fredag 31. oktober 2014

GUDSORD UKE 44


 

De forandret Fadervår

Forarget var han etter at forsamlingen bad Fadervåret på enda en ny oversettelse.

 

Denne gamle bønnen som han kunne utenat og leste hver eneste kveld: ”Fadervår, du som er i himmelen…”,  men rett som det var ble det forandret med ny ordlyd . Han var ikke helt trygg på den forrige  utgaven før  han stod  der i kirkerommet og var en fremmed idet forsamlingen mumlet: ”vår Far i himmelen…”

 Irritert gikk han hjemover etter Gudstjeneste mens han tenkte på  disse ordene som han alltid  sa med ærefrykt: ”for riket er ditt og makten og æren i all evighet. ” Nå var  ”all evighet”  blitt til ”evighet”.

Men en evighet er nå likevel en evighet, tenkte han, og da var det vel dumt å bli så oppbrakt  over et eneste lite utelatt ord, og tanken mildnet litt erstattet av nye tanker.

For hva var det egentlig Fadervåret dreiet seg om? Det var  vel ikke gammel eller ny språkform som lot han føle slik trygghet ved å folde hendene under teppet i sene nattetimer og si ut disse ordene i mørket?

 I vanskelige tider hadde Fadervåret vært  mer enn  barnelærdom,  det hadde gitt tro på at Gud var tilstede med sin allmakt. Respekten for Gud var innebygd i ryggmargen, det føltes i alle fall slik. Fadervåret var hellig akkurat som Gud var hellig .

  Fadervårtanker, det var mye å spekulere på om man først åpnet opp for slike refleksjoner:  ”Riket er ditt”. . . hvilket rike?

Riket måtte vel være Gudsriket.  Merkelig var det å tenke slik, at et Gudsrike skulle komme? Kunne dette riket komme ham i møte, eller var det et rike å strekke seg etter?

 ”Vår Far i   himmelen, mumlet han, la Gudsriket  ditt komme-” Hm. Ditt rike, et annet rike? Et framtidsrettet rike? Trosbekjennelsen kom i tanken, han ramset den fort opp   og stoppet ved setningen -”skal derfra (fra himmelen) komme igjen, for å dømme levende og døde.” Jesus altså, og da var vel Jesus innblandet i dette riket som skulle komme? Husket han ikke feil så  kom Jesus til jorden for å skape et nytt rike , dette  førte jo til henrettelse , men  riket fortsatte muligens etter at han døde?

   Når man så bad sitt Fadervår oppfordret man  da til Jesu gjenkomst , eller var det her og nå hans rike skulle komme?  Og var det ikke Jesus selv som forfattet dette Fadervåret?

Helt ør ble han av disse tankene, de ble med ett så store og utfordrende.  Ikke for det, iblant brant det i ham når han så all uretten og grusomheten i verden. At skapningen var i ulage var lett å forstå, så kanskje det var det som denne bønnen om riket gjaldt,  lengselen etter harmoni, rettferdighet og fred i verden? Og kunne det tenkes at han selv var med på å skape litt godhet ved å vende seg til Gud i Fadervåret? Nei disse  spørsmålene  ble så altfor store , han måtte slippe dem litt, heller tenke videre på: ”makten og æren i evighet.”  Makten i Fadervåret var selvfølgelig Guds allmakt, enkelt og greit, og æren måtte nok være den tilbedelse og herlighet som ble tilegnet Gud. Englesang og prestens tilbedelse var jo greit, men at han selv ved å be Fadervår tilbad og æret Gud Fader ble en mektig tanke, en slags åpenbaring.

 ”Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, for riket er ditt, makten og æren i evighet. Amen,” sa han for seg selv, og ble litt forlegen over denne plutselige innskytelsen av å forme en egen bønn. Uansett var det vel greit å øve litt for seg selv, om det nå var slik at han skulle være med på denne tilbedelsen i evighet. Ille nok var det å føle seg utenfor i kirka om han ikke skulle falle utenfor i hele evigheten.  Gud og evigheten var en del av det verdensbilde han  ønsket å se fram mot, tvil på Guds eksistens var  et  tilbakelagt stadium . Å  se på seg selv som en evighetsskapning  gav  faktisk framtidsperspektiv, og han kjente seg aldeles opprømt, så mange muligheter lå der rett foran ham, muligheter til å delta i Guds rike.

 I kveld ble det nok en lengre spasertur, han måtte tenke over resten av bønnen,: om å holde Guds navn hellig, Guds vilje som skal skje, og det daglige brødet, fristelsen og tilgivelsen. Og å reddes fra det onde var vel også  verd å tenke på…

 

 Ja, ja så var det vel  bra at han lot seg provosere av Fadervåret bedt på ny måte, kanskje det var bryet verdt å lære seg den nye oversettelsen slik at  man kunne be i fellesskap med de andre neste gang? At Gud hadde en mening med denne bønnen var helt sikkert.

 Smilet kom fram idet han åpnet ytterdøra  hjemme , et glimt av Gud det fikk han på veien hjem fra kirka  i dag.

 
Evy Anita Nedrum

Diakoniarbeider

fredag 17. oktober 2014

GUDSORD UKE 42



Senk skuldrene. Pust ut. 





