tirsdag 29. oktober 2013

GUDSORD UKE 44


HVOR LIGGER DEN EGENTLIGE RIKDOM?

Kommende søndag markeres Allehelgensdag rundt om i kirkene, noen steder i kombinasjon med at navnene på de døde leses opp. Det minner oss om to viktige forhold i livet –

Også VI skal en gang forlate det og de vi har. Hva som er vårt livs anker har betydning for ferden videre inn i evigheten. ”Du kan ingen ting ta med deg dit du går,” sang Kornelis Vreeswijk. Ligger vårt ankerfeste i tingene, går vi ribbet ut av livet. Men ligger det i overgivelsen og tilliten til Jesus Kristus, følger det en rikdom med også ”når vi ved porten står” og videre inn i evigheten. Noen har vist veien – den avdøde svenske erkebiskop Nathan Söderblom har sagt: ”Helgen er den som i ord og liv og død har vært et vitne for oss om Kristus og det evige liv.” Vi gjenkjenner karakteristikken blant de store navn i kirkehistorien, men kanskje finner du den igjen hos noen du kjente, men som ikke lever her lenger?! La oss følge i deres fotspor! Amen.

Stig Are Leiros
prostiprest

tirsdag 22. oktober 2013

GUDSORD UKE 43


Smak litt på denne overskriften. Hva legger du i disse tre ordene? Gud og jeg. For min egen del tror jeg at jeg som oftest snur om på subjektene og sier: Jeg og Gud. For er det ikke oftest sånn at vi først og fremst tenker på oss selv og hva vi vil eller må gjøre for at vi skal ha det bra? Jeg må skaffe meg selv noe nytt, eller kjøpe noe nytt til huset. Jeg bare må reise til Syden hvert år. Jeg må, jeg må …. for å ha det bra.

Og så kan jeg putte Gud sånn litt innimellom alt. Be litt av og til, når jeg har tid, eller ikke er for trøtt. Gå i kirken en gang iblant. Kanskje høre morgenandakten i radioen. Jeg har ikke tid til mer.

Men hvis du og jeg bruker overskriften slik den står her, da må vi kanskje sette Gud først? I Matteus 6,33 sier Jesus: «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg». Hvordan søker vi Guds rike først?

Jeg tror det har med stillhet å gjøre. Det har med å bli så stille at vi kan høre Guds stemme før vi går i gang med dagens oppgaver. Det har noe med å lytte til Guds stemme gjennom dagen, og også i våkne nattetimer. For Han har alltid noe å si det enkelte menneske, det mennesket som tar seg tid til å lytte.

Kanskje må vi omprioritere våre tanker, ord og gjerninger. I stedet for å starte dagen med en kopp kaffe og avisen, så kan vi starte med en kopp kaffe og Gud. Hva vil han si meg i dag? Hva ønsker han å gi meg? Og når vi er midt i hverdagens mas, hvorfor ikke lytte til Guds stemme inni oss selv, i stedet for all uro og støy som omgir oss? Også i våkne netter er Gud til stede for deg og meg.

Dersom vi lytter til Guds stemme, kan det hende at vi vil oppdage at vi ikke trenger å gjøre så mye selv for å ha det bra. Når vårt indre har det godt, da ser vi annerledes på alt det ytre. Da kan vi få kjenne at vi «får alt det andre i tillegg».

Ordene i Matteus 6,33, står i et avsnitt i Bibelen som har overskriften «Vær ikke bekymret for morgendagen».

Lykke til med å øvelsen i å lytte til Guds stemme!


Ingrid Bergquist

diakon

tirsdag 15. oktober 2013

GUDSORD UKE 42


Guds nærvær.

Det er veldig forskjellig i hvor stor grad vi merker Guds nærvær. Enkelte mennesker har ikke noe forhold til tro og gudsdimensjonen. Andre har en sterk tro på Jesus som sin personlige frelser. Men også blant oss som har en bevisst gudstro er det stor forskjell på hvor sterkt vi opplever Guds nærvær.

Guds tilstedeværelse oppleves på mange måter. Først og fremst møter vi ham ordet, ved bibellesning og gjennom kristen forkynnelse. Vi opplever Gud gjennom fellesskapet med andre kristne. Dette skjer bl.a. i gudstjenesten der vi sammen kan få lovprise ham i bønn og salmesang og møte ham gjennom ord og nattverd. Noen mener seg å møte Gud sterkere i naturen. (Det er bedre å gå i naturen og tenke på Gud enn å sitte i kirka og tenke på naturen??)

Men Gud kan også vise seg gjennom kunsten; musikk, litteratur, bilder. I kirkerommet er Gud synlig gjennom disse kunstartene. I eldre kirkebygg har vi i tillegg den dimensjonen at dette har de som gikk foran meg også opplevd. Mine egne besteforeldre, oldeforeldre og generasjonene bakover kan ha møtt Gud i de samme omgivelsene som jeg opplever. Da fornemmes både dette fellesskapet og omgivelsene som hellige.

