fredag 30. mai 2014

GUDSORD UKE 22


I kristendommens verden gis bare ett eneste bevis som teller. Det er åndens og kraftens bevis. Og det fattes bare av den som lytter med troens øre.

Mange mennesker i den Vestlige del av verden bryr seg mindre om Gud. Sekulariseringen fører til at mange av oss mener vi trenger ikke Gud i vårt liv. Livet er bra likevel selv om det ikke finnes noen Gud mener noen. Trygghet og velstand ser ut til å gjøre oss mindre religiøse. Samtidig så er kristendommen i stor vekst i Asia og Afrika og dette skjer i mange land hvor kristne er forfulgt og det er farlig å bekjenne seg til Jesus. China er i ferd med å bli det landet som har fleste kristne i verden.  Lidelse, utrygghet fare ser ut til å gi vekst til kristendommen mens velstand og rikdom reduserer den. Hvorfor er dette sånn?

De første kristne ble forfulgt og måtte lide på grunn av den troen som Paulus summerer opp her i sitt første brev til korinterne, i det 15. kapittel.  Han skriver: " For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene.  Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.   For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet."

Saulus, forfølgeren så Jesus Kristus den oppstandne - og ble til Paulus, verdensmisjonæren. Mange mennesker har  møtt  Jesus i livet sitt og  de tror.

Disiplene trodde etter Jesu død at alt var over. Det var spredt for alle vinder, fortvilte, motløse, skamfulle  var de  og så plutselig er alt forandret! De hadde sett Jesus, ennå en gang, møtt livets høvding, og trossende motstand, pinsler, fengsel og død går disse fattige menn ut og erobrer en hel verden.

Stefanus, den første martyr ser Jesus for seg.  Mens han synker sammen, dødelig truffet av bødlenes steinkast, stråler hans ansikt som en engels. Han så himmelen åpen. Hva trenger vi til å se den åpne himmel?

Arnaldur Bardarson sokneprest Hadsel

tirsdag 20. mai 2014

GUDSORD UKE 21



Jeg løfter mine øyne
Salmenes 121 i Bibelen har en fin overskrift: «En sang ved festreisene». Denne salmen ble sunget av menneskene som vandret mot Jerusalem for å feire ulike høytider. På den tiden Salme 121 ble skrevet, var det bare ett sted som betydde noe, nemlig tempelet. Tempelet i Jerusalem var så viktig at det ikke ble kalt for en by med et stort tempel, men et tempel med en by rundt. Tempelet var stedet der Guds nærhet hvilte. Han var den egentlige herskeren, og derfor ble det naturlig for folket å lovprise Gud for hans storhet og makt og for at han voktet folket sitt.
Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv,
Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.
Vi har nettopp feiret 17. mai. Vårt korsmerkede flagg har vaiet over hele landet. Det har vært samlinger i noen av våre kirker, våre templer, der feststemte, glade mennesker har sunget lovprisninger til Gud, både for vårt land og folk og alt det skapte. «Fagert er landet du oss ga, Herre vår Gud og Vår Fader.»
Vi som bor i Norge lever innenfor noen av de tryggeste bymurene i hele verden. Vi har frihet. Vi har fred. Vi har kunnskap. Vi har makt. Vi har velstand. Og som om ikke dette var nok: Vi har kjennskap til Ham som skapte himmel og jord og vi har fått kunnskapen om hans store nåde mot oss mennesker. Vi ser omsorgen og håpet som stråler fra Golgata. Vi ser Guds kjærlighet, den kjærligheten som ikke søker sitt eget. Vi har lært om kjærlighetens evangelium, om at vi skal elske vår neste som oss selv, slik Gud har elsket oss først. Hva gjør vi med alt dette? Sitter vi innenfor bymuren i makelighet? Eller tar vi ansvar for verden utenfor bymuren? Kan vi si om vårt land, slik det ble sagt om tempelet i Jerusalem: «Det er stedet der Guds nærhet hviler»`?
Gud kaller hver enkelt av oss til å løfte blikket opp fra vår egen privilegerte tilværelse til alle verdens lidende og undertrykte. Gud utfordrer oss til å løfte våre øyne – ikke bare opp til fjellene, men mot verden, til å nå ut til våre søsken, for å hjelpe dem. Gjør vi det, kan vi stole på at vår hjelp vil komme fra Herren, han som skapte himmel og jord, han som vil bevare vår utgang og vår inngang fra nå av og til evig tid. Da kan vi hvile i Guds nærvær.
Ha ei velsignet uke!

Ingrid Bergquist
diakon ei velsignet uke!

Ingrid Bergquist
diakonHa en velsignet uke

onsdag 14. mai 2014

GUDSORD UKE 20


Konformasjonstid.

