fredag 31. mai 2013

GUDSORD UKE 22

For ikke lenge siden fikk jeg en gave fra en venn: en huspostill, skrevet av presten Karsten Isaksen. Før i tiden var det vanlig å ha følgende tre bøker i hjemmene: bibel, salmebok og huspostill. Alle bøkene var i bruk. Og mange hadde ikke flere bøker enn disse tre. En huspostill skulle være «en veiledning for Guds barn». Foran i min «moderne» huspostill står det at den inneholder «forkynnelse og sjelesorg skrevet for mennesker som lever i vår tid». Huspostillen har daglige, små stykker, som innbyr til refleksjon. Sist uke handlet det om valg, og fikk meg til å tenke over hvilke valg jeg gjør i livet, i min hverdag. I den forbindelse har jeg lyst å dele noe med deg som leser dette. Har du tenkt over hvor ofte vi skyver ulike valg foran oss? Vi vil ta valget senere. Har du tenkt over at det at du ikke tar et valg også er et valg? Du velger utsettelsen. Det kan bli en måte å leve på. Vi mennesker har mange planer om hva vi skal gjøre «senere». Men vi har ingen garanti for at det blir noe «senere» for oss. Alt for mange mennesker har opplevd at livet snues opp- ned på et øyeblikk.  Og så blir ingenting slik som vi tenkte. Valgene vi utsatte, fikk vi aldri tatt.
Jeg tror at de fleste mennesker vet hva som virkelig betyr noe i livet, hvilke valg vi burde ta. Men vi er redde for å komme i bevegelse. Det gjelder ikke minst valget om å følge Jesus, eller ikke. Vi er redd for hva andre vil si og tenke. Vi er redd for ikke å holde mål, ikke skal få det til. Vi tror det kan bli kjedelig. Vi tror vi går glipp av noe i livet om vi velger å følge Jesus. Vi klamrer oss til oss selv i stedet for å gå til Ham som har sagt «frykt ikke» og som vil vise oss veien videre.
I Jesaia står det: «Jeg er Herren, din Gud, som lærer deg hva som hjelper, og fører deg på veien du skal gå. Ville du bare høre på mine bud! Da ble din fred som elven, din rettferd som havets bølger.»
Det er noe å trakte etter! Ta valget, beveg deg til Jesus! Sats på Ham og stol på Ham!

Ingrid Bergquist
diakon

onsdag 15. mai 2013

GUDSORD UKE 20


Bjørnstjerne Bjørnson, Anders Hovden, Elias Blix og Arne Garborg har det til felles at de er store norske forfattere. De har også en annen ting felles; de har skrevet salmer om fedrelandet som har vært folkeeie i årtier. Fedrelandssalmer og –sanger synges i mange anledninger på 17. mai hvert år.
Vi er enige om at det norske samfunnet er et godt samfunn. Vi lever langt unna jordskjelv, sykloner og andre naturkatastrofer. Vi har en økonomi som mange land misunner oss. Vi ser også stort på at trosfrihet og ytringsfrihet preger samfunnslivet, sammen med demokrati og toleranse. Alt er verdier vi setter svært høyt. Hvor kommer dette fra?  ”Gud signe Noregs land”, synger Arne Garborg. Og Elias Blix sier i fedrelandssalmen; ”Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja.” Videre ber han; ”Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja”.
De gamle diktere ser en klar sammenheng mellom de verdier vi bygger landet vårt på og den kristne arven vi bærer med oss.
Ja, her er uten tvil en klar sammenheng. En av de verdiene vi også setter høyt er toleranse. Toleranse overfor annerledes tenkende og annerledes troende. Tros- og ytringsfriheten er viktig for oss alle. Disse verdiene settes på prøve når det oppstår konflikter i møte med innvandrermiljø. Vi har alle rett til å ytre oss og til å tro på det vi mener er viktig. Toleranse betyr ikke at vi skal viske ut noe av det vi selv står for, men å innrømme den annerledes troende retten til å ha sitt ståsted.
”Ja, vi elsker dette landet” synger vi i fedrelandssangen. ”Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud” synger Bjørnson videre i et av versene. Ja, la oss takke Gud, men la oss ikke bli for selvgode. Ikke alle våre nye landsmenn opplever samfunnet like godt. Vi har alle et ansvar for å medvirke til at alle kan oppleve å bli glad i landet. Det er også et utslag av den kristne arven.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

tirsdag 7. mai 2013


Guds ord uke 19

La din vilje skje”, er hentet fra den bønnen Jesus lærte oss å be. Men hva betyr det egentlig for meg som kristen, i det daglige? Da jeg for mange år siden tok et valg om å bli en kristen, så valgte jeg samtidig mye mer.

