tirsdag 30. juli 2013

GUDSORD UKE 31

TAPET
"Nå, Holten, hvordan reagerer du på at prostesetet er flyttet til Sortland"? Svaret er: "Jeg er irritert, skuffet, såret og sint!"
Makta rår. Beslutningen er tatt. Og da har vi "andre dødelige" ikke noe vi skulle ha sagt! Den var etter min mening både historieløs og unødvendig.

Nå verserer det rettnok en forestilling om at prostesetet har vært på Hadsel nærmest i århundrer. Det er ikke riktig. Jeg er den første prost som ble direkte utnevnt til å være prost i Vesterålen i tillegg til å være sokneprest i Hadsel. Senere er koblingen mellom det å være prost og det å være sokneprest falt bort.

Før ble prostene gitt bestalling (utnevnelsesbrev) som prost etter en avstemning blant prostiets prester. Ofte ble den eldste prest valgt. Prestene Nielsen, Halten og Bakken ble først proster etter en tids tjeneste som sokneprester. Og Hadsel prestegård har aldri vært tjenestebolig for prosten, men for soknepresten i Hadsel.

En ting er at prostesetet er flyttet. Det er etter min mening ikke det verste. For Hadsel er det et prestisjetap, men verden går ikke under av den grunn. Men jeg må få føye til: Vi kunne fått det til like godt i Hadsel! Jeg er heller ikke uten bekymring for hvor god prestedekningen i Hadsel vil bli etter dette. Det vil bli en stor utfordring for de kirkelige myndigheter.

Det som verre er, er at Hadsel prestegård ikke lenger skal være prestebolig. Det er et større tap. Man har tatt det for gitt at slik vil ikke prester bo. Der vil familier ikke trives. Og så ligger det for nært en kirkegård. Dessuten er det for dyrt å sette den i stand i følge huseieren. Forslaget om å bygge huset om til to leiligheter ble blankt avvist, rettnok ikke av huseieren, men av bispedømmet!

En kunne godt ha spurt dem som hadde bodd der: Hvordan har det vært å ha sitt hjem i Hadsel prestegård? Hvordan var det for barn å vokse opp der? Det er ikke helt sikkert av svaret var blitt negativt! Men spørsmålet ble ikke stilt.

Et siste spørsmål blir: Han menigheten tapt noe på det? Rettnok ville ingen prest kunne pålegges til å bruke hjemmet sitt i menighetssammenheng. Men for Astrid og meg føltes det naturlig og praktisk å kunne arrangere kirkekaffe der etter enkelte gudstjenester. Av og til var vi selv vertskap, andre ganger menighetsrådet. Og vårt bestemte inntrykk var at dette ble satt pris på! Og det er ikke helt utelukket at en framtidig prest også ville kunne ha hatt samme innstilling!
Til slutt litt pirk: Etter det jeg kan huske, skal menighetsmøtet etter gjeldende regler uttale seg om flytting av prestebolig. Jeg har ikke registrert at det er gjort!

Tapet er stort.

Som regel er det en selv som sager av den greina en sitter på. I dette tilfelle er det andre som har gjort det! Og det ettertrykkelig!

Av Olav Holten, prost em

tirsdag 23. juli 2013

GUDSORD UKE 30


Jeg vil være med deg!

 

Det var Jesus som sa det. Han sa det til disiplene sine like før han skulle skilles fra dem og dra opp til himmelen. Herren sa det til Moses da han skulle føre jødefolket ut fra Egypt. Han sa det til Josva som skulle overta lederansvaret og føre sitt folk inn i det landet Gud hadde lovet dem. Han sa det også til flere av profetene når de ble kalt til sin nye tjeneste og oppgave.

 Felles for alle disse var at de sto på terskelen til noe nytt i sine liv. En stor og tildels ukjent oppgave lå foran. Men Herren lovte å være med! Kanskje var det situasjoner hvor det var vanskelig å tro det og at følelsen av ensomhet var større enn følelsen av å være med på noe stort som skulle få avgjørende betydning. Det var nok situasjoner der de skulle ha ønsket at Gud hadde grepet inn, eller demonstrert sin makt på en annerledes måte. Men han var med!
 
