tirsdag 30. oktober 2012

Gudsord uke 44 - 2012


”Det skulle jo ikke ha gått slik!”

Olav Holten, prost.

”Slik det skulle ha gått!!”
Religionen var dømt til å dø. Den kjente tyske teologen Bonhoeffer ”spådde” at kirken etter andre verdenskrig måtte innrette seg på å være kirke i en religionsløs verden.
Polemikken mot religion, kristendom og kirke var sterk på femti- og sekstitallet, kanskje også på syttitallet. Det var bare et tidsspørsmål før alt religiøst hørte fortiden til.
Politisk hadde marxismen og kommunismen argumentert slik: Hvis bare de ytre forhold for menneskene ble gode, fattigdommen ble utryddet og alle hadde arbeid, så ville det ikke lenger være behov for religion.
Vitenskapen hadde på sin side opphøyd seg selv til et livssyn som utelukket all Gudstro. Og alle som sa noe annet var i beste fall uopplyste, i verste fall dumme.
Men slik gikk det ikke! 

Slik det gikk!
Vi våknet på åttitallet til en slags ”blåmandag” og oppdaget plutselig dette: Hjelp, verden er blitt religiøs!
Det livssynsmonopol som den såkalte Vitenskapen hadde tiltatt seg, viste seg ikke å holde. Tilværelsen var ikke så enkel at alt kunne dekkes med vitenskapelige facts. Den var mer mellom himmel og jord enn en kunne forstå. Og det ble plass til undringen igjen. Spørsmål etter gudstro ble aktualisert på nytt.
Det ble større åpenhet i forhold til religiøse fenomener. Det betydde ikke nødvendigvis at verden var blitt mer kristelig. Men dette hadde som resultat at det rent faktisk ble lettere å tro. Suksessen som den nye Bibeloversettelsen har hatt som bestselger i månedsvis, er et eksempel på dette.
 

Slik det kan gå!
         Dette betyr at i dag er det vesentlig lettere å tro også på kristendommen. Det gir håp for framtida. Samtidig som det gir kirken store utfordringer til å framstille den kristne tro på en måte som er sakssvarende for dagens mennesker.
        Det utfordrer også dagens mennesker og ikke minst dagens kirkemedlemmer til å slutte opp om den tro som faktisk er deres, den kristne. Og jeg vil oppfordre kirkens medlemmer til med stor frimodighet å kalle seg kristne og å ta kristennavnet tilbake.

tirsdag 23. oktober 2012

Gudsord uke 43 - 2012


Pussy Riot og ordets handling
Johannesevangeliet begynner med følgende: ”I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.” Dette ordet er Gud som kom ned til vår verden, ble menneske og tok bolig i blant oss. Når vi møter dette som utgangspunkt for et evangelium kan dette vise oss hvordan ord som formidles til oss både gjennom tale og skrives ned svart på hvitt, setter oss i en posisjon hvor ordets passive lytting krever av oss at vi skal handle. Gjennom Guds inkarnasjon til menneske, til Jesus Kristus, viste han oss hvordan ord er handling. Ordet krever handling og ikke bare tolkning, og kanskje det sterkeste budet vi har blitt gitt er det dobbelte kjærlighetsbud ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand” og ” Du skal elske din neste som deg selv.” Disse to budene henger sammen, for gjennom at Gud ble et menneske, kan man tolke det dit hen at det å elske Gud er det samme som å elske sin neste og ville det gode for hverandre.

Vi har gjennom TV-aksjonen gitt og hjulpet til, slik at Amnesty International kan arbeide videre med sine viktige saker. Samvittighetsfanger er kanskje den farligste og mest destruktive måten å få mennesker til å ikke handle. Gjennom et regimes trusler kan de spille på frykt for at man skal bli fengslet med en urettferdig rettergang eller uten noen rettergang i det hele tatt. Pussy Riot er et skremmende eksempel på hvordan et land bruker et rettsystem for å stilne ubehaglige stemmer som stiller de kritiske spørsmålene. Det er heller ikke bare de opposisjonelle på den politiske fronten som blir tvunget til stillhet, men mennesker som ikke får lov til å vise kjærlighet offentlig fordi man vedtar lover som undertrykker homofile.
Pussy Riot kan ses på som et uttrykk for ord som går over i handling. De har blitt en kroppsliggjøring av undertrykkelsen i Russland. Mennesker og situasjoner som ikke før har blitt belyst har nå kommet fram i de internasjonale medienes søkelys. Jesus rev ned stengsler og skapte nye rom for liv og for åpenhet og slik jeg ser har Pussy Riot også startet på arbeidet med å rive ned stengsler med sitt uttrykk. Ordet ble til handling.

