tirsdag 26. februar 2013

GUDSORD UKE 9

Den gode historien!
Min lærer på barneskolen, Hildur Knudsen, var en dyktig lærer på alle vis. For meg og mine klassekamerater var hun dessuten den eneste læreren de to første årene, og dermed en svært viktig del av livet vårt. Jeg husker mange ting ved hennes undervisning disse årene. Det som sitter aller best spikret er alle de historiene hun fortalte oss. Når det gjelder lesing, rekning og andre ting må vi jo nødvendigvis ha lært en del, men dette er ikke noe jeg har spesielle minner etter. Det er det som ble fortalt av gripende historier som sitter igjen i hukommelsen.

I mange år hadde fortellingen som formidlingsform mindre status fordi bilder, film og andre medier overtok og overskygget selve historien, teknikken hadde lett for å ta overhånd. De senere år har jeg på følelsen at fortellingen har fått en høyere status igjen. Den muntlige fortellertradisjonen har fått en renessanse og den enkle fortellingen som grunnlag både for film og litteratur er blitt oppvurdert på en annen måte enn tidligere.

Tilbake til barneskolen – de fortellingene som sitter aller best i minnet er fortellingene fra bibelhistorien. Historiene fenget og vi satt musestille og lyttet. Hovedgrunnen til at de sitter i minnet er selvsagt at det er historier som jeg også har møtt senere i livet og fått repetert. Mange av historiene i Bibelen er virkelig spennende og kan gi innsikt i ulike sider av livet. Fortellingene om Jesu liv og hans frelsesverk har fått spesiell verdi for mange av oss. Her fortelles det om at Gud ”ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv”. Riktignok spørres det etter vår tro, men først og fremst er det historien om hva Gud har gjort som er det sentrale.

Å fortelle om personlig kristen tro er ikke alltid så lett. For noen år siden var jeg i en sammenheng der vi ble bedt om å fortelle om vår tro, men på en litt spesiell måte. Oppfordringen var: Fortell meg din historie! Vi har alle en historie. Og de aller fleste av oss har også på ulike måter en troshistorie.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

tirsdag 19. februar 2013

GUDSORD UKE 8

”NÅKKA KATTÅLSK, NÅKKA”
av Olav Holten, prost.

        ”Sei mæ. Holten. Han derre nye præsten syng nåkka i begravelsa!”
        ”Hva er det han synger?”
        ”Det veit æ ikkje, men det e nåkka kattålsk, nokka”.
        Jeg visste med en gang hva det var. Det var noe jeg selv lenge hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke hatt frimodighet til. Ennå i hvert fall. Og så kommer ungdommen og bare tar det i bruk. Og jeg står der tilbake litt beskjemmet. Og nå har jeg selv begynt å praktisere det og finner god mening i det.
        Det prestevikaren synger, har vært mulig i mange år, helt siden vi fikk ny gudstjenestebok på slutten av 1980-årene. Men ved den siste endring i begravelsesritualet som kom i 2003, var det ytterligere anbefalt.
        Det ”nye” er en del av kirkens klassiske aftenbønns-liturgi, egentlig en vekselsang mellom prest og menighet. Det er trygg overgivelse til Gud: ”I dine hender, Herre Gud, overgir meg min ånd. Du forløser meg, herre, du trofaste Gud”. Ordene er hentet fra den bibelske salmebok, fra Salme 31,v. 6: ”I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud”. Det høver svært godt i en begravelsessammenheng og det er dypt meningsfylt på å bruke det der.
        At noen finner det ”katolsk”, er ikke merkelig. For melodien som brukes, minner om gregoriansk sang. Og den har overlevd best i den katolske kirke. Men den er ikke spesielt katolsk for det. For det katolske ligger ikke i musikken, i skikkene eller i gestene. Det ligger i teologien. Og i pavedømmet. Der er forskjellen, ikke i musikken.
        Jeg må få minne om at inntil 1053 var kirken en. Da kom den første større og avgjørende splittelsen, og da mellom øst og vest.  Ved reformasjonen på femtenhundretallet ble kirken ytterligere splittet.
        Men dette som det her er tale om, tilhører kirkens felleskristelige, ekumeniske arv. Og det er derfor ikke noe fremmedelement i norske kirkelig sammenheng, selv om det for noen kanskje kan virke som det.

tirsdag 5. februar 2013

GUDSORD UKE 6

Hvor kommer vi fra – og hvem er vi?
De siste månedene har det oppstått en trend, støttet av NRK med ”Tore på sporet” og  ”Hvem tror du at du er?” Trenden går ut på å finne mer ut av egen slekt. Hvor kommer jeg fra? Hvor har mine forfedre bodd? Hvem var de og hva drev de med? Også til kirkekontoret vårt har vi merket trenden ved at det kommer henvendelser fra mange steder i landet for å finne ut om oldeforeldre eller andre slektninger er gravlagt i vår kommune. Det er også mulig å gå inn på skannede kirkebøker på internett for å lete etter for eksempel når oldemor ble døpt. Da kan en også finne navn og bosted til vedkommendes foreldre. For Hadsel kan en finne kirkebøker fra rundt 1695 – 1930.

Hva er det som trigger vår interesse for fortida? Jo det handler om å finne mer ut av hvem en selv er. Jeg er, i tillegg til det miljøet som har formet meg, et resultat av de genene jeg bærer med meg. (Hva påvirker meg mest – arv eller miljø? – det er en evig diskusjon). Nå er det vel slik at interessen for tidligere slekt øker jo eldre vi blir. Ungdom i skolealderen er mer opptatt av det som er rundt dem i øyeblikket.

Sist søndag startet samtalegudstjenestene for konfirmantene til våren. Konfirmasjonspresten snakket blant annet til konfirmantene om å være seg selv. Det er viktig å være tro mot seg selv og de evner og anlegg vi er utstyrt med. Vi er alle ulike, men vi er unike og verdifulle. Begge disse sider ved livet er viktige og henger godt sammen; kunnskap om mine forfedre og bevissthet om hvem jeg selv er.

I kirka framholder vi samtidig at Gud har skapt oss og alt omkring oss. Vi har et ansvar for å ta vare på hverandre og alt som er rundt oss. Selvsagt vet vi at det er ulike syn på skapelsen og på Guds eksistens i det som omgir oss. Likevel endrer det ikke på behovet for å se eget liv i sammenheng med det som var før oss.

Det kan være spennende å finne ut mer om slekta. I en del tilfeller kan vi finne tilbake til steder der forfedre har bodd og den naturen som har omgitt dem. Hus og bosteder kan ha endret seg, men naturen er for det meste uendret. Til slutt en oppfordring til ungdommene – skaff deg kunnskap om fortida ved å snakke med eldre slektninger.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge