper å få ut penger og avkastning ut av menneskers liv (dvel gjerne to sekunder til ved de ordene), noe som kan telles i kroner og øre - hva er svaret på hvorfor vår Gud investerer i våre liv?

Det finnes mange svar på dette som jeg vil anse som tro-verdige. Her er mitt: Gud har ikke mistet verken tro eller håp på at hans skapelse skal kunne forbli det det var skapt til: å være god. Psykologien har omsider funnet ut at det er viktig med positiv bekreftelse, positiv interesse i andres liv, og særlig de livene vi er glade i og opptatt av. Da er det ikke så rart at Gud som har skapt oss i sitt bildet visste dette fra begynnelsen av.

Det hele koker til sist ned til et gudsbildet som handler om storhet, oversikt og omsorg. Den som er gitt til å tro får hvile i dette.

Men hva er egentlig den store forskjellen mellom facebook-aksjonærene og Gud? Aksjonærene har gitt sine penger for å få mer ut av de... Mens Gud elsker så mye at han gir... og gir... og gir...

tirsdag 24. juli 2012

Gudsord uke 30 - 2012

           TAKK!

av Olav Holten, prost. 

Dette blir det siste ”Gudsord” jeg skriver som fast tilsatt prest i Den norske kirke. Jeg fratrer som kjent 31. juli i år etter 43 års prestetjeneste.
Jeg kjenner trang til å samle mine tanker, inntrykk og følelser i ett ord:
Takk.
Mange har spurt meg: Er det ikke vemodig å slutte? Er det ikke vemodig å skulle flytte fra prestegården?
Nei, nå er vemodsfasen over! Nå skal det bli godt å slutte, spesielt som prost og å flytte over i et mindre hus!
Jeg håper imidlertid at det fortsatt kan være bruk for meg som vikarprest.
Jeg beholder min tittel. Vi blir boende på Stokmarknes.
Takken vil jeg først og fremst rette til Gud for at Han har gitt meg helse og forstand til å bli stående i tjenesten til fylte sytti år.  Det er ikke alle som blir det forunt! Det gjør meg ydmyk. Dernest vil jeg takke min lege og helsevesenet som har lagt forholdene til rette slik at jeg har bevart min helse såpass godt som jeg har med behandling og forebyggende tiltak. Jeg ser på helsevesenet som Guds livsforlengende arm. Helbredelser ved hjelp det er for meg like store under som helbredelser ved bønn!
Jeg vil også rette en varm takk til mine medarbeidere. Samarbeidet med de fire biskoper jeg har tjent under, har vært godt, selv om det også der har vært spenninger. Arbeidsfellesskapet ved kirkekontoret i Hadsel og ute i prostiet har også vært godt. Som helhet har jeg trivdes godt i min funksjon. Selvsagt har det også (spesielt for noen år siden) vært noen og til dels store utfordringer, men jeg har kommet igjennom det også med trivselen i behold.
Til slutt vil jeg takke alle kirkegjengere som trofast har sluttet opp om gudstjenestene. De har bidratt til en ting: Å holde liv i kirken. Uten trofaste kirkegjengere eksisterer det ikke en levende kirke! Men med dem, er kirken der!
Så helt til slutt: Jeg har sagt at jeg nå slutter, men kan hjelpe til. Rent konkret betyr det at jeg i utgangspunktet ikke kommer til å stille meg til disposisjon for kirkelige handlinger uten at jeg er engasjert som vikar.
Takk for meg!

