tirsdag 18. desember 2012

Gudsord uke 51 - 2012

Biskopens juleandakt 2012


GUDS FRED!
«Guds fred» er en gammel hilsen. Det er en vakker hilsen. «Fred» er av de store ordene. Vi kan ikke ønske noe bedre for hverandre enn å få leve i fred. «Fred» er et hovedord i vår Bibel. I Guds nærhet lever freden. Ingen fred er større enn den han gir. Guds fred er knyttet til julebudskapet. Jesus ble kalt fredsfyrsten. Og englenes store «Gloria», sangen på Betlehemsmarken, er en hyllest til freden som nå er kommet til verden. «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden»! At Gud har knyttet sin fredsplan til et lite, sårbart menneske, er juleevangeliets store mysterium. Mysteriet utfolder seg gjennom livet hans. I det han gjorde og i ordene han brukte. I den historiske freden han skapte ved et offer vi minnes om hver gang vi ser et kors og hver gang vi lytter til budskapet om hans oppstandelse. Han skapte fred. Derfor er julebudskapet et fredsbudskap – fra Betlehem. En by som fortsatt finnes og hvor dagens innbyggere fortsatt lengter etter fred, også nå i julehøytiden. Dagens virkelighet i Betlehem er en påminnelse om at budskapet om Guds fred, også er en utfordring til å huske på dem som lever i ufred også denne jula. Jesus sa en gang «salige er de som skaper fred». Det er et ord vi kan bære med oss når vi skal feire vår store fredshøytid.

Med ønske om en fredfylt julehøytid.

Biskop Tor B Jørgensen.

tirsdag 11. desember 2012

Gudsord uke 50 - 2012


”Kirkeutnevnt biskop”
av Olav Holten, prost.

Når dette leses, har Den norske kirke etter all sannsynlighet fått en ny biskop.
Hvem det er, vet vi ikke når dette skrives.
Det nye er ikke at vi får en ny biskop. Det nye er at den nye biskopen er tilsatt av indrekirkelig myndighet og ikke av Kongen/regjeringen.
Etter kirkereformen som ble vedtatt i vår, er det nå Kirkerådet som skal tilsette biskoper.
Mange er skeptiske til nyordningen, selv er jeg meget glad for den.
At det før ”bare” var staten som utnevnte biskoper, er for øvrig en sannhet med modifikasjoner.
Historisk sett hadde det denne bakgrunnen:
Grunnloven av 1814 videreførte kirkeordningen fra det eneveldige Danmark/Norge. Kirkesaker skulle ved siden av en del andre saker videreføres som det till da hadde vært praktisert. Dette hørte til Kongens særrettigheter, prerogativer, som han ”styrte” med alene.
Ganske raskt ble dette overført til regjeringen, som da sammen med kongen tok avgjørelsene i Statsråd. Etter at parlamentarismen ble innført, fikk Kongen mindre og mindre myndighet, slik at han bare rent formelt foretok utnevnelsen, men regjeringen var den som bestemte hvem som skulle utnevnes.
Men selv da opptrådte ikke Regjertingen ”bare” som statlig myndighet, men faktisk som det øverste kirkestyre. Derfor var det bare de statsråder som tilhørte kirken, som kunne behandle kirkesaker. På den andre siden måtte Regjeringen være beslutningsdyktig.
Dette vare årsaken til at halvparten av regjeringens medlemmer måtte tilhøre kirken. Denne ordningen viste seg å være umulig å føre videre. Derfor tvang også en nyordning seg fram.
        Selve prosessen fram til en bispeutnevnelse, er ikke særlig endret. Kanskje burde vi i Den norske kirke vurdere å innføre valg av biskoper, slik som ordningen nå er i Sverige og Finnland og i praksis også i Danmark.
        Om en utnevnelse vil det fra tid til annen være uenighet, ja kanskje strid. Et valg er vesentlig lettere å ”ta til etterretning”.

mandag 10. desember 2012

Gudsord uke 49 - 2012


Den venter ikke forgjeves som … 

Det moderne menneske er ikke særlig flink til å vente. Vi har det så travelt. ”Alt går så fort i våre dager” heter det i en av visene til Odd Børresen. Vi er mer utålmodige enn før i tiden. Når gode idèer oppstår skal de helst realiseres med en gang. Særlig barn synes det er kjedelig å vente og de er enda mer utålmodige enn voksne og eldre.

Vi er nå gått inn i adventstiden. Da blir tålmodigheten satt på prøve hos enhver av oss. Vi vet at advent betyr ”komme”. Og vi vet at vi venter på jula og at det er Jesus som kommer. Adventstiden har sine tradisjoner med lys, mattradisjoner, laging eller kjøp av julegaver og forberedelse av alle slag.

Vi har vel alle forventninger til julen. Men realiteten er nok at vi tenker svært ulikt om hva vi forventer. Det er slett ikke alle som ser fram mot en kristen julefeiring. Men uavhengig av det religiøse innhold har de fleste en positiv forventning til jula – hver på sin måte. Det har bygd seg opp så mange positive sider ved jul; ferie, avkobling, sosiale fellesskap og tid til ettertanke. Alle lengter vi etter disse tingene og ser stort på det. Min utfordring i dag er da å la forventningene til julens egentlige budskap også få plass, bli en del av ettertanken.

Adventstiden har en oppbygging fram mot jul med de fire søndagene som alle har hver sitt preg. På hver sin måte handler det om forventning til julens budskap. Kommende søndag, som er 2. søndag i advent har tekst fra Johannes-evangeliet der avsnittet har overskriften ”Sorgen skal bli til glede”. Teksten avsluttes med oppfordringen ”Be, og dere skal få”. Julens budskap representerer en glede som kommer til oss gjennom Jesus som frelser, en glede som ”skal vederfares alt folket” sto det før i juleevangeliet. Men dette gledesbudskapet kommer også til hver enkelt av oss.

Så la oss da bruke tiden fram mot jul til å forberede oss i tålmodighet på jula – i planlegging og i refleksjon over eget liv.

Den venter ikke forgjeves som venter på noe godt. 

Gunnar Tveit Sandvin
Kirkeverge