mandag 12. oktober 2015

GUDSORD UKE 41


ALT OG ALLTID

I apostelen Paulus' brev til Romerne i det 8. kapittelet skriver han: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.»

Dette er for godt til å være sant! Jeg som stresser så mye, hvor bekymringene nærmest ligger programmert i ryggmargen, mismodighetsfølelsen over å innse, i etterpåklokskapens lys, at jeg skulle ha gjort og sagt så mye annerledes – hadde jeg bare kunne «skrudd tiden tilbake» og gjort alt på nytt!

«Alt tjener til det gode» - det gjelder ikke bare de gangene jeg lyktes, men også de mislykkede øyeblikkene, da jeg ikke holdt mål?! Selv DA tjente det og tjener det meg til gode. Det er fordi Gud er så mektig, kjærlig og innsiktsfull at han kan vende nederlag til seier. Bare jeg kunne hvile i de ordene, falle tilbake i dem, lukke dem her inne i hjertet!

Dette gjelder alle som, i sin hjelpeløshet, sin tvil og tro, har et sinn vendt mot Gud.

Og alt hviler på et kall fra en Gud som søker oss opp, velger oss. Noe å minnes, når stressnivået stiger og motet synker. En trøst å gi videre til dem vi møter og som kjenner på svikt og svik, på tap og smerte, og tror de er forlatt av Gud. Om VI svikter, så svikter ikke HAN! Selv uro tjener til det gode i lyset fra Gud. Uro over manglende tro er ikke tegn på forlatthet fra Gud, men nettopp et kjennetegn på tro!

«Hellig Uro» er tittelen på en liten bok av Moder Basilea Schlink, en av Mariasøstrene i Darmstadt i Tyskland og som kom ut for flere år siden. Uro over vår manglende tro/tillit til Gud er tegn på en lengsel etter hvile og nærhet til Gud. Den åpner opp for at Gud kan fylle oss med nytt mot og nye krefter!

ALT og ALLTID - Må Gud fylle deg med den hvile og trygghet som ligger i de to ordene!

Stig Are Leiros

Sokneprest i Hadsel 

fredag 2. oktober 2015

GUDSORD UKE 40



KOM VIND OG VÆR, BARE KOM!
De fleste liker kanskje vår og sommer en tanke bedre enn høst og vinter. Høsten er vemodig, synes mange. Og vinteren er strevsom, sukker noen.
Men årstidenes skiftning viser så fint Guds kreativitet og skaperglede. La oss glede oss over høstfarger, over deilig bær, sopp og grønnsaker, pynte med høstfarger og koke noe godt til hverandre.
«Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde og glede oss på den», står det i Salme 118, 24
Han er verdens mest fantastiske kunstner, Gud. Både innen ren visuell landskapskunst, performance og innen happening- genren.  Guds kreativitet er uten ende, og selv om vi mennesker er skapt i hans bilde som kreative skapninger, er det ingen mennesker som kan utkonkurrere han. Han kan til og med skape noe nytt og godt, når vi mennesker roter ting til.
Når årstidene skifter, som satsene i en klassisk symfoni, står Gud som både komponist og dirigent.  Og nå nærmer vi oss de dramatiske allegro-satsene, etter rolig og avslappende adagio gjennom sommeren.
Det gjelder ikke bare årstider, bildekunst eller musikk, - dette gjelder heldigvis våre liv også. Det er som kunsthåndverkerne sier: Ingen ordentlig dybde i veven, uten mørke tråder også!
I salme 147 står det: «Han dekker himmelen med skyer, sørger for regn til jorden og lar gresset spire. Han lar snøen falle som ull, han strør rim, og kaster hagl som smuler.»
Etter blomstring, frukt og bær kommer høstvindene. Høst er tid for refleksjon. Da er det røttene som pleies.
For det er ikke bare blomster, frukt og bær som er viktig. Røtter er også viktige. Det er jo de som hjelper oss å ta til oss det vi trenger, og til å holde ut.
Ta inn alt som er godt! I dag kan du «pleie røttene» ved å lese Salme 23, når du drar opp beina i sofaen. Slike kjente vers kan være fine å høre i ny oversettelse, - da «hører» hører man det på nytt. Her et av versene på nynorsk, og det handler om at alt kan se skremmende mørkt ut:
«Om eg så går i dødsskuggens dal, er eg ikkje redd for noko vondt. For Du er med meg. Din kjepp og din stav, dei trøyster meg.»
Da kan høstvindene komme!
Av menighetspedagog Solgunn Jensen

GUDSORD UKE 39



«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!»

Arnulf Øverlands ord fra 1937 er minst like aktuelle i dag, i overflodssamfunnet Norge. Gjennom fjernsynet er verdens millioner av lidende kommet så nær oss. Ja, de befinner seg i den fine stua vår, der vi sitter med god mat og drikke og lar oss underholde, kveld etter kveld.

Kanskje kjenner vi et stikk av samvittighet som sier at vi burde gjøre noe. Men så hører vi røster som forteller om løgn, svindel og manipulering, at vi ikke skal tro på det vi ser og hører. Og vi puster ut og fortsetter å nyte livet fullt ut. «La dem få hjelp der de bor!» Det høres så lettvint ut, for da kan vi skyve ansvaret over på organisasjoner eller «de andre». Og så kan vi fortsette å kose oss i vår egen boble.

Jesus talte mye om å se sin neste, om å hjelpe enhver som er i nød. Han sa ingenting om at vi først skulle undersøke situasjonen, se om den var reell. Nei, han sa at vi skal se på alle mennesker som om de var Herren selv. Les Matteus 25, 31- 46. Selv viste Jesus omsorg mot alle, også de som andre snakket negativt om, eller var mistroisk overfor. Hva gjør du og jeg?

Hvordan preger Jesu ord om å vise omsorg oss i møte med andre? Jeg skulle ønske at vi kunne riste av oss likegyldigheten og stå opp og gjøre noe for de som trenger oss mest. Tenk om vi kunne stå opp og gå sammen i en «omsorgsbevegelse», som ikke må ha en grundig undersøkelse for å gjøre noe for våre søsken på jorda! Vi blir ikke fattige av å hjelpe. Tvert i mot, vi blir rike inne i oss. «Det er ved å gi, at man får. Det er ved å glemme seg selv, at en finner seg selv», sa Frans av Assisi.

Vi, enkeltmennesker i den rike del av verden, må gjøre alvor av å reise oss og hjelpe. Vi kan ikke hjelpe hele verden alene, men det må ikke være vår unnskyldning for ikke å gjøre noe, enten det er å ta kontakt for å bli kjent med våre nye landsmenn, eller gi penger som kan redde liv og gi nødvendig hjelp til mennesker som kjemper for å overleve fra dag til dag.

«Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»


Ingrid Bergquist
diakon