Jeg har nettopp lest en bok med tittelen “Havets pilegrimer”. Her sies det at det allerede i den aller første kristne tid var en forestilling om at steder kunne være i besittelse av spesielle kvaliteter, en spesiell identitet og atmosfære. De kalte det genius loci stedets sjel og ånd. Og i den keltisk-kristne tradisjon brukte man betegnelsen “tynne steder”. Det er basert på en forestilling om at grensen mellom det dennesidige og den hinsidige, guddommelige verden er som en hinne eller en membran. På hellige steder, bl.a. i mange kirkebygg, er denne hinnen spesielt tynn. Vi kan oppleve Guds nærvær ekstra sterkt.

Jeg tror at Gud er til stede i livet til alle som tror. Gud har skapt oss, frelst oss og gjennom sin Ånd opplyser og trøster han oss. Men av og til kan vi befinne oss på steder der avstanden mellom oss og Gud er spesielt kort og nærværet ekstra merkbart.

 

Gunnar Tveit Sandvin

kirkeverge

tirsdag 8. oktober 2013

GUDSORD UKE 41


Jesus setter barna høyt.

På et eller annet tidspunkt må Jesus ha oppdaget sitt eget spesielle forhold til
Gud. Han kan ikke ha visst det mens han var et barn i krybben eller et spebarn ved sin mors bryst, ellers ville han ha vært en uhyrlighet. I denne forbindelsen må vi huske og aldri glemme, at Jesus var ikke bare kommet i fra himmelen, men var også et menneske, født av en kvinne. Og for oss er begge deler like viktige: Det himmelske i ham gjorde, at han kunne være vår frelser; og det menneskelige gjorde, at han kunne være vår frelser.

Ettersom årene gikk, må han ha hatt sine tanker; og så ved denne første påsken, med den gryende manndom, kom i et plutselig blaff av erkjennelse bevisstheten om, at han på en enestående måte var Guds sønn. Men legg merke til dette, fordi her kommer, etter min mening, det aller viktigste: Denne
forståelsen gjorde ham ikke stolt. Den fikk ham ikke til å se ned på sine fattige foreldre, den milde Maria og den hardt arbeidende Josef. Han dro hjem til Nasaret og var lydig mot dem.

Jesus sier: «Sannelig sier jeg eder: Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike. Derfor, den som gjør sig liten som dette barn, han er den største i himlenes rike; og den som tar imot ett sådant barn for mitt navns skyld, tar imot mig» (Matt. 18:3-5).

Arnaldur Bardarson, sokneprest

torsdag 3. oktober 2013

GUDSORD UKE 40


STÅ I KIRKA? Ja!  GÅ I KIRKA? Tja? Nei?

Jeg hater å være sur! Jeg hater å heve en moralistisk pekefinger! Jeg vil ikke være pessimist!

Jeg vil være positiv og smilende. Jeg vil kommunisere med menneskene på en sakssvarende og pedagogisk god måte.

Men av og til er det nødvendig å synge ut. Av og til er det nødvendig å si kraftig fra! Da er det heller ikke til å unngå at jeg tråkker mange på tærne og fornærmer atskillige. Men nå får dette våge seg!

Jeg henvender meg til alle som ønsker å beholde kirka. Det vet jeg er mange. Det kom tydelig fram da vi for noe år siden hadde diskusjon for og imot statskirkeordningen. Da var det mange røster som tviholdt på statskirka fordi de var redde for å miste kirka si. Den frykten viste seg å være ubegrunnet.

Men kirka kan ikke sikres bare gjennom lovgivning og paragrafer. Det er viktig nok, men langt fra alt. Og det var mange røster - også politiske - som var opptatt av for all del å bevare folkekirka. Men det pussige var at det fra en del politikere sterkt ble understreket, at vel ville de ha kirka, bare folk slapp å gå i den. Men sannheten er:

Slik kan ikke kirka bevares! Slik er det ikke mulig å holde liv i den.

Jeg er skeptisk til formelt å skulle forplikte kirkemedlemmene til å gå i kirka. Slik har Den katolske kirke det. Jeg tror – og vil fortsatt tro – på frivillighet. Men da er det mange som må ta seg sammen, få nye vaner og innarbeide kirkegangen i sitt liv!

Forkynnelsen må ta medansvar for at vanekristendommen kom i vanry og fikk dårlig ord på seg. Men kampen mot vanekristendommen fikk katastrofale følger. Hensikten var å stimulere til en mer levende gudstro. Resultatet ble at den gode vane forsvant og at folk sluttet å anse seg sjøl som kristne. Og de negative virkningene av dette sliter vi med fortsatt.

Skal kirken ha en framtid som folkekirke, er det nødvendig å gjenopplive den gode vane om å gå i kirka og å gå til alters. Da vil den fortsette å kunne leve som folkekirke.

De som ikke går i kirka, må ta medansvar for at kirka en vakker dag vil dø av mangel på tilslutning. Og dit vil vi vel ikke?

Den beste måten bevare kirke levende på er både å stå i kirka og å gå i kirka.

 

Olav Holten, prost