tirsdag 12. mai 2015

GUDSORD UKE 20



«Gammel» nyprest og gamle benkeslitere.
            Hadsel har fått ny sokneprest. Stig Are Leiros har tiltrådt. Og vi ønsker ham med glede velkommen enda en gang!
            Da kan det være nyttig enda en gang å minne hverandre om  hva en prest er og hva en prest skal.  
            De fleste prester har utdanning som teologer. Det er et flerårig, grundig studium av de bibelske skrifter, kirkehistorien og en mer systematisert framstilling av kristen tro og etikk. Men presten er ikke  religionsviter. Det er i dag også andre veier til prestetjenesten uten vi her skal gå inn på hvordan det er ordnet.
            I tillegg er presten vigslet til sin tjeneste. Det er det biskopen som gjør i en høytidelig gudstjeneste assistert av andre prester og lekfolk. Før vigslingen skal biskopen gjennom en grundig samtale forsikre seg om at kandidaten deler Den norske kirkes tro og er egnet for prestetjeneste.
            Ved sin vigsling avgir den nye presten et høytidelig presteløfte. Hun forplikter seg spesielt på tre hovedoppgaver: Å forkynne evangeliet, forvalte sakramentene rett og å utøve sjelesorg. Dette skal presten gjøre. Dette skal menigheten kunne forvente at han utfører i troskap.
            Det er viktig å fokusere på dette når en ny prest tiltrer. Ved innsettelsen i den konkrete tjeneste lokalt leses det også opp et høytidelig skriv fra biskopen der dette gjøres klart, og menigheten anbefales å ta imot nypresten som deres rettelig kalte prest.
            Presten er derfor viktig i en menighet.
            Men det er en annen funksjon som er like viktig, kanskje viktigere. For den viktigste i kirka er ikke organisten, diakonen, presten, prosten eller for den saks skyld biskopen.
            Den viktigste tjeneste i kirka utgjøres av dem som sitter kirkebenken. Det er benkesliterne som søndag etter søndag fyller kirkene (og kirkene står faktisk ikke tomme, sjøl om det er plass til mange flere!). De utøver kirkas viktigste funksjon når nådens midler ikke bare blir delt ut (prestens oppgave) men også blir mottatt (menighetens oppgave).
            Det kirka trenger er trofaste kirkegjengere ved siden av en god prest. De er med på å holde liv i kirka, og er den beste garantien for at kirka også vil være der i framtida!
Av Olav Holten, prost emeritus.

søndag 3. mai 2015

GUDSORD UKE 18

Vi er på reise

Jeg har en jobb som innebærer mye reising. Kofferten pakkes stadig, billetter bestilles og reiser planlegges. I løpet av året blir det mange forskjellige senger jeg overnatter i, og det hender jeg våkner på natten og lurer noen sekunder på hvor i all verden jeg er. Jeg er ikke alene om å reise, folk reiser mer enn noen gang før, både i jobb og i fritid. Det blir etter hvert mange kjenninger jeg møter på flyplassene, alle med sine reisemål.

Vi er på reise – på mer enn en måte. I overført betydning er vi alle på en reise gjennom livet, for noen er den lang, for andre er den kort. Men hvor er vi på reise? Eller som Viggo Valle sier: ”- men hvor skal vi?” Har vår store livsreise et klart mål? Kan vi på denne reisen gå oss vill? Eller kjenner vi på at vi stadig er i en ”transitthall”, underveis med en underliggende følelse av hjemløshet? Har jeg mistet retningssansen?

I Bibelen møter vi mange fortellinger om reiser. Salmisten sier i Salme 107: ”Noen fór vill i ørken og ødemark, de fant ikke veien til en by der de kunne bo. De sultet og tørstet, kreftene tok slutt. Da ropte de til Herren i sin nød, og han fridde dem ut av trengslene. Han førte dem på rett vei så de kom til en by der de kunne bo.”

Det er mange som kjenner på at de har gått seg vill i livet. Følelsen av hjemløshet kan bli den underliggende melankolien i livet. Men jeg tror Gud kan gi oss en ny retningssans! Jeg tror han kan hjelpe oss med en reorientering i livet, sette kursen på nytt slik at vi finner fram. Owe Wickstrøm, forfatter og professor i religionspsykologi, sier det slik: ”Det religiøse mennesket, homo religiosus, kjenner at det lever i to verdener samtidig – den synlige og forgjengelige og den usynlige og evige. Det gjelder derfor å komme i kontakt med og opprettholde relasjonen til denne ytterste – eller innerste – virkeligheten. Ved å få del i dens kraft og tidløshet finner mennesket sin genuine identitet, sitt hjem, et kompass å styre etter, sin indre GPS. Menneskets innerste identitet er ikke bare knyttet til tilfeldige og forbigående kontakter, men er relatert til den evige verdenen – til den Gud det erfarer.”

Kanskje er det på tide å tenke etter hvor vi skal. Ikke bare la seg drive med av strømmen, men bestemme kursen og reisens mål. Selv om mye i våre liv handler om den ytre reisen, tror jeg den indre reisen er enda viktigere. Blir jeg bevisst det kan jeg begynne å oppdage de første konturene av den nye verden bak hverdagslivet slør. Da kan jeg oppleve at hverdagslivet befruktes av det hellige. Da kan hverdagslivet gjennomsyres av åndelig mening og gi meg en følelse av allerede å ha funnet fram.
Jesus vil reise sammen med oss, han kan lede oss på den rette vei og velsigne og berike reisen mot vårt endelige mål.

God reise!
Karstein R. Morfjord
Menighetsrådgiver – Misjonsforbundet