torsdag 19. juni 2014

GUDSORD UKE 25



Trosopplæring
Den kristne kirke har gjennom alle tider sett trosopplæring på spissen. Jesus sa: «la de små barn komme til meg å hindre dem ikke». På grunn av hans ord og befaling har kristne døpt sine barn slik at de fra starten av blir velsignet i Guds navn og tatt inn i kirken.  Det er hjemmet og familien som er de viktigste aktørene for barn og unges oppvekst. Det er foreldrene som har hovedansvar for trosopplæringen. De som bar barnet til dåpen har forpliktet seg til å gi barnet en kristen oppdragelse, men samtidig er kirken veldig viktig som støttespiller. Her er altså en oppgave som både kirken og familien har. Nå innføres trosopplæringsreformen  i norske menigheter. I år har Vesterålen prosti fått  midler til dette. Endringer i skole og samfunn fører til at kirken i større grad tar over sin gamle oppgave med undervisning om troen. Kirken stiller opp med flere tilbud til barn og foreldre; babysang, dåpssamtaler, barnekor, barneklubb, 4 års bok, ungdomsarbeid  osv.

Her blir det og viktig med barn og unges medvirkning. Det blir menighetens ansvar å danne et grunnlag for dette. Trosopplæring er en menighetsoppgave som er rettet mot barn og hjem. Kirken har et ansvar her som er grunnet på Jesu krav i Misjonsbefalingen i  Matteusevangeliet 28. «lær dem å holde alt jeg har befalt dere». Barn har ressurser å bidra med i form av ideer, ønsker, kunnskap og engasjement. Inkludering og tilrettelegging begrunnes i 1. Kor. 12 der kirken omtales som en kropp hvor vi er hverandres lemmer og avhengig av hverandre. Her skal alle ivaretas, også barn som er funksjonshemmet eller psykisk utviklingshemmet. Likestilling er en grunnleggende kristen tanke. Som kristne kan vi aldri redusere på dette krav. Vi er alle like verdifulle, skapt i Guds bilde.  Trosopplæringen skal gi ny kunnskap, skape grunnlag for å treffe andre og dele erfaring og ikke minst styrke troen på Gud og Jesus.

Grunnelementer i dagens trosopplæring er gudstjenesten, diakoni, misjon, musikk og kultur. Gudstjenesten er menighetens hovedsamling og lærefelleskap. Tiltak for barn skal knyttes mest mulig mot menighetens gudstjenesteliv enten med deltakelse i gudstjenesten eller med gudstjenesteelementer inne i undervisningen. Gudstjenesten er som hjertet i den kroppen som menighetslivet er. Her samles vi om ord og sakramentene for å dra videre ut i vårt daglige liv. Gudstjenesten skal være for alle, den skal være retter mot barn. Min erfaring er og at når gudstjenesten er slik at barn liker den, så gjør de voksne det også.  De andre punktene; diakoni og misjon, er og viktige og handler om kirkens omsorgstjeneste og oppgave med å forkynne Guds ord videre i verden.

Musikk og kultur er og viktig del av trosopplæringen. Her gis det gode muligheter for at barn og unge kan være både mottakere, deltakere og ikke minst medarbeidere i menighets fellesskap.  Alle menighetens medlemmer kan og bør bidra i kirkelivet ut fra sin kompetanse, evner og interesser. Dette begrunnes i den teologiske tanken om nådegaver som er gitt oss og skal få bære frukt i menighetssammenheng. Dette betyr at det er felles eierskap av kirken. I kirken skal være likestilling der alle føler seg som viktige, som lemmer på samme kropp.

Ingibjorg Johannsdottir menighetspedagog i Hadsel.

onsdag 18. juni 2014

PILEGRIMSTUR

Det har vært noen spørsmål om dagens pilegrimstur. Den går av stabelen i dag, 18. juni, fra Stokmarknes campingplass kl. 17.30. Vi går over mot Hadsel kirke med noen få stopp underveis. I kirken blir det en kort gudstjneste ca. kl. 19.00. Etter gudstjenesten blir det grilling på plassen foran fjøset. Alle er hjertelig velkommen.

tirsdag 3. juni 2014

GUDSORD UKE 23




KOM!
Det sies at barnebarna er livets dessert. En yngre kollega jeg snakket med her for en stund siden kommenterte litt tørt etter at jeg skrøt av barnebarna som livets dessert: ”Jeg holder på med forretten ennå!” Med egne barn og nå barnebarn husker jeg med glede tilbake på når de tok sine første skritt. Du setter deg ned på huk og sier med innbydende røst: Kom! Når de så slipper seg løs og tar et par vaklende og ustø steg og lander trykt i mine armer, da står verden stille og gleden er ubeskrivelig for oss begge.

Mange snakker i dag om dragning mot åndelighet, vi er blitt flakkende mennesker med behov for re-rooting, å finne tilbake til våre røtter. Noen kjenner på denne lengtende grunnstemningen, eller kjenner på en slags hjemløshet. Det er noe som er borte, men som har etterlatt seg en tomhet eller en lengsel. Hvor skal jeg gå med min hjemløshet?

Vi må ikke redusere det å tro til bare å bety at man må holde bestemte, underlige ting for sant. Troen innebærer snarere å identifisere og bekrefte sin lengsel og deretter rette den mot den personen som selv sa: kom til meg!

Joh. 7: 37-38: På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.»

Jesus sa om seg selv at han er den kilden som slukker menneskets tørst. Denne påstanden kan man selvsagt ignorere, men det fjerner ikke det faktum at Han faktisk sa dette om seg selv. I denne troen, som kan variere fra nøling, lengsel, anelse til tillit, eller overbevisning, har millioner av mennesker levd og dødd. Det fins altså en ”åndelig vei” fra tørst til kilde, fra å være flakkende og på leting til å komme hjem. Et sted der vi kan feste våre røtter og kjenne en trygg forankring.

Kom, er det første ordet Gud møter oss med. Det er en invitasjon fra en kjærlig far som med åpne armer ønsker oss velkommen inn i sine armer. Det er dette vi egentlig er skapt til. Våger vi å gi et gjensvar på Guds ”kom”? Ta de første vaklende skritt? Og til slutt kjenne gleden over å bli omfavnet og følelsen av å høre til!

Karstein R. Morfjord
Menighetsrådgiver i Misjonsforbundet