tirsdag 19. mars 2013

GUDSORD UKE 12

Påsken: Den store overgangen!

Påsken kan ha mange betegnelser og navn.
Et av de merkeligste finner vi i engelsk tradisjon:

Passover. Det betyr: Overgang.
Dette høres rart ut. Men egentlig er det en direkte oversettelse av det hebraisk ord for påske – som også vårt ord påske er avledet av – Pæsach.

Og det betyr ganske enkelt overgang. Det har sammenhengen med innholdet i den jødiske påskefest, der de mintes utgangen fra Egypt, overgangen fra et liv i slavekår til et fritt liv som folk.

Dette markerte de ved å slakte og spise påskelammet.  Blodet fra det ble den første påske strøket over dørkarmen slik at dødsengelen gikk forbi.

Og siden mintes de denne frigjøringen den 14. dagen i måneden Nisan, som faktisk er ca 14. april.

Vi vet at også Jesus og hans disipler stod i denne tradisjonen. Vi vet at Jesus for siste gang spiste påskelammet rett før han innstiftet nattverden og gikk inn i lidelseshistorien som førte til korsfestelsen på Langfredag.

Og den kristne påskefeiring tar egentlig til når vi påskedag feirer Kristi oppstandelse, hans overgang fra død til liv.

Egentlig er det et slikt overgangsdrama som vi i kirken gjennomlever i påsken, i hvert fall kan gjennomleve: Overgangen fra død til liv i vår egen tilværelse.

Noe av det samme skjer i dåpen, vi går over fra en tilværelse og inn i en annen, fra dødens til livets sammenheng. Derfor er påsken og dåpen knyttet nært sammen, idet vi tror at vi i dåpen dør og står opp igjen sammen med Jesus Kristus. Dette markeres spesielt sterkt i påskenattsgudstjenesten. Derfor er det også naturlig å ha dåp i den. Noe som det også skal være i Hadsel kirke i år.

Det å leve seg inn i påsken, er å gå inn i dette mysterium som nettopp vil formidle en slik overgang. Det inviteres vi til å delta i også til i år.

Og da kan vi lytte til den meningsfylte strofen fra Bjørn Eidsvågs kjente dikt ”Eg ser”.
Der lar han Gud si:
                  ”Eg gjer død til liv for deg!
                   Eg har gjort død til liv for deg!”.

Olav Holten, prost.

tirsdag 12. mars 2013

GUDSORD UKE 11

Menneskeverd – likeverd.
I det aller første kapittelet i Bibelen leser vi om at Gud skapte verden, og mennesket som en del av den. Hovedpoenget i fortellingen i 1. Mosebok er at Gud er skaperen og at han er fornøyd med det han gjorde. ”Gud skapte mennesket i sitt bilde” (vers 27) og ”Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!” (vers 31). Vi vet selvsagt at alle mennesker er forskjellige, med ulike egenskaper, utseende, størrelse, alder osv. Den lille babyen oppdager fort at enkelte mennesker har større verdi enn andre. Det er trygt hos mamma og pappa, og vi har alle ulik relasjon til våre medmennesker. Det er klart at for meg er noen mennesker mer verdifulle enn andre. Men hvis vi skal forsøke å lage en objektiv verdiskala ut fra hvordan Gud tenker, så er den helt jevn. Til tross for ulik hudfarge, alder, evner, ja alt som kan skille oss mennesker, så er vi like verdifulle overfor Gud. Og dette må vi være oss bevisst og være med å ta ansvar for.

Disse tankene dukket opp på nytt hos meg når jeg så filmen Lincoln på kino. Hovedtemaet i filmen er kampen for å få innført et forbud mot slaveri. De svarte slavene ble behandlet som mindreverdige mennesker, noe den amerikanske presidenten, Abraham Lincoln, ikke kunne se på uten å ta ansvar for. Vi får i filmen tydeliggjort den kampen det var å få inn et tillegg i grunnloven som forbød å holde mennesker som slaver. Men synet på de svartes menneskeverd ble på ingen måte endret umiddelbart. Det er nesten 150 år siden grunnloven i USA ble endret og vi vet at situasjonen fortsatt er vanskelig for mange afro-amerikanere i USA, men også for holdningen til enkeltmennesker og grupper av mennesker over hele verden. Hver av oss kan jo tenke over hvordan vi tenker om dette i eget land.

