tirsdag 25. september 2012

Gudsord uke 39 - 2012


Livet og den andre

Her om dagen fikk jeg med meg serien ”Mitt liv” hvor NRK gjennom åtte program har intervjuet åtte personer som har satt spor etter seg i etterkrigstidens Norge. Denne episoden intervjuet etter min mening, en av de største og skarpeste teologene som Norge har å by på i dag, Jacob Jervell. Det er mange elementer jeg kunne valgt å ha ta opp i en sammenheng som dette, men det var en setning jeg spesielt bet meg fast til: ”For meg er livet selve Gud”.  Gud er liv, og på denne måten er liv ikke bare hellig, men det er tanken om Guds egen ånd, Guds væren som også kommer til uttrykk i liv. Våre liv vil selvfølgelig passe inn i dette, men dette er også snakk om ”livet” som en større enhet, en størrelse som omfatter alt som er fruktbart, levende, friskt osv.

Den danske teologen Løgstrup snakker om ”det å bære den andres liv i sine hender” Det vil si at vi bærer de personenes liv vi møter på i vår hverdag i våre hender. Hvordan vi møter et medmenneske gir medmennesket noe tilbake igjen. Og dette handler om tillitt, tillitt om at jeg blir sett og at jeg ser deg. Møter vi noen som vi knapt nok kjenner, for eksempel en bak kassa i butikken, er denne korte øyekontakten, det lille smilet, et lite ”hei” som kan forstås som et slikt løgstrupskt-mellommenneskelig møte. Vi kan velge å møte hilsenen tilbake, eller vi kan velge å overse den. Vi kan velge å holde den andres liv i våre hender, eller la den det gli ut mellom fingrene våre.

Å holde hverandres liv i våre hender, er en veldig fin og idel forståelse av hvordan vi som mennesker kan møte hverandre. Men som mennesker klarer vi ikke alltid å være slike fullkomne medmennesker. Og det er ikke rart og heller ikke naturlig å alltid kunne være der for den andre. Noen dager er vi slitne, noen ganger bærer vi på en uro, og fokuset ligger fort på vår egen utilstrekkelighet i stedet for møtet med den andre.

Samtidig neste gang vi opplever at vi kanskje ikke har overskudd, foreslår jeg at vi stopper opp tar en liten pust, åpner øynene og møter den andre foran oss. Kanskje vi da klarer å åpne opp og virkelig se den andre, slik at vi kan bære hverandres liv i hverandres hender.
Andreas Ihlang Berg
prestevikar

torsdag 20. september 2012

KONFIRMANTÅRET 2012/13 ER I GANG!

På søndag markerte vi i menigheten oppstarten på konfirmantåret 2012/13 i Hadsel kirke. Vi feiret gudstjenesten i en fullsatt kirke og koste oss etterpå med saft, boller og kaffe i kirka - mens det regnet og stormet ute. Konfirmantene hadde i etterkant et eget opplegg i og rundt kirka, der de ble bedre kjent med hverandre, og med kirka! I fjøset fikk konfirmantene som oppgave å bygge en kirke. Byggemateriell var marshmallows og spaghetti! Det ble stilige og kreative kirkebygg ;-)


Konfirmanter som skal konfirmeres i Grønning kirke mai 2013
Det var en flott ettermiddag med nesten alle våre nye 74 konfirmanter og familiene deres tilstede. Takk for laget på søndag i Hadsel kirke. Tusen takk også til alle dere som stilte opp som medarbeidere: i kirka, utenfor kirka i regnværet (!), på kjøkkenet, på orgelgalleriet, med boller og kaffe...TUSEN TAKK!!! Mer bilder finner dere på konfirmantene sin bloggside: www.hadselkonfirmanter.blogspot.com

tirsdag 18. september 2012

Underlig preptalk


Gudsord uke 38 av sokneprest Sven Becker

Hva forventer et fotballteam av sin trener før de går på banen? Hva trenger de norske håndballjentene å høre før de vinne sitt neste gull?
Hva er det vi trenger å høre, før vi våger å gå ut av dette kirkehuset og klarer å være trygg i troen, klar i talen og sikker på våre perspektiv på livet?

«Kom igjen - dere vet nøyaktig hva dere må gjøre - dere kan dette - dere klarer dette! Vi kjenner motstanderen! Vi er sammen om dette! Kom igjen! Let´s go!»

Det er noe sånt teamet rundt Jesus hadde sett for seg. De hadde sett alle de geniale, fantastiske ting Jesus hadde gjort: han hadde helbredet, gjort undre, kunnet gå på vannet, frigjort de utstøtte - og ikke minst: han kunne lage vann om til vin!
Nå var de innkalt til den siste prep-talken før de selv skulle ut - og Jesus slår alle forventninger:


Himmelriket er kommet nær!‘  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave.


ENDELIG! Det hadde no tatt lenge nok - endelig hadde de fått del det hele - endelig fullverdige Jesus-etterfølgere. 

Men det hele tar en uforventet vending: 

Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere.

Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale

Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.


Da var det kanskje allikevel på tide å skifte teamet - for dette hadde ikke jeg skrevet under på da jeg ble med på laget!
Ta dere i vare for menneskene - liksom! Det er jo til de vi skal!?
Og når vi blir arrester - ikke bekymre oss for hva vi skal si… Nei - det skal være sant - da har jeg sannelig andre problemer enn å finne ut ka æ skal si!

Og Jesus er så klinkende klar - så uhyggelig tydelig - NÅR de arresterer dere - ikke HVIS. Med andre ord: dette kommer til å skje: går vi ut - blir vi tatt inn…

Trenerens ord i denne sammenheng blir altså: 
«dere ville gjøre de samme ting som jeg gjør: nå får dere muligheten. Og dere vil forandre verden - klart: dåkker vil havne i mye trøbbel. Noen vil bli slått, noen hatet, noen arrestert, noen banket opp - noen vil ikke komme tilbake og noen vil dø. Men, hey, alle som overlever møtes neste helg til et nytt teammøte!»

