tirsdag 24. desember 2013

GUDSORD UKE 52


VELSIGNA DU DAG

I år kan vi synge Trygve Hoffs nord-norske julesalme rett fra den nye salmeboka! Det blir ei velsigna juleopplevelse. Trygve Hoff har skapt en særegen atmosfære i denne julesalmen. Som en slags blanding av Petter Dass og Alf Prøysen. Det er som de evige ordan flytter heim. Her til oss. På våre breddegrader. Selv om det er langt "sør tel Betlehem".


Det er ord om håp og ei utstrakt hand. Det er budskap om fred og ei bønn om velsigning. Selv i den hardaste ria og den mørkeste mørketida. Trygve Hoff deler juleevangeliet med oss i et slags minimumsspråk. Men du verden så vakkert og så innholdsmettet.

Noen synes det kan bli litt vel mye karrighet og stusselighet i beskrivelsen av livet her nord i denne julesalmen. Men salmen er skrevet for en generasjon siden. Da var forholdene og følelsene annerledes. Og det er viktig å bære med seg historien inn i julefeiringa i vår overflodstid. Vi trenger å se dem som fortsatt kjemper for å overleve. For jula dreier seg om å se vår egen avhengighet av Vårherre, og av det som skjedde i Betlehem for så mange generasjoner siden. Og dele av den velsignelsen i har fått del i her i vår flik av verden i vår tid.

"Du ser oss i mørketidslandet.

Du signa med evige ord

husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord"!

Velsigna jul ønskes fra biskop Tor B Jørgensen og fra kirka i Sør-Hålogaland.

 

 

tirsdag 17. desember 2013

GUDSORD UKE 51


Noen kjenner mitt navn

Overskriften er hentet fra tittelen på en bok av Lawrence Hill, som jeg leste for et par år siden. Den forteller om ei voksen afrikansk dame som ble bortført da hun var 11 år og solgt som slave til hvite mennesker. Her ble hun bl.a. titulert som «nigger» og lignende ord. Men en dag møter hun en mann fra landsbyen hun opprinnelig kom fra, og han utbryter: «Aminata!» For første gang siden hun var liten blir hun tiltalt med sitt virkelige navn. Fra da av endrer Aminatas liv seg. Hun har et navn. Det gir verdi i seg selv. Det finnes noen som kjenner hennes navn!
De fleste av oss kjenner våre navn og opplever at andre tiltaler oss ved hjelp av dem. Det gir oss en verdi.
Men det finnes kun èn som kjenner hver enkelts navn, nemlig Gud. I Jesaja 43 står det: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Han vet hvor hver enkelt av oss kommer fra: «Du har vevd meg i min mors liv…. Dine øyne så meg da jeg var et foster» (Salme 139). Er det ikke fantastisk? Vi er skapt til å være hans barn. Han kjenner deg og meg fullt ut, med alle våre feil og mangler, og også med det som er vår styrke. Han som kjenner hver enkelts navn, vil at vi skal kjenne tryggheten, gleden og stoltheten over å få tilhøre ham.
Kjenner du og jeg på disse følelsene når vi tenker på Gud som vår Far?
Vi trenger ikke å være «slave» for noe eller noen. Vi trenger ikke å føle oss uverdige på noen som helst måte! Hør bare hva Gud sier videre i Jesaja: «Du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg.»…. «Vær ikke redd, for jeg er med deg!»
Når jeg hører og leser disse ordene fra Gud, gjør det noe med meg. Jeg får en spesiell verdi. Jeg er dyrebar. Jeg er elsket av Gud. Det er ikke bare «noen» som kjenner mitt navn. Gud kjenner mitt navn. Og han har sagt ordene til nettopp meg. Og TIL DEG! Tar du og jeg i mot Guds vidunderlige ord til oss og lar det synke inn? Det er ditt og mitt valg. Gud tvinger ingen, men han elsker hver enkelt av oss og han akter oss høyt.
Ingrid Bergquist
soknediakon

 

onsdag 11. desember 2013

GUDSORD UKE 50


Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg». Joh. 14:6 

Å tro på Jesus - det er noe annet og mer enn å bekjenne seg til en lære om ham og å synge lovsanger til hans pris. Å tro - det er å ha tillit til ham,  gi ham hjertet sitt og så forsøke å følge ham etter, på hans vei.

I himmelen er det plass for alle. Det har Jesus sagt f.eks. i Joh. 14:2 «I min Fars hus er det mange rom.»  Men det er mange, som ennå trenger å høre om denne veien og sannheten og livet. Det er sant at det vi gjør virker ofte som en liten dråpe i havet. Men du, det er også sant at havet består av dråper. Et varmt ord, eller en smil, eller et håndtrykk kan åpne menneskenes øyne for evigheten. Og det er viktig.

I en tid, da mange hevder å ha funnet veier som gir livet mening og innhold skal vi derfor som Guds barn med stor frimodighet fortelle hva Bibelen sier: nemlig, at det finnes ikke mange frelsesveier. Faktisk er det bare én som fører til Gud. Det er Jesus som sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg».

Denne veien er smal og porten er trang men Jesus, Guds sønn, er med på vandringen. Ja og han som er den gode hyrde har lovet å være med hver eneste dag. For han har sagt «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». Lysene i adventstiden peker mot stallen i Betlehem og Jesu fødsel. Juleaften kommer også i år med sin julefred. Kanskje blir det annerledes å år på grunn av endringer i familien din men en ting er sikker. Jesus er den samme som før og hans budskap også. Julebudskapet lyder i dag og alle dager: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» Joh. 3:16.

 Arnaldur Bardarson
sokneprest i Hadsel

torsdag 5. desember 2013

GUDSORD UKE 49


«VELKOMMEN HIT, JESUS!»

Sist søndag feiret vi 1. søndag i advent og gikk inn i adventstida. Førjulstida er begynt, juleforberedelsene står for døra. Og hyggelig er det å gjøre i stand til jul selv om vi i de siste generasjoner er blitt flinke til å ta jula så på forskudd at noen er «luta lei» den før den begynner!

Mange gir handsstanden og restaurantnæringen skylda for dette. Selv tror jeg vi også må gå i oss selv og ransake oss selv om det ikke er blitt slik fordi vi nettopp vil ha det slik! Men slik behøver det ikke å være!

I år er for øvrig adventstida kort siden julaften kommer tirsdagen etter julaften. Den korteste adventstida var vi når julaften og 4. søndag i advent faller sammen. Og når julaften faller på en lørdag er den nesten ei uke lengre.

