onsdag 28. januar 2015

GUDSORD UKE 5



Altertavlen i Melbu kirke
I høst hadde NRK et 4-timers TV-program med fokus på evakueringa fra Nord-Troms og Finnmark under krigen. I den sammenheng var det et langt intervju med en kvinne fra Nord-Troms som hadde vært evakuert til Melbu høsten 1944. Intervjuet var delvis gjort i Melbu kirke der hun hadde hatt en sterk opplevelse som liten jente sammen med faren sin. I ettertid fikk jeg brev fra en kvinne fra Oslo som hadde sett programmet og blitt så betatt av altertavlen som hun bare så en del av i programmet. Hun ble glad da jeg sendte henne et bilde av altertavlen.
Hun kommenterte også innholdet i bildet, som skildrer Jesu møte med Emmaus-vandrerne, der han bryter brødet og deler med dem. “Det levende hundredels sekundet”, kaller hun dette øyeblikket.
To av disiplene hadde gått sammen med Jesus fra Jerusalem til Emmaus og diskutert hendelsene de siste dagene. Det var mange rykter om at han hadde stått opp fra de døde. De to vandrerne kjente ham ikke og undret seg storlig over at han syntes å ikke kjenne til hendelsene. Men han legger ut for dem om hva profetene i det gamle testamentet har sagt om det som skal hende. Når de nærmer seg Emmaus overtaler disiplene ham til å bli hos dem om kvelden. De inviterer til måltid. Når han bryter brødet skjer det som kvinnen fra Oslo kaller det “levende tusendels sekund”. Henvisningen på altertavla er Luk. 24.31 hvor det står; “Da ble deres øyne åpnet, så de kjente ham igjen” Videre står det “Men han ble usynlig for dem”. Altertavla skildrer akkurat det øyeblikket der disiplene kjenner ham igjen idet han blir usynlig for dem.
Disiplene brøt straks opp fra Emmaus og drog tilbake til de andre disiplene. De kunne bekrefte at ryktet om at han var stått opp var virkelig.
På samme måten kan altertavlen i Melbu kirke være et vitnesbyrd om at ryktet om Jesu oppstandelse er virkelig.
Gunnar Tveit Sandvin, kirkeverge

tirsdag 20. januar 2015

GUDSORD UKE 4


Livets koffert


Hva legger vi våre barns og barnebarns bagasje for den store reisen? For den store reisen som heter livet? Hvilken bagasje vil de trenge for å møte livets sommerdager – og vinterdager? Hva vil de trenge for dager i dur – og i moll? De aller fleste barn i Norge vil aldri mangle noe materielt. De har iPad og slalomski, iPhone og de nyeste merkene i klær. De reiser utenlands som den største selvfølge - og verden ser ut som full av muligheter. Men i mulighetenes land kan ting fort endre seg. Muligheter blir umuligheter, dur blir erstattet med moll og fargene forsvinner i svart. Kullseiling? Kanskje. Livet bråsnudde. Livet snudde ryggen til. Hva skal de ta fram fra bagasjen sin da? Hva har vi i bagasjen vår?

”Mamma, ka e Fadervår?” Ei røff og humoristisk dame fortalte meg at hun fikk spørsmålet fra sjuåringen i huset. Hun er ingen kirkegjenger. Hun  ses oftere på dansegulvet i seine lørdagstimer enn på morgenene i kirka. ”Ka e Fadervår, mamma?” Så fortalte hun at hun siden tidlig barndom har bedt Fadervår. Hun har hver kveld i nærmere førti år bedt sitt Fadervår. Og nå hadde hun en sjuåring i huset som ikke visste hva det var..Og der og da forsto hun at hun hadde glemt noe viktig. Glemt sitt ansvar som mamma. Det som hun lærte på skolen må hennes sjuåring lære hjemme, slik alle barn i Norge må. Skolen er nøytral. Så bønner, bordvers og andre kristne sanger hører til i opplæringen i hjemmet. Og da blir spørsmålet igjen: Hva legger du og jeg i våre barns og barnebarns bagasje? Hva gir dem solid nistemat og solid verktøy for livsreisen? Hvem gir femåringen i huset en barnebibel som han kan gå på oppdagelsesreise i? Hvem synger kveldsbønn på sengekanten? Hvem tar med barnet inn i huset til Gud? Hvem sjekker den lokale menighetens hjemmeside for å se om de har et tilbud til barnebarnet? Hvem tar seg tid til å undre seg sammen med minstejenta si? Undre seg over livets små og store spørsmål. Ikke finne riktig alle svar.  Men undre seg sammen og kjenne på et fellesskap?  Undring. Fellesskap. Kunnskap. Kjennskap. En god start for livsreisen.

Kjersti Bildøe Ryan
Prestevikar i Hadsel