tirsdag 17. juli 2012

Gudsord uke 29 - 2012

            ”LIVSSYNSÅPEN”, IKKE ”LIVSSYNSNØYTRAL”
Tidligere i vår vakte det stor oppmerksomhet da Drammen kommune nærmest på egen hånd introduserte et forslag om at byen skulle gjøres ”livssynsnøytral”. En ting var uttrykkene som ble brukt, en annen ting var de begrensninger på det religiøse liv i kommunen som forslaget i praksis ville innebære, og de faktiske brudd på norsk kirkelovgivning som det ville medføre.
På mange måter var det likevel ikke uventet at forslagene kom. Det var et eksempel på hva en kan kunne vente seg i kjølvannet av kirkeforliket og av resultatet fra kommisjonen som skal utarbeide forslag til ny religionspolitikk for Norge.
Hvilken plass skal religionen ha i den norske samfunn? Hvilken plass skal de ulike tros- og livssyn ha i framtids-Norge?
Noen ønsker seg et ”livsynsnøytralt” samfunn. Religionsfriheten tolkes  da i retning av fravær av religion i det offentlige rom. Religion er noe som da bare skal høre privatlivet til og ikke ha plass ellers i samfunnet.  Det har vært røster som for eksempel har hevdet at nå må korset fjernes fra det norske flagg og alle kristne helligdager må forsvinne. Spesielle religiøse symboler må også forsvinne. Det skal nærmest være forbudt å bære kors eller hijab.
Vi har statsdannelser som har satt dette i system.
Frankrike er et eksempel på dette. Jeg ønsker ikke en slik utvikling i Norge.
Men i Drammen ble det ikke slik! I vedtakene fra kommunen ble ordet ”livssynsåpen” satt i stedet for ”livssynsnøytral”. En greide å ”snu” et meget religionskritisk uttrykk til et uttrykk som i utgangpunktet er religionsvennlig. Det gjorde en ved å velge ordet ”livssynsåpen” i stedet. Det sier oss at religionen og religionsutøvelsen fortsatt skal ha en naturlig plass i det offentlige rom. Det  betyr at folk ikke bare skal ha rett til å tro, men også til åpent å kunne utøve og gi uttrykk for denne sin tro i samfunnet.
Et slikt samfunn ønsker jeg meg.
Og så må vi til slutt huske på en ting:
Norge har fortsatt en flertallsreligion, kristendommen!
Det har noen nærmest glemt i denne situasjonen. Den kristne tro kan rettnok ikke lenger rent formelt vise til lover og paragrafer som gir den særretter i samfunnet. Nå er vi i større grad enn før avhengig av at de som tilhører denne religionen, slutter opp om den og er trofast mot dem.
Det kan bli en utfordring både for det enkelt kirkemedlem og for kirken som institusjon.
Det kan bli kamp om sjelene!
Og det siste trenger ikke bare å være negativt!

Olav Holten
prost

tirsdag 3. juli 2012

Gudsord uke 27 - 2012


For 4 uker siden satte vi poteter i jorda. Fjorårspoteter med mer eller mindre groer på ble puttet ned i en ikke for varm mold og gjemt vekk. Potetlandet så ut som en sort ørken.

I forrige uke var vi tilbake i potetlandet. Her hadde det skjedd noe! Opp fra den sorte molda var det kommet fine rader av potetkål. Men der var mye mer. Der var ugress, løvetann, smørblomster og små «høymuglebarn». Hvis vi ønsket at potetene ikke skulle bli overmannet av alle andre som kjempet om plassen, var det bare å brette opp jakkearmene og fjerne alle uønskede vekster. Etter noen timer var potetlandet perfekt, med fine rader potetkål som hadde fått tilførsel av frisk jord. Alle ødeleggende vekster var borte, stuet sammen for å visne.

Da jeg skulle skrive denne ukas «Gudsord» kom jeg til å tenke på potetlandet. I Bibelen står det en del om å så eller plante Guds ord. I Markus 4 kan vi lese lignelsen om Såmannen, bildet på Gud som sår ut sitt ord blant oss mennesker. Hvorvidt Guds ord får feste seg og vokse, er avhengig av voksestedet.

I utgangspunktet er den «gode jord», det mottakelige mennesket, det perfekte voksested. Men også her kan «ugress» lure seg inn og overta i stedet for det som er ment å være der. Hvordan er det i ditt og mitt liv? Har du og jeg unnlatt å luke vekk alt som kan ødelegge forholdet mellom Gud og oss? Sagt på en annen måte:«Hva hindrer Guds vekst i mitt liv? Er mitt «ugress» kanskje alt jeg bare «må ha», slik som feriereisen, besøk av feriegjester, oppussingen, hus-/ hagestell, småturene, osv. Utsetter jeg å ta tid til Guds ord?»

På samme måten som potetlandet trenger luking og hypping for at veksten skal bli god, slik trenger også ditt og mitt Gudsliv stadig å renses og tilføres noe nytt og friskt for at veksten skal bli god. Og på samme måten som en gammel potet kan gi liv til nye poteter, slik kan du og jeg være med på å spre Guds gode ord videre til stadig nye mennesker. Ikke fordi vi er så gode og friske i oss selv, men fordi Han som har begynt den gode gjerning i oss ønsker å få bruke enhver av oss i sin tjeneste. Det forutsetter at den kraften som Gud vil gi oss, får bo og utvikle seg i oss, slik at vi har noe å gi videre til andre.

«La Kristi ord få rikelig rom hos dere» Kolosserne 3, 16

Ha en velsignet sommer!

Ingrid Bergquist
diakon