I kirka forbereder vi oss også, til jul: Vi trener på å ønske velkommen «han som kommer». Selve ordet advent er avledet av et latinsk partisipp som betyr nettopp det.

Og da det er Jesus vi venter på, for det er han som kommer!

I adventstida trener vi på å ønske Jesus velkommen. Det var han de ventet på og lengtet etter, han som profetene i Den gamle testamente vitnet om på forhånd

Og Jesus red inn i Jerusalem, rettnok beskjedent på et esel, og ble ønsket velkommen av en stor folkemengde med hyllingsropet «Hosianna.., velsignet være ham som kommer»! Det er ikke sikkert de var klar over betydningen av ordet «Hosianna». Men det betyr: «Herre, frels oss». Og det var det Jesus skulle fullføre i Jerusalem den siste påsken. Ved det som der skjedde, ved sin lidelse og død åpnet Jesus veien til Gud for menneskene i sin samtid og for oss alle.

Og Jesus fortsetter å komme! Vi ønsker ham velkommen hver søndag når vi samles i Guds hus, i kirken. Hit kommer han. Her handler han med oss. Her er Kristus nærværende gjennom sitt ord og sitt bord. Her får vi møte ham. Her får vi ta imot ham.

Derfor ønsker vi også Jesus velkommen denne adventstida. Og vi vil gi han plass, oppmerksomhet og tid.

Og får det skje, vil vi også kunne ta imot budskapet og Jesu Kristi fødsel på en bedre og dypere måte.

Derfor: God adventstid og God jul!’
Derfor sier vi: «Velkommen til oss, Jesus. Velkommen hit!»
Prost Olav Holten

torsdag 28. november 2013

GUDSORD UKE 48


Adventstiden kommer.
Tidens hjul ruller uten opphør, og vi står ved inngangen til et nytt kirkeår. Det kommer så stille, kirkeåret. Ikke med brask og bram, som det borgerlige år. Men likevel, eller kanskje nettopp derfor, bringer det mange tanker med seg - tanker som går tilbake, og tanker som går frem. Vi tvinges et øyeblikk til stillhet og opphør. Hva skal det nye år bringe, hva vil komme? Liv eller død, glede eller sorg? Det vet vi ikke.
Men midt i all uvissheten står én ting fast: Herren kommer. Jesus Kristus. For advent betyr jo komme, ankomst. Vi tenker på julen, den store gledefest, til minne om hans første komme, da han under englenes lovsang fødtes i Betlehemsstallen. Gud bøyde seg ned til oss, bøyde seg dypt i kjærlighet, så han ble mennesker lik. Og vi tenker videre på Jesu komme til hver lidende og fattig, vi tenker på hans legende kraft og hans syndstilgivende nåde.
Herren kommer til oss, kommer personlig, til deg og til meg. Som et lite barn, som en frelser, som en konge. "Se, jeg står for døren og banker..." sier han. Ja, han kommer til hvert menneske nå og vil komme igjen og igjen i året vi går inn i fordi han bryr seg om oss. Og han banker på hjertets dør. La oss lukke opp for ham så hans komme ikke bare blir til døren men inn i huset. Hans kongevei må nemlig gå igjennom menneskets hjerte.


Arnaldur Bardarson sokneprest i Hadsel


onsdag 27. november 2013

BISPEVISITAS I HADSEL


I dagene 20. - 24. november hadde vi bispevisitas i Hadsel menighet og Hadsel kommune. Det innebærer besøk av biskopen vår, Tor B. Jørgensen og prost Gunnar Wik. Biskopens sekretær, Solveig Seines fulgte også biskopen under visitasen. Hensikten med dagene er at biskopen skal se til hvordan vi har det, både i Hadsel menighet og i kommunen for øvrig. Det var et omfattende program som inneholdt skolebesøk, bedriftsbesøk, gudstjenester, kulturarrangement, besøk på aldershjem og selvsagt møte med menighetsråd og ansatte. Flere av de ansatte i menigheten fulgte også med biskopen på en del av programmet.

Onsdag var biskopen til stede ved skolegudstjeneste i Grønning kirke. Alle elevene ved Sandnes skole deltok. Prost Gunnar Wik åpnet gudstjenesten, soknepresten, Arnaldur Bardarson, forrettet og biskopen samtalte med elevene på slutten av gudstjenesten. Litt senere på dagen fikk biskopen på omvisning og svært interessant orientering ved Nordlaks på Børøya. Om kvelden var det møte på menighetshuset med ansatte, menighetsråd og de forskjellige utvalg i menigheten. Her ble det en aktiv samtale om mange sider ved kirkens liv.

Torsdag var det skolebesøk på Strønstad skole. Det var samtale med elever lærere og barnehagen. Det var en flott elevgjeng som både spøkte med biskopen og kom med fornuftige svar på hans spørsmål. Fra skolen dro følget til NorLense på Fiskebøl. Her fikk biskopen en meget interessant orientering og omvisning om arbeidet på bedriften. Det var svært imponerende hva som er utviklet av produkter både innen oljelenser, teltutstyr og annet. På ettermiddagen hadde soknepresten og biskopen andakt med nattverd på Hadsel alders- og sykehjem. På kvelden var det kveldsgudstjeneste i Melbu kirke der også mange av konfirmantene deltok.

Fredag startet programmet for biskopen med omvisning på det nye sykehuset. Det ble en interessant gjennomgang ved Gro-Merethe Willadsen og Hans Arne Jenssen. Biskopen og hans følge var svært imponert over utformingen og standarden på det nye sykehuset. Så var det møte med ledelsen i kommunen. Her fikk biskopen drøftet mange felles områder med rådmann, ordfører og varaordfører. Også oppvekstsjef og nestleder i Helse- og sosial avdelingen deltok på møtet. Møtet ble avsluttet med lunsj i kantina. Senere på dagen sto også informasjon om Hadsel kulturminnepark og Hadsel prestegård på programmet.

Lørdag ettermiddag inviterte Sten Magne Engen opp med eksklusiv omvisning i hurtigrutemuséet. Kl. 18 var det kulturkveld i Hurtigrutens Hus som startet med Steinar Jakobsen i Richard With`s skikkelse. Her fikk vi også møte "Holy boys", bestående av prest Gunnar Wik, sokneprest Ole Kristian Kristiansen og organist Jan Harald Andersen. De slo til med både Elvis og mange andre låter. Det var musikk av kulturskoleelevene Birgitte Frendal og Sunniva Skarsvåg på fløyte og piano. Også lærerne Külli Treimann Skagen, Helen Enochson og Veronika Evensen bidro med musikk på høyt nivå. Etter programmet var det kaffeservering i kafèen der Rotary sto for det praktiske arbeidet. Stor takk til dem.

Søndag ble visitasen avsluttet med visitasgudstjeneste i Hadsel kirke. Til tross for mye snø og dårlig vær hadde mange funnet veien til kirka. Sokneprest Arnaldur forrettet og biskop Tor B. Jørgensen holdt prekenen. Etter gudstjenesten gikk veien til kirkekaffe i menighetshuset. Takk til Lions-klubben for servering av kaffe og kaker på menighetshuset. Biskopen holdt sitt visitasforedrag. Det var et omfattende program han kunne oppsummere. For menigheten og dens ansatte har biskopens besøk vært både nyttig og svært inspirerende.
Visitasgudstjeneste i Hadsel kirke
Skolegudstjeneste i Grønning kirke

Biskop Tor B. Jørgensen i Grønning

Møte med menighetsråd, utvalg og ansatte

Besøk på Strønstad skole

NorLense lager telt for Sivilforsvaret

Nattverd-gudstjeneste på Ekern

Kveldsgudstjeneste i Melbu kirke

Omvisning på det nye sykehuset

Ordføreren overrakte Hadsels historie til biskopen

onsdag 20. november 2013

GUDSORD UKE 47


Tro, håp og undring

Slik sto det på en tøyveske jeg så for noen dager siden. Trolig var det reklame for en organisasjon innen kirken. Uavhengig av organisasjonen satte det i gang noen tanker hos meg. Selvsagt henleder ordene på Bibelens ord fra ”kjærlighetens høysang” om tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten. Så blir altså kjærligheten byttet ut med undring. Det understreker at kjærligheten er noe uforståelig. Kjærligheten vi mennesker har til hverandre er et mysterium. Men et enda større mysterium er den kjærligheten Gud har til oss. Den førte til at Han ofret sin sønn for å kunne ha fellesskap med oss mennesker.  Da slår det meg at vi også ofrer mye for å være sammen med dem vi er glad i. Likevel blir det bare et svakt bilde på Guds kjærlighet. Om Hans kjærlighet står at den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. I tillegg står det at den tar aldri slutt. Det stemmer dessverre dårlig med det vi ofte opplever oss mennesker mellom. Om oss mennesker sier Paulus i det samme kapitlet at vi ikke forstår helt hva Guds kjærlighet er og innebærer. Vi forstår bare stykkevis, vi ser som i et speil. Først når vi møter Ham skal vi forstå fullt ut. La oss likevel ikke slippe tanken og spekulasjonen om hva det innebærer å være omsluttet av Guds kjærlighet. La den også, i den grad det er mulig, være et ideal for kjærlighet til våre medmennesker.
Begrepet ”tro, håp og undring” gir god mening.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

fredag 15. november 2013

BISPEVISITAS I HADSEL 20. - 24. NOVEMBER

Hva er bispevisitas?


I brevet fra biskopen i forkant av visitasen: heter det:
Visitasen er en del av biskopens tilsyn med menighetene i bispedømmet. Vi ønsker at den skal bidra til å løfte fram menighetens virksomhet og den lokale kirkes betydning i samfunnet for øvrig. Det er vårt håp at visitasen skal være til inspirasjon og oppmuntring for den enkelte menighet. Biskopen ser med glede fram til visitasen i Hadsel menighet!
Han kommer med andre ord for å se hvordan vi har det i Hadsel, både i menigheten og i samfunnet for øvrig.
Han vil være her i dagene 20. – 24. november.  I løpet av disse dagene blir det både gudstjenester og andre arrangement. Det blir besøk på institusjoner og møte med kommunen.
Av programmet nevner vi følgende:
I løpet av visitasdagene vil det bli flere åpne arrangementer. Her nevner jeg:
Onsdag 20. nov. kl. 10.00 Skolegudstjeneste i Grønning kirke
Torsdag 21. nov. kl. 18.00 Kveldsgudstjeneste i Melbu kirke
Lørdag 23. nov. kl. 18.00   Kulturkveld i Hurtigrutens Hus – lillesalen (gratis inngang)
Søndag 24. nov. kl. 11.00  Visitasgudstjeneste i Hadsel kirke med påfølgende visitasforedrag
                                                               Kirkekaffe på menighetshuset etter gudstjenesten.
Et nytt, og uvant arrangement i vår menighet, er kulturkvelden på Hurtigrutens Hus. Det vil bli en kveld med både humor og alvor. Kaffe og kaker skal det også bli.
Vi ønsker alle velkommen til alle arrangementene i løpet av visitasen.

 



tirsdag 12. november 2013

GUDSORD UKE 46


Livsforsikring

 
Jeg har en liten enkel andaktsbok som jeg har brukt flere år på rad. Den har mange ganger gitt meg glede, oppmuntring og nye tanker. Andaktsboken er skrevet av Asbjørn Kvalbein og jeg vil dele en av mine favoritter fra denne boken. Andakten har overskriften ”høre og adlyde”:

”Gud ber oss ikke gjøre alt. Han ber oss ta et minutt av gangen, en time av gangen, en dag av gangen. Og i hvert av disse korte tidsrommene ønsker han at vi er lydig mot hans vilje.
Hva er å være lydig mot Gud? Det er å høre på hva han sier, og være villig til å anvende det når han har lagt mulighetene til rette.
Det kan være enkelt å la seg fange av begeistring og bli med på noe stort i øyeblikk med entusiasme. Viktigere er det å vandre – lydig mot et kall – over tid.
Gud har knyttet en spesiell velsignelse til et sinnelag som i sin grunnholdning er lydig mot ham. Herren sier: ”Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting” (Jes 1, 19)”

Jeg vil være en som er lydig mot Gud, ikke bare når det passer meg. Jeg vil at Jesus skal være Herre i mitt liv, hver dag. Da vil jeg ha den beste livsforsikring for meg og min familie – i all framtid.

 
Veslemøy Sandvik                                                                     
Prostesekretær                                                                                  

tirsdag 5. november 2013

GUDSORD UKE 45


BLI MED Å FEIRE!
Nordmenn er kanskje ikke kjent for å være utpreget glade. Jeg har jobbet noen år blant latinere i Colombia og skjønner etter hvert at det er typisk norsk å ikke gi så stort rom for følelsene. Så det er kanskje riktig som det er blitt sagt: ”I Norge er gleden en alvorlig sak.”