«Fantatisk! Dette er planen liksom?» hører jeg noen på bakerste benk si.

«Jepp - dette er planen. Men slapp av - de kan da bare drepe kroppen. Ikke så ille - det skal skje med meg - så dette skal gå helt fint for dere også! Er du redd for det har du feil perspektiv!»

tirsdag 11. september 2012

Gudsord uke 37 - 2012


Bllanke ark!

Vi finner kalendere overalt og i mange forskjellige former: i papir, der man har mye plass for å notere avtaler og bursdager, eller en som er litt mindre og kan tas med overalt. Så har vi elektroniske kalendere, både på datamaskin, mobilen og på nett. Selv om jeg bruker elektroniske kalendere, så liker jeg også å ha en - for noen kanskje litt gammeldags - papirkalender. Vi planlegger alle våre dager, uker og måneder og ofte er det flere år i forveien ting er planlagt – på kirkekontoret får vi forespørsler hvert år av brudefolk som planlegger bryllupet mer enn 1 år i forveien eller foreldre som spør etter konfirmasjonsdatoer for om 2 – 3 år, for å kunne bestille lokalitet til festen. Våre liv er styrt etter avtaler, hver dag er inndelt. Kanskje for mye styrt og gjennomtenkt? For lite luft, for lite plass til kreativitet, for bare å leve livet? Nylig havnet en venn av meg i en situasjon som ble til ettertanke: Han hadde ryddet huset og levert et helt billass på nærmeste gjenvinningsstasjon. Dagen etter fant han ikke papirkalenderen sin. Og det er den han bruker privat og på jobb. Litt panisk og fortvilt og etter flere timers leting i huset kom han til konklusjonen at kalenderen hadde havnet i papirpressen på gjenvinningsstasjon. Alle avtaler borte. Istedenfor å bli stressa av det, så bestemte han seg for å arrangere seg på best mulig måte med situasjonen. Han tok rett og slett en dag om gangen. På hjemmekontoret satt han og ventet spent på hvem som ville møte opp. Det han fortalte var at han var mer til stede hver dag, og ikke med tankene allerede på neste avtale, dagen etter, uka etter eller neste måned. Tiden vi har til rådighet kommer ikke tilbake, det må vi forsone oss med. Men vi kan gjøre det beste ut av de dagene vi har. Ja, vi er nok nødt til å planlegge noe, av og til mye. Likevel dreier det seg om å være tilstede i hvert eneste øyeblikk av livet. Forfatteren av salme 31 i Bibelen sier ”Herre, jeg setter min lit til deg; jeg sier: «Du er min Gud.» Mine tider er i din hånd”. Det er en trygghet å få være i Herrens hender og omsluttet av Hans usynlige omsorg. For mine tider er i Hans hånd. Ha en velsignet uke!

Christina Becker, menighetspedagog

tirsdag 4. september 2012

Gudsord uke 36 - 2012


”Vår kristne og humanistiske arv”
av Olav Holten, prost.

Grunnlovsendringene av kirkelovgivningen, skjedde ikke uten motstand. En ganske så liten, men meget talefør gruppe uttrykte stor skepsis til det som ble vedtatt og fryktet at det ville medføre en enda ytterligere verdsliggjøring av vårt samfunn.
Det som imidlertid forbauset meg, var at denne gruppen tilsynelatende ikke kunne lese! Eller ikke ville forstå det som faktisk står i Grunnloven etter endringene. For det er ikke lite! Og det står der som et vern for kristendommen og den kristne tro!
Grunnlovens gamle formulering var dette: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”. Den var skrevet ut fra forholdene i 1814, da det å være norsk også innebar at en var kristen og lutheraner. Nå er det ikke lenger slik, men så er det også gått 200 år! Å beholde denne ordlyden som en slags verdiparagraf for samfunnet, var en umulighet. Det innså man. Og det har en tatt konsekvensen av!
Men det betyr ikke at ikke noe verdifullt er satt i stedet! Den nye formuleringen lyder: ”Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv”. Og: også de som er skeptisk til endringene, må være villige til å se det som står! En får inntrykk av at en ikke ser at det står” kristne” og at en ikke har forstått hva ”humanistisk” er. Kristendommen er fortsatt ”forbliver”) en del av verdigrunnlaget for Norge! Og det står på ingen måte i motsetning til humanistisk som noen vil ha det til.
Når er ”humanistisk” og ”humanisme” ikke entydige begreper. Humanismen var en bevegelse (eg. flere bevegelser) som oppstod i renessansen og var en parallellbevegelse til reformasjonen. Den ble utviklet videre i århundrene som fulgte, og formidlet åndsfrihet, toleranse og humanitet med sterke bånd til den kristne tro og den kristne etikk.
Men en forståelse av hva det innebærer, har kanskje blitt innsnevret i det moderne Norge. Mange leser det i dag som synonymt med human-etisk. En leser da inn i uttrykket en skepsis til kristentroen, som i utgangspunktet ikke er der!
Det at Human-etisk Forbund mer og mer går over til å bruke uttrykket humanistisk for å karakterisere seg sjøl, er en tilsnikelse og en innsnevring av ordets vide betydning. Det er dette noen ikke ser, når de skal tolke den nye ordlyden i Grunnloven.
Selv regner jeg med å kalle meg en kristen humanist. Og det vil jeg forsette med just som bekjennende kristen. Derfor er jeg også rolig for at de som fant fram til ordlyden i Grunnloven, har gjort et godt arbeid som lover godt for Norge i framtida.