torsdag 19. november 2015

GUDSORD UKE 47



Daglige doser
For et års tid siden fikk jeg ei andaktsbok i gave. Forfatteren Linda Helen Haukland har skrevet det hun kaller "Andakter fra kjøkkenet", nemlig ord midt i vår hverdag. En av andaktene i boka er bakgrunn for dagens "Gudsord".
Det handler om
Alle vet at det er viktig og nødvendig å spise hver dag. Og at maten er både sunn og fristende. Hvis vi glemmer å spise, eller ikke har lyst på mat, blir vi slappe og uopplagte. Hver dag vasker vi oss også, kler på oss, pusser tenner, slår på lyset. Det skjer automatisk, det er en vane. Vi ordner oss også sånn at vi har det varmt og godt i husene våre. Selvsagt!
Det er like selvsagt at din og min sjel trenger mat, pleie, beskyttelse og omtanke. Hvordan står det til med din sjel? Vi vet at vi oppbygges av å lese og høre Guds ord, av å be og å dele troen og tvilen med andre, enten de tror selv, eller ikke har skjønt dette med tro. Ved å dele med hverandre får Gud tale til oss. Det skjer ofte i det stille, men det kan være livsavgjørende.
Forskere har funnet ut at det tar 21 dager å etablere en ny vane. Hva med dine og mine åndelige vaner? Har vi forsonet oss med at vi i åndelig forstand går sultne, med klærne hulter til bulter, til og med søndager?
Det er vanskelig å leve som kristen uten å kjenne gleden av Guds nærvær, Han som former oss innenfra.
Hva med å etablere en ny vane? Det er ikke snakk om å bruke mer enn minutter. Det er ikke snakk om å lese noe vi ikke skjønner, men om å skaffe seg ei andaktsbok eller lese fra bibelens evangelier. Det er snakk om å gi Gud hele oppmerksomheten en liten stund hver dag. For det er gjennom Guds ord og bønn at forvandlinger skjer, både i oss og rundt oss.
Bare Gud vet hvor mye det betyr for samfunnet vårt at tusener av oss søker Guds nærvær og styrke hver eneste dag. Så hvorfor ikke begynne med slike daglige "måltider" av Guds ord og oppriktige samtaler med Ham? Med en slik matpakke vil du kjenne deg sterkere også på dager som krever mer enn du skulle ønske.
Og her trengs ingen timebestilling. Du kan begynne i dag! Lykke til!

Ingrid Bergquist, soknediakon i Hadsel

tirsdag 10. november 2015

GUDSORD UKE 46



Samvittighet og toleranse
Jordmoren Ellinor Grimmark kom ikke over grensen fordi de norske lønningene er høyere enn de svenske. Helst vil hun være «barnmorska» i hjemlandet, men der har hun yrkesforbud fordi hun av samvittighetsgrunner ikke vil delta ved abortinngrep. Svenske helsemyndigheter mener hennes holdning til abort er uforenlig med det å være jordmor. Og de får støtte av presse, politikere og opinion.
I Norge er det en selvfølge at ansatte ikke kan tvinges til å medvirke ved abortinngrep. Retten til å reservere seg er faktisk innskrevet i selve abortloven hos oss. Ikke så i Sverige. Men Europarådet har en resolusjon om samvittighetsfrihet for helsepersonell, og denne har Sverige skrevet under på. Derfor har Ellinor tatt saken til retten. Nå er mange spent på hva Jönköping tingrett kommer fram til, for Europarådets resolusjon skal i teorien være overordnet svensk lovgivning. Avgjørelsen kan få store følger for lignende saker i svensk rettsvesen.
Å handle mot sin samvittighet er ikke tilrådelig. Enten må vi følge den, eller så vil den forfølge oss. Jordmødre har valgt sitt yrke for å kunne hjelpe til der livets under skjer. Hvorfor da tvinge dem til å være med på å utslette det livet som ennå ikke er født? Toleransens våpendragere sier det må til for å komme dem i møte som ber om abort. Noe annet ville være intoleranse, og hvem våger da å dra sverdet til motangrep?
Ofte har vi sett at den som bruker ordet «toleranse» for alt hva det er verdt, lett får flertallet over på sin side. Men toleranseflagget kan heves så høyt at alle andre flagg må fires. På den måten skaper man et totalitært samfunn.
Demokratiet skal verne oss mot det totalitære samfunn. Sverige er et demokrati, men hvorfor kan ikke Ellinors samvittighet tolereres der? Hvorfor denne ensrettingen? Fordi flertallet møter deg med toleranse så lenge du er på flertallets side. I møte med avvikende meninger settes toleransen på prøve. I Ellinors tilfelle kan man spørre seg om svenske helsemyndigheter har bestått denne prøven. Med spenning spør mange seg om det svenske rettsvesen vil bestå prøven. Jeg håper «barnmorskan» Ellinors samvittighetskamp vinner fram i retten.
Ole Kristian Kristiansen

GUDSORD UKE 45



Møteplass for tro, tanke og tvil
av Olav Holten, prost emeritus

            Jeg fikk et spørsmål her om dagen:
            Hva kan du tenke deg å gjøre, Holten, som frivillig medarbeider i menigheten? Svaret er dette:
            Jeg kan tenke meg å medvirke til å få dannet en møteplass for tro, tanke og tvil. En møteplass med lav terskel, hvor en kan gå i dybden og belyse problemstillinger som er aktuelle nok, men som kanskje sjelden blir tatt opp. Der alle kan delta som det de er og komme fram med det de har på hjerte uten betingelser og uten hindringer.
            Jeg ønsker meg et sted hvor tvilen kan komme til orde. Det har ikke alltid vært mulig, hverken i kirka eller utenfor. Jeg leste en merkelig overskrift nylig. Den forbauset meg, men det er mye i den: «Kirken er snart det eneste sted hvor en kan tvile». Da må tvilen også kunne få en plass, kanskje settes under debatt, kanskje også dras i tvil.  Den ikke så sikker som mange mener at den er.
            Jeg ønsker meg et sted hvor tanken kan komme til orde. Mange lever i den villfarelse at en må legge fra seg den i møte med kristendommen. Det er ikke riktig. Tanken, vettet, forstanden og fornuften er gudgitte gaver. Dem er vi kalt til å bruke og å bruke rett. Vi har bruk for tanken i møte med Bibelen. Vi har bruk for den kritiske tanke, som rett forstått mer evaluerer enn kritiserer, vurderer mer enn avviser. Den kan også medvirke at vi vil kunne se hva som er holdbart, og hva som verdt å bygge videre på.
            Jeg ønsker meg et sted hvor troen kan komme til orde, gjerne den usikre, nølende og reserverte tro. Vi trenger den troende tanke og den tenkende tro. Gudstroen kan rett brukt og rett forstått være et godt fundament for livet og medvirke til å finne mening i tilværelsen. En setning som vi har arvet fra en av middelalderens store teologer kan få ny aktualitet: «Jeg tror for å forstå!» Det er også en side av troen som er verdt å legge merke til.
            Dette er foreløpig bare uferdige tanker hos meg. Hvordan det skal gjøres, hvem som skal stå i spissen for det, hvor og hvor ofte en skal møtes, får vi ta seinere. Men jeg ville bare ha «sådd» ideen. Jeg tror det kan være stor interesse for og et stort behov hos noen og enhver for nettopp dette.
            Gi meg gjerne innspill og reaksjoner!.
            Helsing: olavholten@hotmail.no

mandag 12. oktober 2015

GUDSORD UKE 41


ALT OG ALLTID

I apostelen Paulus' brev til Romerne i det 8. kapittelet skriver han: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.»

Dette er for godt til å være sant! Jeg som stresser så mye, hvor bekymringene nærmest ligger programmert i ryggmargen, mismodighetsfølelsen over å innse, i etterpåklokskapens lys, at jeg skulle ha gjort og sagt så mye annerledes – hadde jeg bare kunne «skrudd tiden tilbake» og gjort alt på nytt!

«Alt tjener til det gode» - det gjelder ikke bare de gangene jeg lyktes, men også de mislykkede øyeblikkene, da jeg ikke holdt mål?! Selv DA tjente det og tjener det meg til gode. Det er fordi Gud er så mektig, kjærlig og innsiktsfull at han kan vende nederlag til seier. Bare jeg kunne hvile i de ordene, falle tilbake i dem, lukke dem her inne i hjertet!

Dette gjelder alle som, i sin hjelpeløshet, sin tvil og tro, har et sinn vendt mot Gud.

Og alt hviler på et kall fra en Gud som søker oss opp, velger oss. Noe å minnes, når stressnivået stiger og motet synker. En trøst å gi videre til dem vi møter og som kjenner på svikt og svik, på tap og smerte, og tror de er forlatt av Gud. Om VI svikter, så svikter ikke HAN! Selv uro tjener til det gode i lyset fra Gud. Uro over manglende tro er ikke tegn på forlatthet fra Gud, men nettopp et kjennetegn på tro!

«Hellig Uro» er tittelen på en liten bok av Moder Basilea Schlink, en av Mariasøstrene i Darmstadt i Tyskland og som kom ut for flere år siden. Uro over vår manglende tro/tillit til Gud er tegn på en lengsel etter hvile og nærhet til Gud. Den åpner opp for at Gud kan fylle oss med nytt mot og nye krefter!

ALT og ALLTID - Må Gud fylle deg med den hvile og trygghet som ligger i de to ordene!

Stig Are Leiros

Sokneprest i Hadsel 

fredag 2. oktober 2015

GUDSORD UKE 40



KOM VIND OG VÆR, BARE KOM!
De fleste liker kanskje vår og sommer en tanke bedre enn høst og vinter. Høsten er vemodig, synes mange. Og vinteren er strevsom, sukker noen.
Men årstidenes skiftning viser så fint Guds kreativitet og skaperglede. La oss glede oss over høstfarger, over deilig bær, sopp og grønnsaker, pynte med høstfarger og koke noe godt til hverandre.
«Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde og glede oss på den», står det i Salme 118, 24
Han er verdens mest fantastiske kunstner, Gud. Både innen ren visuell landskapskunst, performance og innen happening- genren.  Guds kreativitet er uten ende, og selv om vi mennesker er skapt i hans bilde som kreative skapninger, er det ingen mennesker som kan utkonkurrere han. Han kan til og med skape noe nytt og godt, når vi mennesker roter ting til.
Når årstidene skifter, som satsene i en klassisk symfoni, står Gud som både komponist og dirigent.  Og nå nærmer vi oss de dramatiske allegro-satsene, etter rolig og avslappende adagio gjennom sommeren.
Det gjelder ikke bare årstider, bildekunst eller musikk, - dette gjelder heldigvis våre liv også. Det er som kunsthåndverkerne sier: Ingen ordentlig dybde i veven, uten mørke tråder også!
I salme 147 står det: «Han dekker himmelen med skyer, sørger for regn til jorden og lar gresset spire. Han lar snøen falle som ull, han strør rim, og kaster hagl som smuler.»
Etter blomstring, frukt og bær kommer høstvindene. Høst er tid for refleksjon. Da er det røttene som pleies.
For det er ikke bare blomster, frukt og bær som er viktig. Røtter er også viktige. Det er jo de som hjelper oss å ta til oss det vi trenger, og til å holde ut.
Ta inn alt som er godt! I dag kan du «pleie røttene» ved å lese Salme 23, når du drar opp beina i sofaen. Slike kjente vers kan være fine å høre i ny oversettelse, - da «hører» hører man det på nytt. Her et av versene på nynorsk, og det handler om at alt kan se skremmende mørkt ut:
«Om eg så går i dødsskuggens dal, er eg ikkje redd for noko vondt. For Du er med meg. Din kjepp og din stav, dei trøyster meg.»
Da kan høstvindene komme!
Av menighetspedagog Solgunn Jensen

GUDSORD UKE 39



«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!»

Arnulf Øverlands ord fra 1937 er minst like aktuelle i dag, i overflodssamfunnet Norge. Gjennom fjernsynet er verdens millioner av lidende kommet så nær oss. Ja, de befinner seg i den fine stua vår, der vi sitter med god mat og drikke og lar oss underholde, kveld etter kveld.

Kanskje kjenner vi et stikk av samvittighet som sier at vi burde gjøre noe. Men så hører vi røster som forteller om løgn, svindel og manipulering, at vi ikke skal tro på det vi ser og hører. Og vi puster ut og fortsetter å nyte livet fullt ut. «La dem få hjelp der de bor!» Det høres så lettvint ut, for da kan vi skyve ansvaret over på organisasjoner eller «de andre». Og så kan vi fortsette å kose oss i vår egen boble.

Jesus talte mye om å se sin neste, om å hjelpe enhver som er i nød. Han sa ingenting om at vi først skulle undersøke situasjonen, se om den var reell. Nei, han sa at vi skal se på alle mennesker som om de var Herren selv. Les Matteus 25, 31- 46. Selv viste Jesus omsorg mot alle, også de som andre snakket negativt om, eller var mistroisk overfor. Hva gjør du og jeg?

Hvordan preger Jesu ord om å vise omsorg oss i møte med andre? Jeg skulle ønske at vi kunne riste av oss likegyldigheten og stå opp og gjøre noe for de som trenger oss mest. Tenk om vi kunne stå opp og gå sammen i en «omsorgsbevegelse», som ikke må ha en grundig undersøkelse for å gjøre noe for våre søsken på jorda! Vi blir ikke fattige av å hjelpe. Tvert i mot, vi blir rike inne i oss. «Det er ved å gi, at man får. Det er ved å glemme seg selv, at en finner seg selv», sa Frans av Assisi.

Vi, enkeltmennesker i den rike del av verden, må gjøre alvor av å reise oss og hjelpe. Vi kan ikke hjelpe hele verden alene, men det må ikke være vår unnskyldning for ikke å gjøre noe, enten det er å ta kontakt for å bli kjent med våre nye landsmenn, eller gi penger som kan redde liv og gi nødvendig hjelp til mennesker som kjemper for å overleve fra dag til dag.

«Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»


Ingrid Bergquist
diakon