Jeg synes norske menigheter stort sett er flinke til å gi sorgen rom. Åpen kirke, salmesang, lystenning og sorggrupper er blant mange gode tiltak. Men er vi like flink til å gi gleden rom? Arthur Arntzen etterlyser gleden i kirken og sier i boka Det Latterlige Alvor: ”Tenke seg til en herlig latter under ei høymesse!”

Spørsmålet er jo: har vi grunn til glede og feiring? Noen feirer at de har vunnet i lotto, alle feirer vi bursdager. Men fins det noe som gir oss grunn til å feire hele tiden?

Sadhu Sundar Sing het en indisk kristenleder som konverterte fra hinduisme til kristendom, og han ble spurt hva det var han hadde funnet i sin nye religion som han ikke hadde i den gamle. Han svarte med et smil:
-          Jeg fant den kjære, Herre Jesus Kristus.
Men hvilken lære, hvilket trosinnhold fant du som du ikke hadde før? Og på nytt bredte det seg et stort smil over ansiktet hans:
-          Jeg fant den kjære Herre Jesus Kristus.
Når jeg tenker over livet mitt, har jeg mye å være glad for, mange gode grunner for å feire. Samtidig så er den dypeste grunn til glede i mitt liv noe som ikke har med mine omstendigheter å gjøre.  Den største gleden i livet mitt er Jesus. Jeg møtte Jesus på en radikal måte i 1972. Livet mitt ble snudd opp ned, det fikk et nytt innhold. Jeg hadde ingenting som jeg kunne tilfredsstille Gud med, men opplevde at jeg ble tatt imot slik jeg var. Og så ble det en ny glede. Det var litt rart, jeg kjent en dyp og sterk glede i mitt indre over å ha blitt et Guds barn. Samtidig trodde jeg at kristne ikke skulle vise glede. Jeg ble en alvorlig glad kristen! Jeg skjønte etter hvert at alvorsmasken kunne jeg legge av!

Gleden er der fremdeles!  Samtidig er livet mitt ganske travelt og hverdagspreget.  Jeg spør meg selv av og til: er det for mye alvor? Jeg har lest at barn ler 400 ganger om dagen. Voksne kun 14 ganger. Hvor er det blitt av de 386 andre latterkulene? Jo da, livet er sammensatt! Vi skal gi plass for sorgen og jeg har så god grunn til å gi større plass for gleden.

Vil du bli med å feire?

Da Jesus døde på korset, ropte han ut: ”Det er fullbrakt” – det er gjort!

Hvis du vil gjøre noe for å tilfredsstille Gud for på den måten bli akseptert av ham, da kommer du 2000 år for sent. Det som skulle gjøres er gjort! Det som skilte oss fra Gud, våre feiltrinn og synder, var som ubetalte regninger, som en gjeld vi hadde hos Gud. Den gjelden betalte Jesus på korset! Nå er dørene åpnet til Guds rike. Kom og bli med på festen og feiringen!

Paulus satt i fangenskap og skrev brev til menigheten i Filippi og sa: ”Gled dere alltid i Herren!” En legende forteller at da han hadde skrevet det kom Satan til ham og sa at dette kan du jo ikke mene. Du må i hvert fall ta bort ordet alltid. Da forteller legenden at Paulus på nytt dyppet pennen i blekkhuset og skrev: ”Igjen vil jeg si: Gled dere! (Fil. 4:4)

Karstein R. Morfjord
Menighetsrådgiver - Misjonsforbundet

tirsdag 29. oktober 2013

GUDSORD UKE 44


HVOR LIGGER DEN EGENTLIGE RIKDOM?

Kommende søndag markeres Allehelgensdag rundt om i kirkene, noen steder i kombinasjon med at navnene på de døde leses opp. Det minner oss om to viktige forhold i livet –

Også VI skal en gang forlate det og de vi har. Hva som er vårt livs anker har betydning for ferden videre inn i evigheten. ”Du kan ingen ting ta med deg dit du går,” sang Kornelis Vreeswijk. Ligger vårt ankerfeste i tingene, går vi ribbet ut av livet. Men ligger det i overgivelsen og tilliten til Jesus Kristus, følger det en rikdom med også ”når vi ved porten står” og videre inn i evigheten. Noen har vist veien – den avdøde svenske erkebiskop Nathan Söderblom har sagt: ”Helgen er den som i ord og liv og død har vært et vitne for oss om Kristus og det evige liv.” Vi gjenkjenner karakteristikken blant de store navn i kirkehistorien, men kanskje finner du den igjen hos noen du kjente, men som ikke lever her lenger?! La oss følge i deres fotspor! Amen.

Stig Are Leiros
prostiprest

tirsdag 22. oktober 2013

GUDSORD UKE 43


Smak litt på denne overskriften. Hva legger du i disse tre ordene? Gud og jeg. For min egen del tror jeg at jeg som oftest snur om på subjektene og sier: Jeg og Gud. For er det ikke oftest sånn at vi først og fremst tenker på oss selv og hva vi vil eller må gjøre for at vi skal ha det bra? Jeg må skaffe meg selv noe nytt, eller kjøpe noe nytt til huset. Jeg bare må reise til Syden hvert år. Jeg må, jeg må …. for å ha det bra.

Og så kan jeg putte Gud sånn litt innimellom alt. Be litt av og til, når jeg har tid, eller ikke er for trøtt. Gå i kirken en gang iblant. Kanskje høre morgenandakten i radioen. Jeg har ikke tid til mer.

Men hvis du og jeg bruker overskriften slik den står her, da må vi kanskje sette Gud først? I Matteus 6,33 sier Jesus: «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg». Hvordan søker vi Guds rike først?

Jeg tror det har med stillhet å gjøre. Det har med å bli så stille at vi kan høre Guds stemme før vi går i gang med dagens oppgaver. Det har noe med å lytte til Guds stemme gjennom dagen, og også i våkne nattetimer. For Han har alltid noe å si det enkelte menneske, det mennesket som tar seg tid til å lytte.

Kanskje må vi omprioritere våre tanker, ord og gjerninger. I stedet for å starte dagen med en kopp kaffe og avisen, så kan vi starte med en kopp kaffe og Gud. Hva vil han si meg i dag? Hva ønsker han å gi meg? Og når vi er midt i hverdagens mas, hvorfor ikke lytte til Guds stemme inni oss selv, i stedet for all uro og støy som omgir oss? Også i våkne netter er Gud til stede for deg og meg.

Dersom vi lytter til Guds stemme, kan det hende at vi vil oppdage at vi ikke trenger å gjøre så mye selv for å ha det bra. Når vårt indre har det godt, da ser vi annerledes på alt det ytre. Da kan vi få kjenne at vi «får alt det andre i tillegg».