Og våre ord ble blant annet til handlinger på søndag under TV-aksjonen, når vi gav av vårt slik at stengsler og undertrykkelse kan rives ned der undertrykkelse foregår.

Andreas Ihlang Berg
Prestevikar

fredag 19. oktober 2012

Gudsord uke 42 - 2012

Sist søndag hadde vi i Hadsel gudstjeneste for de forfulgte. Vi prøvde å fokusere på de som blir forfulgt for sin tro, de som kjemper en kamp fordi de er kristne. Hadsel menighets nye misjonsprosjekt er innenfor Stefanusstiftelsen, en organisasjon som setter fokus på og arbeider spesielt for de som forfølges for sin tro. De driver prosjektbasert støtte i mange ulike land. Hadsel menighet har valgt to prosjekter med fokus på barn og unge i Egypt. Å vise solidaritet og gi støtte til våre forfulgte kristne brødre og søstre er med på å vise dem at «Vi ser deg. Du er ikke alene».

I en verden med etniske konflikter, krig og uro på mange områder, er det lett å glemme at millioner mennesker forfølges, settes i fengsel, tortureres, drepes, fordi de våger å bekjenne at de tror på Gud. Unge opplever at de ikke kommer inn på skoler, blir forbigått ved jobbsøknader, bare fordi de er kristne. I bibelen står det at vi skal kjempe for vår tro. Vi som bor her, vet egentlig ikke hva dette betyr. Men for våre kristne søsken i mange andre land, kan det være en kamp på liv og død. Hos oss sier mange at troen er en «privatsak», noe ingen andre har noe med. I mange andre land må enhver opplyse om egen tro/trossamfunn i offentlige dokumenter. Der finnes ikke rubrikken «ikke troende»! Der er ikke troen en privatsak! Hva ville du skrive i din rubrikk?
Hva gjør du og jeg om vi kommer i en situasjon der vi virkelig får kjenne på kroppen hva det betyr å bekjenne at vi tror på Gud? Vil vi trekke oss unna og gjemme oss vekk? Bli tause eller nekte, slik apostelen Peter gjorde, for at vi kjenner Jesus? I Matteus 10, 33 står det «Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen». Vil vi våge å bekjenne vår tro, selv om det betyr fare for livet? Apostelen Paulus bleforfulgt, fengslet og torturert for sin tro. Likevel kunne han si: «For meg er livet Kristus og døden en vinning.» I gode tider er det lett å gjøre ordene til sine egne, men hva om vi kom i samme situasjon som Paulus? Ville vi fortsatt si de samme ordene?

Vi som lever i en helt annen virkelighet, trenger å bli kjent med andres virkelighet. Tenk om vi alle kunne engasjere oss og på ulike måter være med å hjelpe våre kristne søsken i Egypt! Her kan barn, unge og voksne i alle aldre bidra!

Ingrid Bergquist
diakon

tirsdag 9. oktober 2012

Si bare ett ord!

Gudsord uke 41, sokneprest Sven Becker

For noen år siden gikk det en reklame på TV, der pappaen og mormora satt sammen med spedbarnet i stua. Man begge håpet at det første ordet skulle komme... Og det kom! Er det noen som husker hva dette første ordet var? "Fiskepinner!"

Med dette som tilsynelatende merkelig bakteppe skal vi få høre dagens evangeliet fra evangelisten Matteus:

5 Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. 6 «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» 7 Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» 8 Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. 13 Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.

Matt 8,5-13

Dette blir nærmest som i påskekrim. Vi har to personer som deltar i scenen: offiseren og Jesus - og et eller annet sted litt lenger unna: tjenestegutten.

