torsdag 31. juli 2014

GUDSORD UKE 31


Råtassen ble omvendt!
Olsoktanker

            I dag, 29. juli, feirer vi olsok, minnedagen for Hellig-Olav. Er det noe å feire? Og er han noe å feire?
            Det er et godt spørsmål, og mye taler imot det. Vurdert med dagens ikkevoldsidealer, bl.a. basert på Jesu Bergpreken, er det i hvert fall mange sider av Olav den Helliges framferd vi i dag må og skal ta avstand fra.
            Men i år er det ikke bare 29. juli som skal markeres når det gjelder  ham. I oktober skal det være en felles norsk/fransk og katolsk/luthersk markering i Rouen i Frankrike for å markere tusenårsjubileet for Olav Den helliges omvendelse, hans dåp og hans overgang til kristendommen.
            Kan det siste ha noen betydning da? Var ikke Olav like rå og brutal etter sin dåp som før? Og var ikke hans overgang til kristendommen bare et påskudd for å bruke den nye troen som et tvangsmiddel for å tilegne seg mer makt?
            En skal ikke utelukke noe. Olavs motiver har vi ikke kjennskap til. Men det vil etter min mening være dypt urettferdig å bare vurdere Olavs overgang til kristentroen som dette.
            Det kan være at det lå noe mer og annet bak.
            Det kan ganske enkelt være at han ble døpt som kristen fordi han var blitt troende! Og at han byttet tro fordi han var blitt overbevist om at kristentroen var rett, Derfor forlot han den gamle hedensk tro.
            Men ble han bedre av det? Noen mener han burde ha forlatt sin hær, sine soldater og sine våpen. Men hadde han gjort det, ville han ikke ha vært barn av sin tid. Og ikke hatt noen sjanse i det hele tatt!
            Og kristendommen var på full fart til å bli hovedreligion i Norge uten hans og Olav Tryggvasons brutale framferd. Og jeg er overbevist om at Olav i hvert fall ikke hadde blitt bedre om han hadde blitt værende hedning.
Tvert imot.
            For det skjedde noe – svært langsom rettnok – som litt etter litt endret holdninger i folket.  Og det tok århundrer før vi kan konstatere at dette var fullført. Men det startet en foredlingsprosess ikke minst på menneskeverdets område, som vi skal være glad og takknemlig for.
            Og vi nyter fruktene av det i dag!
            Og dette er det grunn til på feire, gi tid og oppmerksomhet!
Det er derfor rett å markere olsok!
Av Olav Holten, prost emeritus

torsdag 10. juli 2014

Åpningstid - kirkekontoret.

På grunn av ferietid vil det være redusert åpningstid på kirkekontoret.
Til vanlig vil kontoret være bemannet hver dag kl. 10.00 - 12.00

onsdag 9. juli 2014

GUDSORD UKE 28



Å bli sett!

For fem uker siden fikk jeg se mitt sjette barnebarn, bare 4 timer gammel. Å sitte med ham i mine armer å la blikket falle på det lille ansiktet ga mange tanker og følelser. Å sitte med et lite barn i armene er avstressende. På en måte en slags ”sjeleterapi”. Jeg fikk nyte noen dager med nytt barnebarn og hans familie.

Hva ønsker barnet ditt mest av alt i hele verden? Din fulle oppmerksomhet og genuine interesse - å bli sett. Det å bli sett er grunnleggende viktig for alle mennesker. Ikke bare at noen ser på oss, men ser oss, gir oss oppmerksomhet, berører oss og kan bry seg om oss. Som kan se utfordringene vi står i, se ressursene og potensialet vi har og som kan respektere oss og elske oss slik vi er. Men synligheten er skjevt fordelt mellom oss mennesker. Noen tar stor plass og får oppmerksomhet og kan sole seg andres beundring. Andre blir ikke hørt, ikke sett, ikke lagt merke til, ikke verdsatt og føler seg usynlig.

Vi møter i det Gamle testamentet den egyptiske kvinnen Hagar som var Saras slavekvinne. Sara fikk først ikke barn og som vanlig var i den tiden sa hun til mannen sin, Abraham: ”Gå nå inn til slavekvinnen min!” Hagar ble med barn og det ble maktkamp og sjalusi som resulterte i at Hagar ble skjøvet ut i kulden. Hun følte seg utstøtt, glemt og ikke sett. På sin ensomme vandring ute i ørkenen var det at Herrens engel fant henne med beskjed om at fra det barnet hun bar på skulle det bli en stor ætt. Etter dette møtet satte Hagar dette navnet på Herren som hadde talt til henne: ”Du er en Gud som ser meg.” Historien kan du lese i 1. Mos. 16.

Ser Gud meg? Det gudsbildet som Hagar deler med oss, bekreftes av Jesus. Han så mennesker, også de som andre ikke så, ikke brydde seg om eller så ned på. Gud ser oss, ikke for å finne feil med oss eller fordømme oss, men for å gi oss en himmelsk berøring. Per Arne Dahl sier det slik i boken Forankring fryder:
”Han har lovet å være nær. Vi tror ikke på en Gud som sitter på en fjern trone og sender e-post til en forvirret menneskeslekt med oppklarende svar og forklaringer. Vi tror og vi tviler på en Gud som er kommet til oss, som er prøvet i alt i likhet med oss, og som har lovet å være nær, selv i tider hvor vi opplever hans taushet sterkere enn hans nærvær.”
Eller som Arthur Eriksson synger i en av sine sanger: ”Nogon stans blant alla skuggorna står Jesus.”
Ja, Gud ser oss. Jesus vil være oss nær midt i vår ensomhet, vår travelhet og vår usikkerhet.
Salmisten sier det slik:
”Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.”
At Jesus ser oss – det gir sjelero, håp og framtidstro.
 