Ordene i Matteus 6,33, står i et avsnitt i Bibelen som har overskriften «Vær ikke bekymret for morgendagen».

Lykke til med å øvelsen i å lytte til Guds stemme!


Ingrid Bergquist

diakon

tirsdag 15. oktober 2013

GUDSORD UKE 42


Guds nærvær.

Det er veldig forskjellig i hvor stor grad vi merker Guds nærvær. Enkelte mennesker har ikke noe forhold til tro og gudsdimensjonen. Andre har en sterk tro på Jesus som sin personlige frelser. Men også blant oss som har en bevisst gudstro er det stor forskjell på hvor sterkt vi opplever Guds nærvær.

Guds tilstedeværelse oppleves på mange måter. Først og fremst møter vi ham ordet, ved bibellesning og gjennom kristen forkynnelse. Vi opplever Gud gjennom fellesskapet med andre kristne. Dette skjer bl.a. i gudstjenesten der vi sammen kan få lovprise ham i bønn og salmesang og møte ham gjennom ord og nattverd. Noen mener seg å møte Gud sterkere i naturen. (Det er bedre å gå i naturen og tenke på Gud enn å sitte i kirka og tenke på naturen??)

Men Gud kan også vise seg gjennom kunsten; musikk, litteratur, bilder. I kirkerommet er Gud synlig gjennom disse kunstartene. I eldre kirkebygg har vi i tillegg den dimensjonen at dette har de som gikk foran meg også opplevd. Mine egne besteforeldre, oldeforeldre og generasjonene bakover kan ha møtt Gud i de samme omgivelsene som jeg opplever. Da fornemmes både dette fellesskapet og omgivelsene som hellige.

Jeg har nettopp lest en bok med tittelen “Havets pilegrimer”. Her sies det at det allerede i den aller første kristne tid var en forestilling om at steder kunne være i besittelse av spesielle kvaliteter, en spesiell identitet og atmosfære. De kalte det genius loci stedets sjel og ånd. Og i den keltisk-kristne tradisjon brukte man betegnelsen “tynne steder”. Det er basert på en forestilling om at grensen mellom det dennesidige og den hinsidige, guddommelige verden er som en hinne eller en membran. På hellige steder, bl.a. i mange kirkebygg, er denne hinnen spesielt tynn. Vi kan oppleve Guds nærvær ekstra sterkt.

Jeg tror at Gud er til stede i livet til alle som tror. Gud har skapt oss, frelst oss og gjennom sin Ånd opplyser og trøster han oss. Men av og til kan vi befinne oss på steder der avstanden mellom oss og Gud er spesielt kort og nærværet ekstra merkbart.

 

Gunnar Tveit Sandvin

kirkeverge

tirsdag 8. oktober 2013

GUDSORD UKE 41


Jesus setter barna høyt.

På et eller annet tidspunkt må Jesus ha oppdaget sitt eget spesielle forhold til
Gud. Han kan ikke ha visst det mens han var et barn i krybben eller et spebarn ved sin mors bryst, ellers ville han ha vært en uhyrlighet. I denne forbindelsen må vi huske og aldri glemme, at Jesus var ikke bare kommet i fra himmelen, men var også et menneske, født av en kvinne. Og for oss er begge deler like viktige: Det himmelske i ham gjorde, at han kunne være vår frelser; og det menneskelige gjorde, at han kunne være vår frelser.

Ettersom årene gikk, må han ha hatt sine tanker; og så ved denne første påsken, med den gryende manndom, kom i et plutselig blaff av erkjennelse bevisstheten om, at han på en enestående måte var Guds sønn. Men legg merke til dette, fordi her kommer, etter min mening, det aller viktigste: Denne
forståelsen gjorde ham ikke stolt. Den fikk ham ikke til å se ned på sine fattige foreldre, den milde Maria og den hardt arbeidende Josef. Han dro hjem til Nasaret og var lydig mot dem.

Jesus sier: «Sannelig sier jeg eder: Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike. Derfor, den som gjør sig liten som dette barn, han er den største i himlenes rike; og den som tar imot ett sådant barn for mitt navns skyld, tar imot mig» (Matt. 18:3-5).

Arnaldur Bardarson, sokneprest

torsdag 3. oktober 2013

GUDSORD UKE 40


STÅ I KIRKA? Ja!  GÅ I KIRKA? Tja? Nei?

Jeg hater å være sur! Jeg hater å heve en moralistisk pekefinger! Jeg vil ikke være pessimist!

Jeg vil være positiv og smilende. Jeg vil kommunisere med menneskene på en sakssvarende og pedagogisk god måte.

Men av og til er det nødvendig å synge ut. Av og til er det nødvendig å si kraftig fra! Da er det heller ikke til å unngå at jeg tråkker mange på tærne og fornærmer atskillige. Men nå får dette våge seg!

Jeg henvender meg til alle som ønsker å beholde kirka. Det vet jeg er mange. Det kom tydelig fram da vi for noe år siden hadde diskusjon for og imot statskirkeordningen. Da var det mange røster som tviholdt på statskirka fordi de var redde for å miste kirka si. Den frykten viste seg å være ubegrunnet.

Men kirka kan ikke sikres bare gjennom lovgivning og paragrafer. Det er viktig nok, men langt fra alt. Og det var mange røster - også politiske - som var opptatt av for all del å bevare folkekirka. Men det pussige var at det fra en del politikere sterkt ble understreket, at vel ville de ha kirka, bare folk slapp å gå i den. Men sannheten er:

Slik kan ikke kirka bevares! Slik er det ikke mulig å holde liv i den.

Jeg er skeptisk til formelt å skulle forplikte kirkemedlemmene til å gå i kirka. Slik har Den katolske kirke det. Jeg tror – og vil fortsatt tro – på frivillighet. Men da er det mange som må ta seg sammen, få nye vaner og innarbeide kirkegangen i sitt liv!

Forkynnelsen må ta medansvar for at vanekristendommen kom i vanry og fikk dårlig ord på seg. Men kampen mot vanekristendommen fikk katastrofale følger. Hensikten var å stimulere til en mer levende gudstro. Resultatet ble at den gode vane forsvant og at folk sluttet å anse seg sjøl som kristne. Og de negative virkningene av dette sliter vi med fortsatt.

Skal kirken ha en framtid som folkekirke, er det nødvendig å gjenopplive den gode vane om å gå i kirka og å gå til alters. Da vil den fortsette å kunne leve som folkekirke.

De som ikke går i kirka, må ta medansvar for at kirka en vakker dag vil dø av mangel på tilslutning. Og dit vil vi vel ikke?