Likeverd betyr altså ikke at vi er like. Vi vet at vi er forskjellige. Men nettopp fordi vi er ulike så er vi verdifulle for hverandre – vi utfyller hverandre. Det endrer ikke på likeverdet. Tvert imot – det befester likeverdet.

Gunnar Tveit Sandvin, kirkeverge

tirsdag 5. mars 2013

GUDSORD UKE 10

Motstanden

Det er flere enn en gang at jeg møter på en motstand i meg selv når jeg leser tekster fra Bibelen. Det er ofte at jeg opplever en dissonans mellom meg og min verden og den verden som teksten i Bibelen prøver å tre ned over hodet mitt. De gir ikke gjengklang og noen ganger er de regelrett feil og stemmer ikke med de opplevelser og erfaringer jeg har gjort meg med mitt liv. Når jeg møter på tekster som omtaler Satan, klarer jeg ikke å forholde meg til tekstene, fordi jeg ikke tror på en at Satan, denne disneyfiguren med høygaffel, hover og horn, kan ta oss med til det evige mørke. Kirken har en lang tradisjon med å undertrykke og djevelen og helvete har vært propaganda av første klasse, ingen har lyst til å havne i evig pinsel med brennende høygafler som stikker deg i rumpa. Heller ikke jeg, selv om jeg ikke tror at det er det som skjer.
På hebraisk, slik det er skrevet i Det gamle testamentet, møter vi på en Ha Satan den som vi oversetter med den personifiserte Satan og som vi knytter til djevelen, gamle Eirik eller hva vi kaller ham, det er hvert fall han med høygaffelen. Men direkte oversatt betyr Ha Satan, Motstanderen. Det er han som setter Gud i perspektiv i møte med mennesker og deres levde liv. Denne motsanden er motsanden mot det gode.
I evangeliene bli disippelen Peter fremstilt som en av de nærmeste til Jesus, den fortrolige og som naturlig nok også oppfatter seg selv som dette. Han lover sin troskap til Jesus, den Skjærsorsdagskvelden Jesus blir tatt til fange og forhørt. Vi kjenner jo til hvordan det hele ender, Peter fornekter Jesus tre ganger når han blir utsatt for press og ser hvordan Jesus selv blir anklaget og behandlet.
Peter har latt frykten få plass. Motstanden mot det som er rett og godt, slår i ham. Likevel er det vanskelig å ta inn over oss, i en verden hvor vi har konstant positiv tro på menneskets egenskaper og vilje til det gode i verden. Dessverre har vi følt på kroppen hvordan dette ikke alltid er sant. Vi gjør godt og vi kan skape fantastiske relasjoner og møter i kjærlighet, men vi kan gjøre det samme i hat.
Kanskje var det like vanskelig for Peter å forstå at han ikke gjorde det som var rett, som det er for oss at vi som mennesker i grupper og som enkeltindivid ikke alltid gjør det gode i verden. At vi har motstand mot å ofre for å gjøre det som er rett. Den indre Motstanderen har fått rom, der hvor vi egentlig skulle ha åpnet opp, gått ut og kjempet, lukker vi oss, blir inne og holder oss stille.
Hva vi kan gjøre med dette, har jeg ingen fasit på. Men fastetiden kan være en periode hvor vi  prøver å finne ut av hvilke mekanismer det er i oss som skaper motstand mot å gjøre det som er rett. Det som likevel er det flott å tenke på, er at Peter som fornektet Jesus, også er ham som fikk ansvaret og forkynte Kristus ut i verden. Det gode overvant motstanden.
Andreas Ihlang Berg, vikarprest