tirsdag 28. august 2012

Å kjenne Han på kroppen


Andakt frivillighetsfest / gudsord uke 35, sokneprest Sven Becker

Mange ganger er det viktig å ha riktig fokus for publikumet. Og det å tenke gjennom hva folk flest vil kjenne seg igjen i lettest kan være et godt utgangspunkt. Etter mange runder fant jeg fram til et tema alle har noe å si om: sykdommer. 

Livet er full av sykdommer! Bibelen også!
Spesiell fokus skal de idag rettes mot hjertebrann. Ikke å forveksle med halsbrann, men kan sikkert forekomme ilag. Jeg aner ikke!

Bibelens diagnostikk er gammel, men detaljert. Fra sikre kilder vet vi at hjertebrann gjerne forekommer sammen med plutselig blindhet, en følelse av forvirring, (menn skylder da oftest på kvinnene rundt seg), kombinert med  uforstandige uttalelser og treghet i tro. Ja: treghet i tro!

Det er ikke i mange av nåtidens pasientjournaler at dette vil skrives ned: patientens hjertebrann ble forverret pga. treghet i tro. Kanskje burde man begynne å ta dette med etter hvert.

På 30tallet kom gjennombruddet i hvordan man kunne helbrede mennesker med hjertebrann. Medisinen het: oppdagelse! I videre forskning hadde man så funnet ut at hjertebrann ikke i det hele tatt var farlig: tvert imot - den kunne brukes til å justere livet, oppdaget dets virkelige innhold og retning.

Muligens har noen oppdaget hva som egentlig skjuler seg bak denne betraktningen - hvilken tekst dette sykdomsbildet er hentet ifra - og hvem som "lider" av hjertebrann.
Fortellingen om Emmausdisiplene har fascinert meg på mange måter - men denne er ny: evnen til Kleopas og hans venn til å se tilbake, kjenne tilbake.
"De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»"

Disse to hadde virkelig fått kjenne Jesus på kroppen - men de måtte se seg tilbake. Deres oppdagelse og tro fikk så å si tilbakevirkende kraft. De ble slått av "blindhet", forvirret og gjort treg med tanke på de store hendelser i Jerusalem bare noen få dager tidligere. Men hjertebrannen viste dem veien til oppdagelsen. Noe hadde de kjent - men de hadde ikke visst hva Gud ville vise dem gjennom det. 

Det egentlig fantastiske: disse blinde, forvirrete, trege sjeler er disipler!  Til og med frivillige disipler!
For et stort budskap og lettelse dette er for meg!!

tirsdag 21. august 2012


Guds ord uke 34

Bllanke ark!

Fellesferien er over, de fleste av oss er tilbake på jobb og skolen. Hverdagen gjelder nå. Alt starter opp. Kalendere hentes frem og fylles med avtaler, møter, oppgaver. Vi finner kalendere overalt og i mange forskjellige former: i papir, der man har mye plass for å notere avtaler og bursdager, eller en som er litt mindre og kan tas med overalt. Så har vi elektroniske kalendere, både på datamaskin, mobilen og på nett. Selv om jeg bruker elektroniske kalendere, så liker jeg også å ha en - for noen kanskje litt gammeldags - papirkalender. Vi planlegger alle våre dager, uker og måneder og ofte er det flere år i forveien ting er planlagt – på kirkekontoret får vi forespørsler hvert år av brudefolk som planlegger bryllupet mer enn 1 år i forveien eller foreldre som spør etter konfirmasjonsdatoer for om 2 – 3 år, for å kunne bestille lokalitet til festen. Våre liv er styrt etter avtaler, hver dag er inndelt. Kanskje for mye styrt og gjennomtenkt? For lite luft, for lite plass til kreativitet, for bare å leve livet? Nylig havnet en venn av meg i en situasjon som ble til ettertanke: Han hadde ryddet huset og levert et helt billass med søppel på nærmeste gjenvinningsstasjon. Dagen etter fant han ikke papirkalenderen sin. Og det er den han bruker privat og på jobb. Litt panisk og fortvilt og etter flere timers leting i huset kom han til konklusjonen at kalenderen hadde havnet i papirpressen på gjenvinningsstasjon. Alle avtaler borte. Istedenfor å bli stressa av det, så bestemte han seg for å arrangere seg på best mulig måte med situasjonen. Han tok rett og slett en dag om gangen. På hjemmekontoret satt han og ventet spent på hvem som ville møte opp. Det han fortalte var at han var mer til stede hver dag, og ikke med tankene allerede på neste avtale, dagen etter, uka etter eller neste måned. Tiden vi har til rådighet kommer ikke tilbake, det må vi forsone oss med. Men vi kan gjøre det beste ut av de dagene vi har. Ja, vi er nok nødt til å planlegge noe, av og til mye. Likevel dreier det seg om å være tilstede i hvert eneste øyeblikk av livet. Forfatteren av salme 31 i Bibelen sier ”Herre, jeg setter min lit til deg; jeg sier: Du er min Gud. Mine tider er i din hånd”. Det er en trygghet å få være i Herrens hender og omsluttet av Hans usynlige omsorg. For mine tider er i Hans hånd. Ha en velsignet uke!
Christina Becker, menighetspedagog

onsdag 15. august 2012

Sett ned farten

Gudsord v/diakon Ingrid Bergquist uke 33
«Sett ned farten! Ingenting er mer dyrebart enn øyeblikket.» Dette er et av de mange visdomsordene jeg er glad i. Og jeg synes ordene passer godt inn i vår travle tid, der øyeblikkene farer forbi uten at vi registrerer dem. Sett ned farten! Livet er dyrebart. Dette har mange av oss erfart. Et øyeblikk kan forandre et helt liv, både på godt og ondt.
Sett ned farten! Gi deg tid til å se og oppleve det du ikke får med deg om farten er for stor.
Jeg har reist noen ganger i Frankrike med tog som har en fart på opp mot 300 km i timen. Selvsagt er det flott å svi av 30 mil på en time, men det er umulig å nyte utsikten fra togvinduet. Farten er for stor. Alt raser forbi som en sammenhengende strek. Jeg har også reist samme strekningen med et vanlig tog. Det tar lengre tid, men du verden hvor mye mer spennende og innholdsrik reisen blir. Jeg ser både det som er bra og det som ikke er bra. Og jeg får tid til å reflektere over hva jeg ser og opplever.
Ditt og mitt liv kan sammenlignes med en togreise. Noen av oss vil «reise med hurtigtog» for å rekke mest mulig på kortest mulig tid. Da blir det lite tid til å nyte øyeblikket. Andre gir seg bedre tid på reisen og har forstått at ingenting kan erstatte øyeblikkets opplevelse, enten det er barnets første smil, en vakker dag da både luften og fargene er helt spesiell, en konsert eller kafèbesøket med en kjær venn. Det er øyeblikket, detaljene som fargelegger og binder livet sammen.
Også i vårt forhold til Gud er det viktig at vi tar oss tid sammen med ham, tid til å høre på hva han vil si oss. I den tiden vi lever i, ønsker mange forandringer, bl.a. innenfor Kirkens lære og praksis. Vi kan velge å registrere alle endringer og haste videre. Kanskje kjenner vi en følelse av oppgitthet, men velger å «glemme» det. Enn om vi setter ned farten og engasjerer oss mer i det som skjer. Er alle forandringer riktige? En Kirke som følger med i tiden betyr ikke en Kirke som skal akseptere endringer bare fordi de er politisk korrekte. I ulike sammenhenger sies det ofte at Guds kjærlighet er større enn alt og dekker alt. Det er riktig. Men den samme kjærlighetens Gud som sier: «Heller ikke jeg fordømmer deg» fortsetter med: «Gå bort og synd ikke mer fra nå av!»( Joh. 8, 11) Den siste setningen har vi så lett for å løpe fra. Å protestere er IKKE det samme som å fordømme! I spenningen mellom politisk korrekthet og Bibelen, Guds ord, har vi en rettesnor: «Du skal adlyde Gud mer enn mennesker» ( Ap.gj. 5, 29). Vi må sette ned farten! Vi må våge å tenke! Vi må våge å protestere!

Salmeboken 2013


Vår kirke får en ny salmebok - i 2013. Mange av de kjente og kjære salmer er med - samtidig som nye introduseres!

Les mer om den nye salmeboken HER.

fredag 10. august 2012

Vi ønsker en velsignet vei framover!!



I dag hadde prestevikar Kjersti Bildøe Ryan sin siste arbeidsdag i Hadsel menighet og Vesterålen prosti. 

Vi takker henne for det engasjementet hun har vist, med tanke på barne- og ungdomsarbeid, tjenestene på sykehjemmene - og alt det som hun har bidratt med som menighetsprest hos oss!

Kjersti skal videre til et ett-års-vikariat i Lofoten prosti - og vi ønsker henne Guds velsignelse for den videre tjeneste i vår kirke.

onsdag 8. august 2012

Ta vare på fortida

Gudsord v/kirkeverge Gunnar Tveit Sandvin uke 32

Vi er fremdeles inne i sommer- og ferietid. Det betyr et mindre aktivitetsnivå på mange av de faste ting som foregår. I ferietida er det gjerne andre oppgaver enn ellers i året. Ikke minst er det en stadig økende aktivitet rundt ulike festivaler og bygdedager av forskjellig slag. Fantasien er stor for å finne lokale vinklinger på arrangementene. Og det har stor verdi å komme sammen, holde ved like vennskap og fornye tilhørighet til den bygda en kommer fra. Bevisstheten om hvor en har sine røtter er viktig. Svært ofte er bygdedager/festivaler koblet sammen med historiske samlinger, bygdemuseum eller historiske spill. Dette er også uttrykk for at folk er opptatt av fortida.

Over hele landet er det en bevisst holdning for å ta vare på kunnskapen om den tiden som har vært. Museene rundt om i landet er blitt mye bedre og mer interessante enn de var tidligere. Og folk flest har fått større sans for å ta vare på gjenstander fra tidligere tider. Det kan riktignok være et problem å få plass til alt en vil ta vare på. Antikvitetsforretninger har i mange år sett muligheten av å tjene penger på denne interessen. Og det kan være store penger i omløp.

Jeg er i den fasen at jeg, sammen med mine søsken, i sommer har tømt huset etter våre foreldre. Her ligger det mange minner. Det er mange ting som skal tas vare på, masse interessant litteratur. Og ikke minst gamle bilder. Den siste tiden har jeg vært opptatt av å skanne gamle bilder (overføre dem til datamaskin) slik at flere kan få glede og nytte av dem. Her er bilder fra egen barndom og familieliv, men her er mange bilder fra flere generasjoner bakover. Det forteller mye om slekta før meg.

Hvordan tenker vi om fortiden. Hva tenker vi, og hva sier vi om ”de som gikk foran oss”. Da må jeg tenke på det fjerde bud; ”Du skal hedre din far og din mor.” Hvordan hedrer vi våre foreldre og generasjonene bakover? Først og fremst gjør vi det ved å ta vare på kunnskapen om dem og ved å være bevisst at vi selv står i en historisk sammenheng. Det vil si å videreføre til neste generasjon historier, sitater og opplevelser som vi husker eller som er blitt fortalt. Det fjerde bud er det eneste budet som har et løfte i seg. Du finner det i 2. Mos. 20.12.