Jeg føler meg litt som hos Nytt på Nytt. Her er fire begreper - hvem skal ut? Si. Bare. Ett. Ord.

Det er helt utrolig! Jeg vil vite dette ordet som offiseren ber om av Jesus! Det ordet som helbreder, som gjør hel og frisk på avstand. Jesus sier noe, men han sier ikke et ord. Han bare konstaterer.

Tenk på alle disse øyeblikk, hvor et eneste ord blir så viktig... Elsker du meg? Skal vi gå gjennom livet sammen? Vi du gifte deg med meg? Får vi ta opp dette lånet?

Det er helt avgjørende om vi får et Ja eller Nei i mange av livets store stunder.

Men historien vi leste fra bibelen koker ned til noe annet: den handler ikke om antall ord - den handler ikke om ord i det hele tatt!

Jesus hører mer enn offiserens ønsket. Han senser ikke bare en voksen mann som er iferd med å miste en av sine slaver. Guds Sønn kjenner igjen noe av den Ånden som knytter han og offiseren sammen: troen på Guds makt i Jesus. Denne troen danner grunnlaget for at sykdommen blir snudd til liv. Troen blir bekreftet.

Fra vår kirkes side handler dåpen og vår omsorg for alle døpte, fra vugge til grav, om det offiseren ber om: Ett ord!

Men dette er ikke et ord fra mennesker - og det er ikke det ordet jeg ber om når jeg spør dere foreldre ved døpefonten.

Her møter vi det ene ordet fra vår Gud: et JA til oss. Vi er hans barn - han har sagt Ja, han sier Ja.

Dermed kan jo en av dagens bønner være: Gud, si bare ett ord - så vi kan bli hele! Ja!, svarer Gud i sin egen sønn, Jesus Kristus.

tirsdag 2. oktober 2012

Gudsord uke 40 - 2012


Sorg er vondt, men …
 
For ca. tre uker siden arrangerte kirkekontoret og skoleetaten i kommunen en fagdag om sorg. Mange i Hadsel er rammet av sorg i løpet av de siste årene. Dette er en stor belastning for de pårørende. Men det er også en stor utfordring for de som arbeider med mennesker i sorg. Derfor var denne dagen både en fagdag for de som arbeider i skoler, barnehager og på ulike steder i helsetjenesten, og i tillegg var det på kvelden åpent møte på menighetshuset med temaet ”Å leve med sorg”.

Alle mennesker opplever sorg i livet. Slik må det være. Vi møter alle på sørgelige hendelser, enten det er i nær familie, nabolag eller det er lengre unna slik at vi møter det i media. Sorg er ofte knyttet til dødsfall, men det kan også være sykdom, skilsmisse eller sorg over at livet av andre årsaker blir tvunget inn i spor som vi ikke vil.

Å oppleve sorg er vondt. Dramatiske hendelser og dødsfall er særlig vondt. De som har opplevd slike ting vet at det er ikke sant at tiden leger alle sår. Men tiden gjør likevel noe med våre opplevelser, også med sorgen. Sorgen blir en del av den erfaring som vi mennesker tar med oss videre i livet og som er med å forme oss som mennesker og som styrer våre valg videre. Ja, sorg er vondt, men det inneholder også fokus på det som var før sorgen. Når hendelsene kommer litt på avstand blir vi i stand til å oppdage mer av det som var før sorgen. Da kan vi kanskje greie å oppleve både takknemlighet og glede for det som var.

Hvis sorg bare var negativt, ville livet og samfunnet vært helt utålelig. Så mye vondt som vi omgir oss med i media og ellers må vi likevel greie å forholde oss til omgivelsene.  I enkelte tilfeller kan vi høre om kunstnere som under svært vanskelige forhold og sorg har skapt stor kunst. Mange salmer er skapt i situasjoner der forfatterne har levd i dyp sorg. Det kan til tider se ut som at sorgen er en forutsetning for det som skapes. Kolbein Falkeid har sett noe av dette i et dikt om Louis Armstrong. I slutten av diktet sier han:
hvor stor sorg skal til for å nære en ren glede”

Sorg er vondt og vi kan ikke rømme fra den, men den kan også føre noe godt med seg.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge