onsdag 30. januar 2013

Gudsord uke 5

VELKOMMEN SOL!

Av Olav Holten, prost.

            Sola er kommet tilbake og søndag 20. januar ”tok vi imot den” etter gudstjenesten i Hadsel kirke. Det var vidunderlig godt å kunne hilse den velkommen. Den sendte sine foreløpige kalde stråler rett inn i våre hjerter, og det gjorde oss varme!
Men skal sola i det hele tatt ha en plass i en kristen sammenheng? Er ikke soldyrkelse noe som utelukkende hører hedenskapet til og ikke har sin plass i en kristen setting? En ting er soldyrkelse. En annen ting er å ønske sola og lyset velkommen tilbake etter mørketida. For vi er helt avhengig av lyset, sola og varmen om vi skal eksistere som mennesker.
Det som Bibelen gjør klart for oss, er at lyset, sola, månen og stjernene tilhører det skapte. De er ikke guddommer. Naturen er heller ingen guddom.
            Men det er vår tro, at Gud er vår Skaper. Han har villet livet, skapt oss, og holder oss oppe. Kanskje har vi ikke holdt dette godt nok fram i vår forkynnertradisjon. Kanskje har vil til og med forsømt oss på dette punkt.
            Og i denne sammenheng hører sola, lyset og varmen med. Guds vil ikke at vi skal være og bli værende  i mørket. Men Gud går lenger enn dette. Han vet at det ikke bare omkring oss det kan være mørkt, men også i oss. mørket i oss, som noen til og med opplever som et fenomen som grenser til sykdom og psykiatri. Men det kan også kan være selvforskylt på grunn av vår synd og ulydighet mot Gud..
For å få bukt med det selvforskylte mørke i oss sendte Gud Jesus. I Johannesevangeliet vitner han om seg selv på denne måten: ”Jeg er verdens lys”.
Jesus kjempet mot mørket og mørkets krefter, han seiret Han har heller ikke noe større ønske enn å dra oss alle inn i denne seieren
            Derfor kan vi også istemme Paulus når han sier: For  Gud som sa: ”Lys skal skinne fram i mørket”, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Gud herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram (2 Kor 4,6).

mandag 21. januar 2013

Gudsord uke 4

”Den skjulte kirke”

Gateprest i Oslo Jan Christian Kielland hadde den 16. januar et innlegg i Aftenposten. Her argumenterer han for det han kaller den ”skjulte kirken”, en kirke som er bygget på mennesker som tror i det stille og som ikke har løpt ned kirkedøra hver søndag. Ikke alltid  har man aksepterer de dogmene som kirken kom med, men kirken var et sted hvor man kunne finne mot til å leve og til å tro. I glede og i sorg har mennesker kommet til kirken for å møte livets overganger. I bunn og grunn ligger det et mer eller mindre bevisst forhold til tro hos mange av oss og kanskje aller tydeligst kommer dette til uttrykk i de ritualene kirken har, der hvor vi møter på den mest konsekvente overgangen, fra liv til død.
Problemene med tanken om den ”skjulte kirke” oppstår når man får utvalg som skal utrede forhold som for eksempel mellom stat og kirke. Stålsett-utvalget er den siste i denne rekken og mange jeg har møtt, har reagert på at de ønsker å fjerne vigselretten som kirken og flere tros- og livssynssamfunn har. Hvorvidt dette bør gjennomføres eller ikke, skal jeg ikke ta for meg her, men denne reaksjonen viser det jeg vil mene er den ”skjulte kirke”. Min erfaring fra diverse samtaler med mennesker jeg møter på, er at kirken spiller en viktig rolle for folk. Da ikke bare som en institusjon som skal utføre riter, men også som en institusjon som tar vare og forvalter en tro for flere, også for de som velger å bruke kirken kun i de store høytidene. Når mennesker kommer til kirken er det ofte også fordi det er en tro der som kaller de frem, som ønsker at barna skal være et del av det kristne fellesskap, eller at ekteskapet skal bli velsignet av Gud.
Det er kanskje ikke stort rom i samfunnet for tro som synes, selv kan jeg si at jeg sjeldent eller aldri, legger ut Jesus-sitater på facebook eller andre trosuttrykk. Det føles ikke helt riktig for en litt sjenert nordmann å gjøre det, og teologien som jeg bygger på, er nettopp basert på tanken om en ”skjult kirke”. Dermed blir det også feil av meg å skulle skrive ”Jesus <3 you” når du allerede vet det, uten at jeg skal dytte det opp i ansiktet ditt. Det er en utfordring å tro i det stille, noe som de siste ukers debatter har vist, nettopp fordi den er usynlig. Det er ingenting galt i det, men hvis det er et ønske om at kirken skal spille en viktig rolle i samfunnet er vi kanskje nødt til å ta et tydelig valg i forhold til den. Hvordan er opp til hver enkelt og en ”synlig kirke” kan kanskje virke kleint og veldig klamt. Jeg har ingen fasit, men kanskje dette lille ordet ”tro” ikke skal skjules i skuffer og skap lenger og kun tas opp i de mest intime samtaler.

Andreas Ihlang Berg
prestevikar

tirsdag 15. januar 2013

GUDSORD - UKE 3.

Oppbrudd – og muligheter.


Livet består av et visst antall dager og år. Flertallet av dagene har vi ikke spesielle minner etter. Men enkelte dager brenner seg fast i hukommelsen. Det kan være mange grunner til at situasjoner og hendelser får spesiell betydning for oss. Å bryte opp og flytte til et nytt sted er en hendelse som vi gjerne husker. Sist søndag hadde vi avskjedsgudstjeneste for soknepresten vår, Sven Becker og kona, Christina som har vært menighetspedagog. Etter gudstjenesten hadde vi kirkekaffe på menighetshuset der det vanket mange gode ord med på veien for presteparet. Mange vil savne Sven og Christina selv om de ikke fikk så veldig mange år i Hadsel.
I etterkant av helga har jeg tenkt på at selv om et slikt oppbrudd kan være trist, både for oss som mister dem og for de som reiser, så ligger det alltid også noe positivt i oppbruddet. Et oppbrudd gir mulighet for å starte noe nytt, mulighet for gjennomtenkning og nytenkning. Jeg vet at Sven og Christina er i gang med planlegging av det som ligger foran dem. Og jeg håper at menigheten her i Hadsel også kan evne å tenke framover på en måte som kan virke positivt.

Hva er det jeg egentlig ønsker å si med dette? Jo, nemlig at oppbrudd er smertefullt, men det behøver ikke å være bare negativt. For i oppbruddet ligger det også muligheter for noe nytt. Slik er det for hver enkelt av oss. Vi foretar hver for oss diverse oppbrudd og forandringer i livet. Hensikten er å gi mulighet for utvikling. Og når vi nå befinner oss i ”gudsord” og menighetstenkning; Bibelen snakker også om oppbrudd. Flere steder står det at mennesker ”vender om” til Gud. Dette handler egentlig om å snu seg rundt og vende blikket i en annen retning. Det handler om å endre tenkningen om hva som skal styre livet. Det kan være å endre syn på hva det er som er viktig i livet.

Vi som er en del av Hadsel menighet står også i et slags oppbrudd når vi mister gode medarbeidere. Forhåpentligvis kan vi greie å bruke situasjonen til noe positivt. Uansett; vi takker Sven og Christina for samarbeidet og ønsker dem alt godt i nye arbeidssammenhenger.

Gunnar Tveit Sandvin
Kirkeverge

lørdag 12. januar 2013

Avskjedsgudstjeneste for Christina og Sven Becker

I morgen kl 11 er det avskjedsgudstjeneste i HADSEL kirke. Melbu blandakor bidrar med musikk.
Etter gudstjenesten er det kirkekaffe på Stokmarknes menighethus.

Vel møtt!

tirsdag 8. januar 2013

Gudsord uke 2, Sven Becker


Se opp!
Når man kommer til et veikryss kan man begynne å lure på hvordan man kan finne ut hvilken vei man skal ta.
Veikryss opplever vi alle i våre liv – og jeg, som prest, fikk oppleve noen av deres veikryss i lag med dere som bor her i Hadsel. 
Ved noen veikryss er det naturlig å velge kirken som samtalepartner. Noen ganger er det i møte med sorg eller når barnet skal bæres til dåpen.
Vi har vært på veier som så ut som både enveiskjørt og stengt. Og etter hvert har dere funnet ut at det faktisk går an å bruke veiene likevel.
Når du svinger til høyre eller venstre skal du se deg om før du gir gass. Og jeg og Christina har kommet til et veikryss der vi er nødt til å se oss om, se tilbake, undre oss, takke.
Veikrysset vårt har vært kjent for mange av dere for en stund. Veien vi har så vidt begynt på, fører oss østover til Sørreisa og Troms.
Da vi skjønte at vi hadde kommet til et veikryss var det også naturlig for oss å spørre: hvordan finner vi ut om vi skal gå videre og hvilken vei skal vi ta. Det var helt naturlig for oss å spørre en god veiviser som har vært med på mange veivalg, også før Christina og jeg traff hverandre: Gud. 
Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Dette er et ord fra Salmenes bok og det sier veldig mye om hvordan vi opplever Gud som en del av våre liv. Og i min prestetjeneste her i Hadsel har jeg oppdaget at mange lever sine liv i lys at dette ordet fra salme 127.
Vi har kjent at vi trenger et nytt sted. Ikke fordi det er nytt, men fordi vi tror at vi kan videreføre byggingen av Guds rike der. Vi tenker stort når det gjelder dette – vi tenker den verdensvide kirken, vi tenker internasjonalt. Vi fikk lov til å være i Hadsel i nesten fire år, vi fikk lov til å bli kjent med mange flotte mennesker.
Og så går vi med fredshilsenen fra gudstjenesten på nye veier: vi går og ønsker å tjene Gud og (hver)andre - i Jesu Kristi navn!
Takk for oss! Sven og Christina Becker

torsdag 3. januar 2013

GUDS ORD UKE 1 - 2013


Da er det HVERDAG igjen!

Ja, da er det hverdag igjen. Nå er vi inne i et nytt år. Juletiden er i ferd med å avsluttes og julepynten er mange steder ryddet bort. I dag begynner skole- og jobbhverdagen for så mange av oss. Høytidens- og feriestas byttes ut med hverdagsgjøremål. ”Hvorfor feirer vi jul bare en gang i året?” blir jeg spurt av barn flere ganger. Et typisk barneønske, helt klart, men det er nok mange som deler et slikt ønske. Hverdagen kan jo oppleves nokså grått og kjedelig etter en funklende jule- og nyttårsfeiring. Hverdagen kan være skummelt og uoverkommelig med oppgaver som venter, med krav som stilles. Har man vært sammen med familien og venner i julen, er følelsen av å være ensomt nå ikke langt unna. Bekymringer kommer tilbake, ting man er redd for, jobb og skole, sykdom. Juleevangeliet har blitt lest mange ganger i julen. Har du lagt merke til, at det er en fortelling der hverdagen har en plass? Maria og Josef opplever nok ikke hverdag. Fødselen av et barn er unntakstilstand, det var det for 2000 år siden, det er det i dag. Men la oss se på gjeterne. Engelen få dem til å se på underet som har hendt, på Jesus som er blitt født dem som frelser i en stall i Betlehem. Men straks de har sett Jesusbarnet, så drar de tilbake til saueflokken sin. Det blir ikke en storslagen fest i flere dager, nei, det gjelder å dra hjem, komme tilbake på jobb, til hverdagen. Livet slutter ikke bare fordi dette guddommelige barn er blitt født. Men livet er forandret etter julenatten. Gjeterne tar med seg gleden over å ha møtt dette spesielle barnet, over møte med Gud selv. Hver dag forteller de andre og hverandre om opplevelsene og de lovpriser Gud. Gjeterne lengter ikke tilbake til juledagene, men bærer jul inn i sin hverdag, inn i sine liv. Det er julens hemmelighet. Gud blir menneske i Jesus for å møte oss, der vi er. Gud vil være din Gud alle de 365 dagene i 2013: de få dager, der det er fest og høytid dette året, med enda mer alle de ”vanlige” dager, din ”hverdags-Gud”. Ha en velsignet uke og et godt nytt år!

Christina Becker, menighetspedagog