Den beste måten bevare kirke levende på er både å stå i kirka og å gå i kirka.

 

Olav Holten, prost

tirsdag 24. september 2013

GUDSORD UKE 39


Hausttiden minner om at livet visner omkring oss ute i naturen. Men det minner oss også om at det kommer igjen nytt vår. Det er i hvert fall vår tidligere erfaring. Vi kan sammenligne dette til vårt liv som skal også engang visne og dø, men vi skal våkne til et nytt liv i ny verden. Ikke her på den samme måte som vakre planter og sommerblomster, men til en helt ny verden i himmelens evighet. Dette skal skje gjennom troen på Jesus som er vår frelser og gjenløser.

Hvetekornet som Jesus forteller om bar ikke frukt så lenge det ikke falt i jorden, det vil si, så lenge det var trygt og sikkert. Det var bare når det ble kastet i den kalde jorden, og begravd der som i en grav, at det bar frukt.

Jesus var Guds hvetekorn. Dersom han ikke hadde gått den veien, var vi overlatt til oss selv. Frukten av Jesu død er en forsonet Gud til liv for verden. Eller med andre ord: Herren måtte dø for å bli til liv for mange. Det var det, det hele handler om.

Hvetekornet kan og sammenlignes med troen som skal falle i god jord og vokse frem. Her er det viktig at barn fra starten av lærer å kjenne budskapet om Jesus. Jesus sa om troen: Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.» (Mark 4:31-32). Foreldre og faddere, her har dere et stort ansvar og klar oppgave. Lykke til!

 Ingibjorg Johannsdottir menighetspedagog i Hadsel

mandag 23. september 2013

LIVLIG KONSERT I HADSEL KIRKE

Sist lørdag kveld var det konsert i Hadsel kirke med Ytre Suløen Jazzensemble og solist Tricia Boutte fra New Orleans. De fikk god hjelp av kammerpikene støttet av noen mannssangere. Det ble en konsert som det virkelig svingte av. Konserten var en av tre konserter i en mini-turnè. Lørdag formiddag var de på Myre og søndag ettermiddag i Lofotkatedralen i Kabelvåg.
Vi har mange ulike ytringsformer for å nå ut med evangeliet om Jesus. Den tradisjonelle gospelmusikken som oppsto blant fargede musikere i USA er virkelig en form som skaper glede og begeistring. Her ser vi et par bilder fra øvingen i Hadsel kirke.

torsdag 19. september 2013

GUDSORD UKE 38


Livets valg.

Stortingsvalget er over. Mange er glade for resultatet av valget. Og andre er skuffet over hvordan det gikk. Slik vil det alltid være og slik fungerer demokratiet. At det er hemmelig valg er også en beskyttelse av den personlige integritet.

Denne uka og ukene framover blir det spenning om, og spekulasjoner omkring, hvordan den nye regjeringen skal bli utformet. Hvor mange parti skal den nye regjeringen omfatte?

Stortingsvalget er et valg som de fleste av oss forholder oss til. Men ellers består livet av en rekke andre valg. Vi må ta stilling til utdanning, jobb, ektefelle, bosted og så videre. Alle valg får konsekvenser for oss som mennesker. Vi formes ut fra de valg vi gjør. Mange av valgene gir seg ofte selv ut fra den oppvekst og den bakgrunn vi har. Av og til er det likevel nødvendig og ønskelig å bryte ut av det mønsteret som kanskje synes naturlig.

Hvilket valg foretar vi i forhold til Gud og det han har gjort for oss? Å tro at han i det hele tatt har gjort noe for oss, er et valg i seg selv. Vi kan nemlig velge å ta hensyn til at Gud eksisterer. Noen velger likevel det motsatt – å leve livet som om Gud ikke fins.

Religion er en privatsak vil mange si. Ja, vi kan vel også i dette spørsmålet påberope oss ”hemmelig valg”. Men Gud kjenner våre valg. Jeg tar som utgangspunkt at vi lever i en tilværelse der Gud fins. Mennesket brøt med Gud, men han kom til oss som et menneske, Jesus Kristus, for å gjenopprette dette forholdet.

Vi tvinges ikke inn i et forhold til Gud og hans frelsesverk, men vi må også her foreta et valg. I mange tilfeller kalles dette valget ”omvendelse”.  Det betyr bare å snu seg i den retningen der Gud er og bli oppmerksom på hans frelse. Vi kan velge å fokusere på Gud og at han får innflytelse i livet vårt.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

onsdag 11. september 2013

GUDSORD UKE 37

Den gode gjeteren!

Det er snart tid for samling av sauer. Jeg er selv vokst opp på gård og måtte tidlig lære å delta i ”sausamlingen’’ på høsten. Og det var en selvfølge at når noen av sauene manglet når opptellingen var gjort så var det nye dager med leting. Det ble brukt mye tid og energi på å finne de bortkomne.

I Bibelen omtales sauer ca 500 ganger. Og på Jesu tid var sauehold en av de vanligste inntektskilder og saueflokken måtte tas godt vare på. Gjetere passet på flokkene sine og ledet dem til gode beiteplasser og rike vannkilder. Og de måtte beskytte flokken sin både for rovdyr og røvere. Det fortelles en historie om en gjeter som engang skulle med flokken sin over en elv. Sauene våget ikke å krysse elven. Da tok gjeteren et av lammene og bar det over elven først. Da moren så lammet sitt på den andre siden, vasset hun over, og snart fulgte alle de andre sauene etter. En hyrdes liv var alltid preget av en konstant påpasselighet, fryktløst mot og en aldri sviktende kjærlighet til sine sauer. I det norske landbruk er det ikke så vanlig med gjetere som er ute dag og natt og passer på sauer. Men på bibelens tid var gjeteren den mest alminnelige skikkelsen på det judeiske høylandet. Ikke rart at sauer og gjetere omtales så ofte i Bibelens billedspråk.

Jesus sier: ”Jeg er den gode gjeteren”. Jesus drev ikke gårdsbruk og hadde ikke egne sauer, men sier dette for å fortelle oss at han vil passe på oss. Det er vi som er hans ”sauer”, hans ”flokk”. Han er gjeteren eller hyrden som vil gi oss trygghet og gi livet innhold. ”Mennesket lever ikke bare av brød”, sa Jesus en gang. Vi har alle trang til å gi livet vårt mening. Den dypeste meningen ligger ikke i det materielle, hva vi eier eller vår ytre status. Jeg tror den ligger i erkjennelsen av og troen på at det fins en Gud som ser meg og vil ha med meg å gjøre. En Gud som vil være hos meg i mitt liv og min hverdag. En Gud som kan tilgi meg og gi livet mitt en ny start. Salme 23: Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.

Jeg vil invitere deg til å ta utfordringen, la Jesus få være din ”gjeter”, ta følge med ham og la han lede deg til det gode liv.

Karstein R. Morfjord, Menighetsrådgiver, Misjonsforbundet.

tirsdag 3. september 2013

GUDSORD UKE 36


KJÆRLIGHET AV EN ANNEN VERDEN

Kjærligheten er vel det mest omtalte emne både i viser og diktning – ikke den tilfeldige, men den evig varende, trofaste kjærligheten.

Ofte møter vi i likevel en kjærlighet som er flyktig, følelsesbasert, og mer handler om egen nytelse og der den andre blir et redskap.

Sist søndag ble vi minnet om en kjærlighet som ”utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt”, som apostelen Paulus skildrer den i ”Kjærlighetens lovsang” i 1 Kor. 13. Egentlig skildrer han Guds kjærlighet, slik vi møter den i Jesu ord og liv. Han ga sitt liv for mennesker som ikke gjengjeldte ham den. Han står ved vår side om vi svikter. Han søker etter oss når vi går!

”Bli i min kjærlighet”, sier han. Det handler om å søke kontakt med ham, la han forvandle våre hjerter, så vi kan elske hverandre mer trofast, utholdende – som ham! Amen.

Stig Are Leiros
Prostiprest

fredag 30. august 2013

GUDSORD UKE 35


Temaet mitt i dag er det enkle ordet «takk». Alt som barn læres vi opp til å takke når vi får noe. Mange er flinke til å takke, enten det gjelder hjelpsomhet, komplimenter eller andre ting. Det finnes også mennesker som «aldri» takker for noe Da er det lett å tenke at de tar alt som en selvfølge. Jeg tror at å si ordet «takk» til et annet menneske gjør noe med oss begge: den som takken rettes mot føler seg litt mer verdifull, og den som sier takk kjenner på takknemlighet.

For mange år siden var vi flere som likte å synge den tyske sangen «Danke» (takk). Sangen er oversatt til norsk og handler om å takke Gud for alt. Vi kan takke for opplevelsen av vakker natur, fuglesang, alt det vakre rundt oss, osv. Det er uendelig mye å takke for, bare vi gir oss tid til å tenke etter og se oss rundt.

Å takke medmennesker for hjelp, støtte, oppmuntring, e.l. er viktig. Det gjelder ikke minst de vi er sammen med hver dag, de som er oss nærmest. Det er ingen selvfølge å ha mennesker som står en nær. Men Gud er alltid nær, enten vi merker det eller ikke.

Som kristen tror jeg at det er Gud som har gitt oss alt vi har og opplever. Takker du og jeg ham? Det er bestandig lettere å be om noe enn å takke. Kanskje kan oversettelsen av «Danke» lære oss å gi Gud ære og takk for alle ting?

Takk Gud for vakre morgenstunder, Takk Gud for hver en dag du gir.

Takk, Gud for dette stor under, du fra synd meg frir.

Takk, Gud for alle gode venner, Takk, Gud for hjem og folk og land.

Takk, Gud for hjelp når hat jeg kjenner, så jeg tilgi kan.

Takk Gud for arbeid og for yrke, Takk, Gud for gleder på min vei.

Takk, Gud for hvile og for styrke, alt er gitt av deg.

Takk Gud, for sorg og motgangstider, Takk Gud, for hvert et trøstens

ord. Takk, Gud for hjelpen når jeg strider troens strid på jord.

Takk, Gud for ord og sakramenter, Takk, Gud for tro og kjærlighet.

Takk, Gud for gleden din som venter oss i evighet.

Takk, Gud for skriftens klare lære, Takk, Gud at den for meg ble sann.

Takk, Gud jeg vil deg takk frembære at jeg takke kan.

 

Ingrid Bergquist

diakon

fredag 23. august 2013

GUDSORD UKE 34

VALGKAMP MED BISMAK
Valgkampen er virkelig en kamp. I kampen tas mange våpen og knep i bruk. Ett av disse knepene er å lete etter mangler og motsigelser hos motstanderne. Det kan for eksempel være å minne motstandere om hva de har sagt i avisintervju eller hvilke politiske saker de har støttet (eller ikke støttet) tidligere. Alle ønsker å framstå så attraktive som mulige overfor velgerne, ofte på bekostning av motstanderne. Egentlig er vel dette noe vi har i oss alle sammen, men det blir så tydelig og forstørret i en valgkamp. Jeg hadde ønsket meg større redelighet, troverdighet og ydmykhet i det som sies i debatter og partiutspørringer. Lyver de? Kanskje benyttes det av og til løgn også. Saken er i alle fall at alle partier vet at de lover mer enn det er mulig å gjennomføre.

Det som diskuteres er i altfor stor grad knyttet til økonomi, så som inntekt, skatt og velferdsgoder av mange slag. I tillegg snakkes det en del om miljø/oljeboring, om skole/utdanning og om sykehjemsplasser. Alt dette angår oss direkte Det meste her handler også i grunnen om økonomi. Det er penger det handler om hele veien. I debattene tegnes bilder av hvor godt det skal bli når ”vi tar over styringen” (eller om ”vi får fortsette styringen”). Vi blir sittende igjen med et bilde av at samfunnet vårt er elendig og har så store mangler. Riktignok kan mange ting bli bedre, men vi lever i et av verdens beste samfunn å bo i. Det gjenspeiler ikke valgkampen.

Likevel må vi minne hverandre om at valgkampen selvfølgelig er resultat av at vi har et fungerende demokrati. Vi står fritt i å si og mene det vi vil. Og vi står selvsagt fritt til å stemme det vi vil. Vi står også fritt til å tilhøre den religion vi vil. I det religiøse bildet finner vi innslag av helt andre ting enn det valgkamp og økonomi handler om. I sist søndags prekentekst i kirkene sier Jesus til oss: ”Dette er mitt bud til dere; Elsk hverandre”. Det kunne være behov for mer kjærlighet både i valgkampen og i samfunnet for øvrig.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

mandag 12. august 2013

GUDSORD UKE 33


Grunnskaden i menneskelivet, roten til all synd, er hovmod og egoisme. Det ydmyke sinn tar kraften av synderoten, fordi det åpner veien for Guds nåde helt inn til det innerste av vårt vesen. Den kristne som mister det ydmyke sinnelag, han mister også Guds kraft.