Jeg sa da ja til å bli med inn i Guds familie, og jeg ble en borger av et nytt rike: Guds rike. Da sa jeg også ja til å leve som tjener for en fantastisk, rettferdig og god Herre. Han het Jesus. Jeg var ikke lenger herre over mitt eget liv, den oppgaven hadde Jesus overtatt.

Det var først litt uvant at jeg ikke lengre kunne ta avgjørelser på egen hånd. Jeg hadde jo stort sett oppfattet meg selv som fornuftig. Og selv om mange av mine valg i livet var basert på følelser, tenkte jeg det var greit. Men nå hadde jeg da selv valgt å flytte inn i Guds rike, og det ville jeg holde fast på. Jesus ble den nye Herren i livet mitt, og alt det som jeg møtte av tanker, følelser og avgjørelser gav jeg til han. Jeg opplevde det trygt og befriende å leve hver dag i min nye familie, som borger av Jesu rike.

Når jeg nå våkner opp om morgenen, klar til en ny dag, er jeg litt mer spent enn før. Jeg banker på døra inn til Herren min og spør: ”Hva skal jeg få være med på i dag? Hvilke oppgaver har du planlagt for meg? Hvilke mennesker vil du jeg skal få lov å oppmuntre eller bli kjent med?” Jeg sier også med mitt hjerte og min munn at jeg ønsker å jobbe for han i dag. Jesus blir da Herre i mitt liv denne dagen.

Mange tenker at livet som kristen er kjedelig og meningsløst. Men jeg merker at dagene mine er blitt mye mer spennende og innholdsrike. Når jeg først har gitt dagen min til Jesus, er jeg mer opptatt av å høre hva han har på hjertet. Jeg har liksom antennene mine stilt inn på den rette kanalen. Og da kan jeg med hele mitt hjerte be: ”la din vilje skje.” Når jeg ber denne bønnen, sier mitt hjerte samtidig: ”Jesus, vær du Herre i mitt liv i dag.”

Veslemøy Sandvik
prostesekretær

onsdag 1. mai 2013

GUDSORD UKE 18

Vårglede - livsglede


Årstidene er blitt mer intense for meg, spesielt etter noen år i Sør Amerika hvor det ikke var noe skifte mellom vår, sommer, høst og vinter. Våren er et under - utrolig at det fins så mye liv etter en kald og svart vinter. Trekkfuglene kommer etter hvert og jeg gleder meg for gang jeg hører nye lyder i skogen. Vet du forresten at den norske gjøken bor det meste av året i Afrika? Den er afrikansk statsborger. Men i mai og juni flyr den til Norge på noen ukers visitt for å legge fra seg et befruktet egg. Den legger det i en annens rede. Så flyr den tilbake. Noen måneder senere enn foreldrene flyr årets unge gjøker sørover, noen uker senere lander de i Afrika, i området der foreldrene alt er. Hvorfor drar de akkurat dit? Hvordan vet de hvor de skal? Ingen har jo fortalt dem det. Det sitter i genene deres! Der sitter deres innerste og viktigste kunnskaper.

Våren er for mange gledens tid! Tanken på sommer, varme, besøk av barn, svigerbarn og barnebarn, gode historier og turer i skog og mark er nok det mange av oss tenker på. Men livet er også uforutsigbart og gleden kan bli vendt til sorg. Å ta alle gledene, god helse og et sorgfritt liv som en selvfølge er ikke så klokt. Men å la bekymringer for ting som ikke har hendt ta fra oss gleden over dagen og øyeblikket er heller ikke så smart.
Samtidig reflekterer jeg over hva som er min dypeste glede, hvor er kilden til min innerste livsglede. For meg er det troen på en levende Gud, at jeg kan ha en åpen himmel over livet mitt og at jeg har et håp som ikke er begrenset av omstendighetene eller døden. Uansett min livssituasjon tror jeg at han ser meg og vil være nær meg. Gleden over å være et Guds barn gjør gleden over å ha familie og barn, venner, natur osv. enda dypere. Det gir meg en slitesterk glede, som også kan holde selv om livet kan bli vanskelig og tungt. Så takker jeg for livet slik det har blitt og gleder meg både over våren og at troen min har satt det hele i et større perspektiv.

Jeg inviterer deg til å ta del i gleden, og jeg inviterer deg til å la gleden fordypes. Det kan du gjøre ved å be Fadervår, aftenbønn eller ha en naturlig samtale med Han som vil være oss nær.

Klagesangene 3: 22-26:
Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt.
Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.
Jeg sier: Herren er min lodd, derfor står mitt håp til ham.
Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.
Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.
Karstein R. Morfjord
Menighetsrådgiver, Misjonsforbundet