Vi er inne i en hektisk tid for mange foreldre. Vi er midt i tiden for konfirmasjoner over hele landet. Ja, det kan være travelt for enkelte, men først og fremst er det festlig. Det er flott for ungdommene å ha en dag der oppmerksomheten blir rettet mot dem. Noen storkoser seg med den oppmerksomheten de blir til del, andre synes nok det blir “alt for meget”. For de aller fleste er det en god opplevelse å se tilbake på.

Å velge kirkelig konfirmasjon betyr at en velger et innhold i konfirmasjonstiden som har en bestemt retning. Samtidig velger en at seremonien skjer i kirken med de symboler som er knyttet til den. Da blir konfirmasjonen en påminning om at vi står i en sammenheng der Gud ønsker alt godt for hver enkelt av oss.

Også er det fest. Selv om mye dreier seg om konfirmanten med gaver, taler og stor oppmerksomhet, er det en familiefest. Vi hyller konfirmanten, men koser oss med god mat, pynt, mange tilreisende venner og slektninger. Det er en milepel for den enkelte ungdom og for hele familien.

Oppmerksomheten i selskapet er knyttet opp mot det livet som nå ligger foran konfirmanten. Det er en spennende tid. De fleste gleder seg til det som ligger foran. Og om det er noe som kan virke skremmende så er det viktig at familien viser at de står sammen om det som kommer. Det er absolutt mulig å se usikre forhold når en “ser inn i glasskula”. Samholdet rundt et konfirmasjonsselskap er det viktig å fokusere på og utvikle videre. Det kan være en trygghet for ungdommen framover.

Som kirke kan vi heller ikke snu ryggen til det som er usikkert og skremmende. Kirkens budskap er likevel at vi har en Gud som har omsorg for oss. Gud elsker oss så høyt at han gav sin Sønn til frelse for hver den som tror på ham. Og den troen er det Gud selv som skaper i oss.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

torsdag 8. mai 2014

SALMEKVELD I MELBU KIRKE



Hadsel kirkekor har gjennomført flere salmekvelder i de ulike kirkene i vår. Førstkommende mandag inviteres sangglade og salmeinteresserte til Melbu kirke. Her blir det ca. en time med både korsang og allsang. Bakgrunnen for initiativet er at kirkene har fått nye salmebøker. Det er nesten 30 år siden den forrige utgaven av salmeboka kom. Den nye inneholder de gamle gode salmene og ganske mange nye. Salmer som ikke har vært i bruk er tatt ut av den nye. Nytt er det også at en del salmer har firstemt korarrangement i boka. Salmekvelden følger et oppsatt program, men det vil også bli anledning å ønske salmer som en vil synge eller høre. Velkommen til salmekveld på Melbu - mandag 12. mai kl. 20.00

GUDSORD UKE 18


«Eg gjer død til liv for deg!»

Fortsatt gledelig påske alle sammen!

For i kirka er vi ikke ferdig med påsken. Den er ikke «overstått» for etter pinse! Så lenge varer den.

Det er ei tid da «hæla» skulle «stå i taket» i kirka. Det er ei tid for å slippe gleden løs. Men får gleden sjansen? Tør vi slippe den til?

Vi er omgitt av konvensjoner og vaner! Om hvordan vi skal oppføre oss eller ikke oppføre oss!

Tradisjonelt har Langfredag vært toneavgivende for hvordan vi skal være, og hvordan det skal være i kirka. Og da skal det være tungt, tregt, mørkt og trist! Og sørgelig og dystert! Det må framfor alt ikke være for lystig! Og vi må ikke være for glade, i hvert fall ikke utenpå. En god kollega av meg karakteriserte en gang gleden som «en vemodig understrøm i vår tilværelse»!

Dette må vi utav! Av og til har noen forsøkt det også. Og jeg har hørt at de er blitt møtt med et tungtveiende motargument også: «Dette vil nok ikke han Holten like!» Det kunne imidlertid være en ide, da kanskje, å spørre Holten om det! Muligens? Er det slik at Holten bare liker Langfredag?

Svar er tydelig og klart:

            NEI!

Påsketida er en gyllen anledning til å endre på dette! Og det er gode og vektige grunner til det!

For da er det livet vi feirer, det evige liv. Og Guds seier over dødskreftene! «Jesus vant og jeg har vunnet»! «Min himmel er nå åpen»! Og inn i denne seier er det Gud vil dra oss. Dette får vi. Gratis. Av nåde.

Bjørn Eidsvåg lar Gud uttrykke det slik:

«Men eg gjer død til liv for deg!»

Dette skjer, det får jeg motta og gjøre til mitt!

Derfor er det god grunn til å slippe gleden til. Derfor er det god grunn til å slippe glede løs. Og forlate Langfredag!

Det må vi tørre: Både når vi sitter i kirkebenkene. Og når vi er ansatt.

Og ingen skal være i tvil:

Dette liker han Holten!

Fortsatt gledelig påske!

av Olav Holten, prost emeritus.