Er du en av dem som føler at presset blir tyngende, og forventningene uoverkommelige, når nettet flommer over av bilder av hvordan en dåpsfest skal være nå for tiden? En bryllupsfest? Eller konfirmasjon? 
Sosiale medier fører mangt med seg. Muligheter og impulser, men også ekstra stress. 
Dekoren må være spesiallaget, bordkortene makeløse, invitasjonskortene likeså. Gjestene må få gaveposer med seg hjem. etc etc 
Så mange lar det heller være. Det som skulle være en begivenhet i livet, en familiefest og et minne blir bare utsatt. 
Muligheten blir forbigått i stillhet til barnet blir for stort. Eller paret tar med seg forloverne og gifter seg. Ingen familiefest. 
For mye strev å nå opp til kravene. 
Men slik trenger det ikke å være. Med fokus på gleden som er i å komme sammen, og hjelpe hverandre, blir det overkommelig, og et godt minne for livet. 
Feiringer er forskjellige. Vi er heldigvis forskjellige. 
Til Gud kan vi komme akkurat som vi er. 

Jesus sa jo: "Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, for jeg vil gi dere hvile."  

Solgunn Jensen
menighetspedagog.

tirsdag 7. oktober 2014

GUDSORD UKE 41



Troen som fører til liv
«Jeg har nå min barnetro», er et utsagn vi ofte møter i samtale med andre mennesker. Men hva innebærer det egentlig? At vi kan vår bibelhistorie, at vi tror det finnes en Gud som vi kan be til, at vi tror at Jesus døde og sto opp igjen? At vi ber vårt Fadervår eller en annen lært bønn hver kveld, og at vi ber når vi er i nød? 

Jeg vil stille et annet spørsmål: Hva betyr Jesus for deg og meg? Tenk over hva du vil svare. Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet, og at ingen kommer til Faderen uten gjennom ham. Det er sterke ord. Det betyr at du og jeg må få et personlig forhold til Jesus, vi må ta i mot ham og slippe ham inn i eget liv. Det er den eneste muligheten til å stå ren foran Gud på den siste dag. Vi kan ha så mye «barnetro» vi vil, vi kan være så religiøse som vi bare vil, vi kan oppføre oss utmerket, gjøre godt mot andre, delta i kristelige aktiviteter. Men til syvende og sist spørres det ikke om noe annet enn dette: Har du tatt i mot Jesus i ditt hjerte? Vil du at han skal være din Herre og Frelser, som du får ha et personlig forhold til? Han er død for deg og meg, for våre synder, alt vi ikke får til, alle unnlatelser, onde tanker, ukjærligheten. I ham er vi fri! 

I Bibelen står det at det er troen som er det avgjørende, ikke gjerningene våre. Og det står også at det å bekjenne sin tro, er et tegn på livet i Gud, Matt. 10. 32. Det er mange måter å bekjenne troen på. Det kan bl.a. gjøres i samtaler med andre og det kan gjøres ved å gå til nattverd og på den måten ta del i det kristne fellesskapet av dem som tror. Den som ikke våger å vise at han eller hun tror, fornekter sitt personlige forhold til Jesus. For hva er din tro verd, hvis du ikke våger å innrømme den? 

Det er når den personlige troen bringes fram i lyset at den store forandringen skjer. For det er da velsignelsene øses ut over deg i form av en indre glede og trygghet som bare Herren kan gi. Den kan ikke forklares, men bare erfares. Prøv, og du vil ikke bli skuffet!
Om du skulle trenge noen å snakke med om disse spørsmålene, så er vi mange som mer enn gjerne er samtalepartnere. Vi er ikke eksperter, men vi har erfart Jesus i våre liv, og vi snakker mer enn gjerne om det!
Ha en velsignet uke!

Ingrid Bergquist - diakon

GUDSORD UKE 40



Intet er nytt under solen.
”Alt går så fort i våre dager”, sang Odd Børresen i en vise for en del år siden. Hastigheten har nok bare øket på siden den gangen. All kommunikasjon går i flygende fart, internett og sosiale medier gjør at hendelser blir kjent på et øyeblikk. Er det kjente personer som har uttrykt seg uheldig eller gjort noe ufordelaktig er de i den offentlige gapestokk med en eneste gang. Vi liker egentlig ikke at det er slik. Likevel utnytter vi de muligheter som teknologien gir oss. Men vi blir oppjaget og stresset av det. Forskere snakker om at det skapes et  uheldig og farlig forventningspress. Mange ungdommer opplever at det forventes en spesiell livsstil og bestemt utseende. Når de ikke greier å oppfylle dette fører det til psykiske lidelser.

Jeg har nettopp lest en roman som skildrer utviklingen i Norge de første 25 årene etter 1945. Sammenlignet med 2014 er tiden rundt 1960 svært forandret. 50- og 60-tallet var preget av en sterk oppbygging etter krigen, svært mange mennesker fikk det mye bedre økonomisk. Etter hvert er velstanden blitt voldsomt mye bedre, men samtidig mer hektisk. Ytre sett kan vi være enige om at det er blitt for hektisk. Men har menneskene forandret seg? Folk i dag har vel de samme drømmer og lengsler som på 60-tallet. De spørsmål vi er opptatt av har ikke forandret seg. Det handler om hvordan vi har det med våre medmennesker, særlig egen familie, og ønsket om å leve rett. Leve rett i forhold til mennesker rundt oss og til Gud. Mange flere enn vi er klar over er opptatt av sitt forhold til Gud.

Et visdomsord fra forkynneren i Bibelen sier; Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen.” Det grunnleggende i våre liv er det samme som det alltid har vært. Selv om samfunnet forandrer seg og vår måte å leve på delvis er forandret, har mennesket ikke forandret seg. Vi har de samme ønsker og drømmer for livet som mennesker før oss. I tillegg kan vi lese i Bibelen at frelseren vår også er uforandret;
“Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid”. (Hebr. 13.8) Hvis vi er bevisst dette kan vi kanskje slakke av på tempoet i en hektisk hverdag?

Gunnar Tveit Sandvin
kirkeverge