Karstein R. Morfjord
Menighetsrådgiver - Misjonsforbundet

GUDSORD UKE 27



100-årsjubileum.
Førstkommende søndag feirer vi at det er 100 år siden kirkene på Hanøy og på Hadselsand ble innviet. Jeg skal ikke her si noe om historien til disse byggene, men jeg vil dvele litt ved det at vi markerer et slikt jubileum. Hvorfor er det viktig å markere at en kirke blir 100 år? Det er i og for seg ikke så gammelt til kirke å være. Men det er viktig å dvele ved den virksomhet som har vært i disse byggene. I en 100-årsperiode er det mange som har minner fra mesteparten av denne perioden. Det kan gi mulighet for historier både om konfirmasjoner, begravelser, vielser og andre begivenheter som har funnet sted. Men hvorfor dvele ved dette? – Jo, det å bli minnet om vår fortid gir oss hjelp til å takle nåtida. De gledelige begivenhetene og minnene gjør oss glade, men kunnskap om de vanskelige og sørgelige hendelsene er også positive vet at de gjør oss sterkere.

Mange samfunn i verden har en helt annen respekt for de eldre i samfunnet enn det vi har tradisjon for. Ved å trekke fram det våre forfedre gjennomførte viser vi respekt for det de sto for. Ved et kirkejubileum er det helt naturlig å vise respekt for det de gjorde for kirka og det de opplevde i kirka. Og vi har behov for å oppleve det samme i kirka som de gjorde.

Vi lever vårt liv på en litt annen måte i dag enn de gjorde som var med på vigslingen av Hanøy og Sand kirker i 1914. Men det er de ytre samfunnsforhold som har forandret seg. Våre menneskelige lengsler og behov er akkurat de samme som den gang. Vårt behov for å møte Gud i kirka og gudstjenesten er den samme i dag som da. Jesus sa at templet skulle være et bønnens hus. Vi møter Gud i bønn og lovsang i våre kirker.

Hva er det så vi markerer på søndag gjennom jubileumsgudstjenestene. Det er egentlig en stadfesting av at det som var viktig i 1914 også er viktig i 2014. Gud kommer til oss i ord og sakrament. Og vi får oppleve Guds nærvær i et fellesskap av de troende.  Det skjer i disse gudshusene. Selvsagt kan det skje mange andre steder, men kirkene våre er vigslet til dette formål. 100 år er en milepel som det er verdt å stanse ved og markere.

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge

tirsdag 1. juli 2014

GUDSORD UKE 26



Konfirmasjon med sosial slagside
            Årets konfirmasjon er gjennomført. Unge mennesker har fått en velfortjent oppmerksomhet. Og bra er det. Det er ikke mer en rett og rimelig at flagget en gang i blant går til topps for det enkelte menneske, i dette tilfelle for de unge.
            Men konfirmasjonen har fått en slem slagside, spesielt av økonomisk art. Og da tenker jeg ikke på presanger, mat og selskap og lignende. Det er ting en kan ha kontroll over, til en viss grad i hvert fall.
            Men jeg tenker på klesdrakta, og da spesielt for jentene. Det er blitt et «krav» at alle skal ha bunad. For noen er det uproblematisk, for andre mer komplisert, og for noen helt umulig. Det er blitt et økonomisk åk for mange.  I noen tilfeller resulterer det i at en velger bort konfirmasjonen fordi bunaden er for dyr. En har ikke råd.
            Det er ikke kirka si skyld. Kirka krever ikke dette, snarere tvert imot.
Etter krigen begynte det å utarte i klesveien. Konfirmasjonen var blitt en eneste stor moteoppvisning i ballkjoler av ulik slag. Jeg kan huske fra tidlig på femtitallet. Da hadde noen kjoler med vippeskjørt som når de knelte på alterringen, viste nesten mer enn anstendig var!
            Så kom noen kloke hoder på en ide: Vi lager kapper til konfirmantene. Da ser vi ikke hvordan den enkelt er kledd, og da ser konfirmantkullene like ut. Så fikk en bukt med moteoppvisningene, konfirmantene kunne kle seg enklere. Jentene kunne ha enkle kjoler. Og guttene behøvde ikke dress.
            Men i dag er vi tilbake til klestyranniet og har vært det lenge. I hvert fall for jentenes vedkommende siden «alle skal» ha bunad. Og helt galt blir det når vi ser bilder av konfirmantkull der de har tatt av seg kappene. Selvsagt skal konfirmantene ha kapper på når konfirmantbildene tas! Da stiller alle likt. Da skiller ingen seg ut. Da er en fri til å kle seg enkelt.
            Jeg har ingen enkel løsning på hvordan en skal komme ut av dette uføret. Jeg skulle ønske at foreldrene for hvert kull om mulig kunne bli enig om: I år skaffer vi ikke bunad til jentene!
            Kanskje kunne en stille en liten pengesum til disposisjon for dem som vil tørre å skille seg ut og ikke anskaffe bunad. På den måten vil en kunne stimulere til en enklere klesvei og premiere dem som velger annerledes. Andre ideer mottas med takk!
Av Olav Holten, prost emeritus