onsdag 26. februar 2014

GUDSORD UKE 9


Har livet mitt mål og mening?

 

Slik spør Pär Lagerkvist i sitt dikt Aftonlandet: ”Hvem er du som fyller mitt hjerte med ditt fravær? Som fyller hele verden med ditt fravær?” Han setter ord på en følelse av forvirring og hjemløshet mange mennesker i dag kjenner på. Det ser ut som denne lengselen etter mening og mål er lagt ned i selve tilværelsen, et slags vemod det er vanskelig å flykte fra. Hvilket livsinnhold og hvilke verdier er det vi anser som livsviktige? Det grunnleggende livsspørsmålet handler ikke om hva mennesket lever av, men hva det lever for. Nietzche formulerte det slik: Den som har et Hvorfor å leve for, utholder nesten ethvert Hvordan.

Noen kjenner dette sterkest når en står overfor sykdom, når man ser at livet er skjørt og man innser at livet ikke er evig her på jorden. Så kan erfaringer og opplevelser jeg har i livet, enten et møte og en god samtale med et annet menneske, en musikkopplevelse eller naturopplevelse bli en indikasjon på at det kanskje allikevel eksisterer noe bortenfor språket, bortenfor tankene, bortenfor det vi kan se, ta og føle på. For å si det med Owe Wikströms ord i boken Lengsel: Det er ikke bare en tørst, men kildevell i mørket, ikke bare en anelse, men hjemkomst.

Hvorfor er jeg til? Hvorfor er jeg på denne planeten? Hva skal jeg gjøre med livet mitt? I Brevet til Kolosserne 1:16 står det blant annet: For i ham er alt blitt skapt, … alt er skapt ved ham og til ham. Selv om vi skal passe oss for å gi forenklede svar på de store spørsmålene og at veien vi må gå for å finne våre svar er forskjellig så tror jeg ordene fra den gamle Boken kan hjelpe oss til å få det store perspektivet. Vi er skapt av Gud – og til Gud. For meg handler livets egentlige mening om at jeg vet hvor jeg kommer fra og at livet har en hensikt! Fra å oppleve livet uten retning og til dels meningsløst til å få en gryende forståelse av at livet hadde en mening var en sterk følelsesmessig opplevelse for meg! Når jeg leste i Bibelen forsto jeg etter hvert hvor jeg kom fra – og hvor jeg skulle hen og jeg forsto at Gud hadde en plan og hensikt for livet mitt her på jorden. Jeg så at jeg var skapt til fellesskap med Gud og opplevde at livet var utrolig verdifullt. Det ga meg en ny identitet – jeg var ingen tilfeldighet!

Livet kan få mål og mening. Han som skapte oss ønsker oss velkommen hjem. Og Han sier at vi er så verdifulle og faktisk brukbare for ham. Tenk så meningsfylt! Jesus sier: Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er disippel - sannelig, jeg sier dere: Han skal ikke miste sin lønn. Å tjene andre er et privilegium! Du kan låne dine hender ut til praktisk tjeneste, gå noen ekstra mil med en som trenger det, lån øret til og vær et lyttende menneske, still din munn til disposisjon og tal trøst og oppmuntring.

Det viktigste i livet kjøpes ikke for penger, men er fullstendig gratis. Det er ikke materialismen som gir livet verdi, men at du er skapt til fellesskap med Gud.

Karstein R. Morfjord
Menighetsrådgiver - Misjonsforbundet

GUDSORD UKE 8


Talens kunst

Talens kunst er en vidunderlig kunst. Og når den brukes rett, blir den til stor velsignelse. Men talens kunst kan også være en farlig kunst. Det er den, når den misbrukes. Ordene er som såkorn. Det gror der ordene faller ned. Når de onde, urene ordene finner vei inn i et hjerte, vokser der frem noe ondt og urent i det samme hjertet. Og alt for lett finner de vei ut av munnen. I vrede f.eks., eller i ubetenksomhet. Og engang sluppet løs lar de seg ikke innfange igjen. De har fått vinger, og flyr, til de finner et mottakelig sinn, hvor de kan finne hvile. Ja, og et ondsinnet ord kan ødelegge menneskers lykke og liv. Men på samme måte kan et lite kjærlighetsord være som et solstreif i en grå hverdag.

                Ord fra det onde forråd er sladderen, baktalelsen, ryktet, det falske vitnesbyrdet, ord som bryter ned tilliten, som skaper avstand og lar hatet vokse fram mellom mennesker. Men ord fra det gode forråd i et hjem kan være f.eks.: "Kan du tilgi...", eller: "Jeg er glad i deg." Og på en arbeidsplass: "Skal jeg gi deg en hånd?", eller: "Du er jammen flink..." Og i en menighet: "Du har en egen evne til", eller bare kort og godt: "Jeg setter stor pris på deg."

                Som menighet og som enkeltkristne burde de gode ordene være vårt vitnesbyrd. De kan brukes til å kappes om å hedre hverandre og til å formane og rettlede hverandre. For, de er som regn på tørr jord og gir mot til livet. Jesus sa: ” Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!” (Matt 5:16) Her blir de kristne som forbilde for kjærligheten og det gode kristne liv som både tiltrekker andre og åpner veien inn i evigheten.  

Ingibjorg Johannsdottir, menighetspedagog

GUDSORD UKE 7


Ord skaper
"Den som taler sannhet i sitt hjerte.." står det i Salme 15:2. 

 Hva betyr det å tale sannhet i sitt hjerte, og hva gjør det med

 oss?

 
 Har du tenkt på at ord kan skape? Ord skaper. Det betyr at vi trenger å si høyt sannheten om det vi tror på. Ved å si høyt det jeg tror på, skapes det noe i meg. Det er vanskelig å forklare hvordan det skjer, men det kjennes godt. Ord skaper. Ved Herrens ord ble himmelen skapt» Salme 33,6 Gud skapte universet bare ved å bruke ord, han trengte ikke løfte en finger! Der ser vi hvor stor kraft ord kan ha. Men ord kan kjennes både gode og onde. Tenk på hvor mye en setning noen sier til deg kan bety? "Så fin du er i dag" kan snu dagen opp ned - fordi det er ord som skaper noe i oss! "Det der var ikke bra nok.." kan også snu dagen opp ned - fordi det skaper noe i oss. Det som skjer i hjertet vårt påvirker hvordan dagen blir.

 

"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det"

Ords. 4:23

For å tale sannhet i hjertene våre må vi vite hva sannhetene er. Hvordan man finner ut hva som er sannhet, kan være forskjellig. Jeg er overbevist om at Bibelen er den beste kilden. Den er full av sannheter. Når vi velger å si de, skaper det noe i oss. Det er ikke alltid jeg føler en veldig stor forskjell mellom før og etter at jeg har sagt en sannhet. Men den gjør likevel noe med hjertet mitt. Andre ganger trenger vi faktisk andre menneskers syn på det. Jeg har av og til trengt at andre mennesker har fortalt meg hva sannheten er, fordi jeg har vært for blindet av andre tanker til at jeg i det hele tatt selv kunne se hva sannheten er. Våg å fortelle noen rundt deg om det, våg å stole på dem når de forteller deg hva sannhetene er, og våg å si det høyt! Jeg lover deg - du er ikke alene om å trenge det.

 
Ingrid Bergquist

Soknediakon

onsdag 5. februar 2014

GUDSORD UKE 6

Viktige samtaler.
Den nord-irske skuespilleren Kenneth Brannagh var gjest hos Skavlan sist lørdag. Han har bl.a. spilt Wallander i engelsk versjon av de kjente kriminalromanene av Henning Mankell. I samtalen snakket han litt om sitt møte med skandinaver. Det var hyggelig å høre at han opplever oss som åpne å snakke med. Han mente at vi er så åpne i samtaler at vi kan snakke om nesten hva som helst og han kunne føre virkelig dype samtaler. Dypere enn i England og Irland.

Kanskje er det slik. Men hva vil det si å ha en dyp samtale? Jeg tenker at det er å komme inn på tema som har stor betydning for oss personlig. Da handler det ofte om relasjoner. Hvordan vi har det med hverandre. Hvordan vi opplever at andre mennesker er mot oss og vi mot dem. Og det handler om hvordan vi har det med Gud og hva vi tror om ham. De aller fleste har et forhold til Gud. Og forbausende mange ønsker å snakke om det. Dette er hva vi kaller de eksistensielle spørsmål i livet. Vi er opptatt av kjærligheten, livet, døden og evigheten. Men så varierer det i hvor stor grad Gud har en plass i denne tenkningen. Jo mer fortrolig en samtale blir jo større er sjansen for at de religiøse aspekt blir en viktig del av samtalen.

Så er det likevel slik at vi kan ha helt ulike meninger om mange ting. Også i religiøse spørsmål kan vi ha forskjellig ståsted. Ja vi kan ha helt ulik religion. Men det gjør ikke verdien av en dyp samtale mindre. Snarere tvert imot. Å få høre synspunkter fra en helt annen tradisjon og synsvinkel gjør at jeg må vurdere mine egne standpunkter. Og kanskje kommer jeg til å revurdere noen av mine egne standpunkter. Det kan være både sunt og riktig.

En viktig forutsetning for en ærlig og eksistensiell samtale er at den er respektfull. Jeg må ha respekt for det min samtalepartner står for. Og like viktig - jeg må ha respekt for egne standpunkt. Egenrespekt.

Det er alltid givende å gå inn i dype, eksistensielle samtaler. Og kanskje er det riktig at vi skandinaver har lettere for dette enn mange andre.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

GUDSORD UKE 5


«SØNDAG FORMIDDAG?»

«Du, Holten, du skjønner vi samles på søndag formiddag

og har det så hyggelig i lag, kan ikke du også komme å være sammen med oss?»

Da jeg tillot meg å nøle litt på denne innbydelsen – som for øvrig var meget hyggelig og svært godt ment – fikk jeg følgende fortsettelse:
«Ja, for når du nå er sluttet som prest, skal du jo ikke være i kirka søndag formiddag!»

Jeg må innrømme dette vippet meg litt «av pinnen» og jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.
            For vel er jeg sluttet som prest, men «fritar» det meg for å gå i kirka? Er det da for prestens skyld at det skjer noe i kirka søndag formiddag eller har jeg helt misforstått det hele?
            Jeg hverken kan eller vil slutte å gå i kirka, selv om jeg «bare» sitter i kirkebenken. Det er enn god vane og en kjær plikt! Og det akter jeg å fortsette med!
            For det gir meg mye! Og jeg får mye!
            Jeg får legge fra meg mine synder! Dem tar Gud bort, når jeg ber om tilgivelse. Jeg blir frigjort og kan gå ut som et tilgitt menneske.
            Jeg får bekreftet at jeg er et Guds barn og at jeg får tilhøre ham. Jeg blir bekreftet i mitt menneskeverd.
            Jeg får vite hva Gud forventer av mitt liv, hvordan jeg bør leve. Og når jeg feiler, får jeg likevel komme tilbake og få en ny begynnelse.

Jeg får høre og ta imot at jeg er frelst ved tro, det sier evangeliet meg.
Jeg blir ett med Kristus og alt det han har gjort for meg i det måltid vi samles om i kirka, nattverden.
Dette kan jeg ikke unnvære. Ellers vi troen min dø. Så enkelt ser jeg det!
«Kirkebenkens embete» er det noe som har kalt dette. Og det er faktisk det viktigste tjeneste som skjer i kirka.

«Den danske kirke dør, fordi man selvfølgelig ikke går i kirke hver søndag», leste jeg i en dansk bok for mange år, siden. Det gjelder dessverre ikke bare i Danmark.

Jeg er ikke i tvil:
Positiv vanekristendom og sterk pliktfølelse for å gå i kirka er det som i det lange løp vil holde troen ved like og kirka levende!

 Av Olav Holten, prost emeritus.