Jesus sier det til oss i dag! Jeg vil være med deg! Selv om jeg vet det, jeg har lest det gang på gang i Bibelen og jeg tror jo det er sant, så trenger jeg å gripe tak i det på nytt. Jeg vil høre at Herren sier det til meg, lytte til hans personlige forsikring til meg. Selv om jeg opplever meg alene og usikker innfor det som ligger foran – så er han der allikevel. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg, sier David i Salme 139. Og han legger til: Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
 
Per Arne Dahl sier det slik i boken Forankring fryder:

”Han har lovet å være nær. Vi tror ikke på en Gud som sitter på en fjern trone og sender e-post til en forvirret menneskeslekt med oppklarende svar og forklaringer. Vi tror og vi tviler på en Gud som er kommet til oss, som er prøvet i alt i likhet med oss, og som har lovet å være nær, selv i tider hvor vi opplever hans taushet sterkere enn hans nærvær.”

Eller som Arthur Eriksson synger i en av sine sanger: Nogon stans blant alla skuggorna står Jesus.

 
Jeg vil være med deg! 
 
Karstein R. Morfjord

Menighetsrådgiver, Misjonsforbundet

mandag 15. juli 2013

Guds ord uke 29


KLART SYNSFELT

Øynene er kalt for «sjelens speil!» Det vi fyller vårt blikk med, preger vårt sinn, våre tanker og holdninger. Og vårt indre igjen influerer på hvordan våre øyne er i stand til å oppfatte virkeligheten rundt oss i forhold til oss selv. Jesus peker på konsekvenser som dessverre kjennes så altfor kjente: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?»

Det handler om alvoret i det å forstørre andre menneskers negative sider og overse egne feil, - «For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere.»

Kommende søndags prekentekst er fra Lukasevangeliets 6. kapittel, versene 36-42. Den minner oss om at vårt forhold til Gud har konsekvenser for vårt forhold til andre mennesker og vise versa! Bibelteksten handler om å se på hverandre med et kjærlig blikk og starte med oss selv! Men det skjer bare om vi får et klart synsfelt så vi ser oss som mennesker som trenger den samme tilgivelse. Det skjer ved å ha «blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus!

Stig Are Leiros
prostiprest


tirsdag 2. juli 2013

Guds ord uke 27

I juni gikk i overkant av 30 personer pilegrimstur fra Stokmarknes til Hadsel kirke. Temaet for årets tur var «Vi er et folk på vandring». Fysisk beveget vi oss i retning kirken, der vi feiret gudstjeneste sammen. Før turen startet ble deltakerne oppfordret til også å la turen også bli en indre reise: «Hvor går jeg i livet? Tar jeg de rette valgene? Skulle jeg ha endret noe?»Dette er viktige spørsmål som ingen av oss kan gjøre oss ferdige med en gang for alle. Gjennom hele livet må finne åndelige rasteplasser, pauser der vi tenker over hvilken vei vi er inne på. Kanskje er vi på tur bort fra veien som fører til målet? Kanskje prøver vi å finne vår egen vei, uten rettledning fra noe eller noen?

På pilegrimsturen til kirken hadde vi kjentmann med oss. Han loset oss trygt på stien helt fra start til mål. Underveis ble plutselig en person borte for oss. Det viste seg at vedkommende hadde tatt en liten avstikker for å se etter noe, og så ble hun kanskje usikker på veien videre. Heldigvis var det en i følget som benyttet mobiltelefonen for å lose «den villfarne» tilbake på «den rette stien».

Slik er det også i vårt åndelige liv. Også Guds barn fristes til å gjøre noen avstikkere, og så kommer vi bort fra stien vi egentlig ønsker å følge. Da er det godt om det finnes noen som ser dette, har omsorg for oss og kan være med å lose oss tilbake på den rette veien. For personen som ble usikker på veien videre, var det godt at det var èn i følget som brydde seg og gjorde noe med det. Likegyldighet er kanskje en av vår tids kjennetegn: «Det er ikke mitt ansvar!»

Galaterne 6, 1- 10 viser oss at alle er søsken og at vi har ansvar for hverandre. Det innbefatter også at vi må prøve å hjelpe hverandre så ingen går seg vill i livet. Gud har lovt at han vil lære oss og vise oss den vei vi skal gå. Han vil også gi oss det vi trenger for å leve som søsken som elsker hverandre.

Ingrid Bergquist                                                         
diakon