    Bibelen forteller ganske klart, at Jesus var et alminnelig menneske. Som et vanlig menneske kunne han bli trett og mismodig. Han spiste og sov, han ble tørst og sulten, han følte glede og sorg. Slik var han undergitt alle de begrensninger, som følger med vår menneskelige natur. Han var et vanlig menneske, som en av oss.

    Jesus talte og lærte med en myndighet og autoritet, som bare tilkom Gud selv. Han helbredet syke, vakte opp døde, og tilga synder. I kraft av sin egen suverene vilje og makt ga han mennesker del i Guds rike og demonstrerte derved for all verden, at han var Gud lik, ja, at han selv var Gud.

            Det er godt å vite og tro at han, som i dag sitter ved Guds høyre hånd og har all makt i himmel og på jord - at han har gått her på jorden, som en av oss. Jesus brøt ned skillelinjer. Han ville møtt den som ingen møter, og elsket den som ingen elsker.

Han bøyer seg ned til deg, famlende, lengtende, tørstende menneskebarn, og rører ved ditt hjerte. Og han sier: Jeg har noe å gi deg, noe, som du ikke kan få hos noen annen, bare hos meg. Det gjelder bare å komme og ta imot - gratis - av nåde. Lukk hjertet opp og du lukker det opp for livet!

 
Ingibjorg Johannsdottir menighetspedagog i Hadsel

tirsdag 30. juli 2013

GUDSORD UKE 31

TAPET
"Nå, Holten, hvordan reagerer du på at prostesetet er flyttet til Sortland"? Svaret er: "Jeg er irritert, skuffet, såret og sint!"
Makta rår. Beslutningen er tatt. Og da har vi "andre dødelige" ikke noe vi skulle ha sagt! Den var etter min mening både historieløs og unødvendig.

Nå verserer det rettnok en forestilling om at prostesetet har vært på Hadsel nærmest i århundrer. Det er ikke riktig. Jeg er den første prost som ble direkte utnevnt til å være prost i Vesterålen i tillegg til å være sokneprest i Hadsel. Senere er koblingen mellom det å være prost og det å være sokneprest falt bort.

Før ble prostene gitt bestalling (utnevnelsesbrev) som prost etter en avstemning blant prostiets prester. Ofte ble den eldste prest valgt. Prestene Nielsen, Halten og Bakken ble først proster etter en tids tjeneste som sokneprester. Og Hadsel prestegård har aldri vært tjenestebolig for prosten, men for soknepresten i Hadsel.

En ting er at prostesetet er flyttet. Det er etter min mening ikke det verste. For Hadsel er det et prestisjetap, men verden går ikke under av den grunn. Men jeg må få føye til: Vi kunne fått det til like godt i Hadsel! Jeg er heller ikke uten bekymring for hvor god prestedekningen i Hadsel vil bli etter dette. Det vil bli en stor utfordring for de kirkelige myndigheter.

Det som verre er, er at Hadsel prestegård ikke lenger skal være prestebolig. Det er et større tap. Man har tatt det for gitt at slik vil ikke prester bo. Der vil familier ikke trives. Og så ligger det for nært en kirkegård. Dessuten er det for dyrt å sette den i stand i følge huseieren. Forslaget om å bygge huset om til to leiligheter ble blankt avvist, rettnok ikke av huseieren, men av bispedømmet!

En kunne godt ha spurt dem som hadde bodd der: Hvordan har det vært å ha sitt hjem i Hadsel prestegård? Hvordan var det for barn å vokse opp der? Det er ikke helt sikkert av svaret var blitt negativt! Men spørsmålet ble ikke stilt.

Et siste spørsmål blir: Han menigheten tapt noe på det? Rettnok ville ingen prest kunne pålegges til å bruke hjemmet sitt i menighetssammenheng. Men for Astrid og meg føltes det naturlig og praktisk å kunne arrangere kirkekaffe der etter enkelte gudstjenester. Av og til var vi selv vertskap, andre ganger menighetsrådet. Og vårt bestemte inntrykk var at dette ble satt pris på! Og det er ikke helt utelukket at en framtidig prest også ville kunne ha hatt samme innstilling!
Til slutt litt pirk: Etter det jeg kan huske, skal menighetsmøtet etter gjeldende regler uttale seg om flytting av prestebolig. Jeg har ikke registrert at det er gjort!

Tapet er stort.

Som regel er det en selv som sager av den greina en sitter på. I dette tilfelle er det andre som har gjort det! Og det ettertrykkelig!

Av Olav Holten, prost em

tirsdag 23. juli 2013

GUDSORD UKE 30


Jeg vil være med deg!

 

Det var Jesus som sa det. Han sa det til disiplene sine like før han skulle skilles fra dem og dra opp til himmelen. Herren sa det til Moses da han skulle føre jødefolket ut fra Egypt. Han sa det til Josva som skulle overta lederansvaret og føre sitt folk inn i det landet Gud hadde lovet dem. Han sa det også til flere av profetene når de ble kalt til sin nye tjeneste og oppgave.

 Felles for alle disse var at de sto på terskelen til noe nytt i sine liv. En stor og tildels ukjent oppgave lå foran. Men Herren lovte å være med! Kanskje var det situasjoner hvor det var vanskelig å tro det og at følelsen av ensomhet var større enn følelsen av å være med på noe stort som skulle få avgjørende betydning. Det var nok situasjoner der de skulle ha ønsket at Gud hadde grepet inn, eller demonstrert sin makt på en annerledes måte. Men han var med!
 
Jesus sier det til oss i dag! Jeg vil være med deg! Selv om jeg vet det, jeg har lest det gang på gang i Bibelen og jeg tror jo det er sant, så trenger jeg å gripe tak i det på nytt. Jeg vil høre at Herren sier det til meg, lytte til hans personlige forsikring til meg. Selv om jeg opplever meg alene og usikker innfor det som ligger foran – så er han der allikevel. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg, sier David i Salme 139. Og han legger til: Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
 
Per Arne Dahl sier det slik i boken Forankring fryder:

”Han har lovet å være nær. Vi tror ikke på en Gud som sitter på en fjern trone og sender e-post til en forvirret menneskeslekt med oppklarende svar og forklaringer. Vi tror og vi tviler på en Gud som er kommet til oss, som er prøvet i alt i likhet med oss, og som har lovet å være nær, selv i tider hvor vi opplever hans taushet sterkere enn hans nærvær.”

Eller som Arthur Eriksson synger i en av sine sanger: Nogon stans blant alla skuggorna står Jesus.

 
Jeg vil være med deg! 
 
Karstein R. Morfjord

Menighetsrådgiver, Misjonsforbundet