onsdag 21. desember 2016

JULEGUDSTJENESTER

Denne uken har det vært julegudstjenester for skolene både på Sandnes skole,Stokmarknes menighetshus, Innlandet kirke og Melbu kirke. Det har vært fine samlinger der både ansatte og elever har deltatt. Vår nye sokneprest, Pål Wirkola Svendsen hadde gudstjenestene på Stokmarknes og Melbu.
2. klassene deltok med sang på Stokmarknes menighetshus

torsdag 24. november 2016

GUDSORD uke 47



Å vente eller ikke vente. Og på hva?

Ungdom ler overbærende av romantiske forviklings-komedier fra 80-tallet.
Du vet de der hvor det nyforelska paret ikke hadde mobil. Og ikke internett.
De blir forhindret fra å møtes til avtalt tid på togstasjonen, den avgjørende gangen.
Vil de finne hverandre igjen? Når de bare vet fornavnet på hverandre?
- Teknikken vi nå tar for gitt, den har fordeler.
Men den har også gjort oss mye mindre flinke til å vente.
Alt skal skje NÅ, helst i sted! Og det vi ønsker, det skal vi ha med en gang.
Men egentlig er det fint å kunne vente litt på noe godt.
Det er en egen forventning i å se fram til noe som det er verdt å feire.
For eksempel jula.
Det går an å bruke advent til å vente med selve feiringa.
Forberede, og glede seg. Da blir man ikke lei.
Og når jula så kommer: - ikke nøy deg med bare pakkepapiret!
Du må få med deg den virkelige GAVEN! Ikke bare alt det rundt: 
pynten, dekoren, maten, klærne, de kjøpte tingene..
Tenk deg en unge som får en gave, nydelig innpakket.
Og pakker opp lag på lag med glitrende papir.
Og innerst inne er det altså... INGENTING!?
Huff. Sånn er det ingen som gjør mot unger.
Men ikke gjør det der mot deg selv heller denne jula, da.
Ikke gå glipp av julas innhold, det som englene sang om.
Over hele julenattshimmelen.
Barnet i krybben!
"Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden"! (Joh. 1,9)
Guds gave til alle mennesker. Også DEG.
Ellers blir jula bare gavepapir uten innhold.


Menighetspedagog Solgunn Jensen

torsdag 20. oktober 2016

GUDSORD UKE 42


En gang jeg var i Tiberias – denne flotte lille byen langs Genesaretsjøen i Israel – så ble vi forstyrret av en tigger mens vi spiste middag på en fortausrestaurant. Den voksne tiggeren spurte høflig på engelsk om jeg hadde noen penger å avse. Som regel pleier jeg å gi litt av det jeg har i lommen – og skal jeg være ærlig - kanskje særlig dersom jeg har noen rundt meg. Denne kvelden var jeg til alt overmål ute på middag med ei dame jeg gjerne ville gjøre et godt inntrykk på. Men et blikk på tiggeren holdt meg likevel fra å gi noe denne gangen. For jeg tenkte, ærlig talt, fyren har på seg både finere klær og sko enn jeg har hjemme i garderoben. Et sted får sannelig grensen gå for tigging.

 -Så jeg stilte meg uforstående til det han spurte om på engelsk, og svarte ved å spørre han på tysk; «Sprechen sie deutsch?»  Han fortsatte på engelsk, og jeg rista på hodet og fortsatte på tysk –«ich verstehe nicht» -helt til han ga opp og gikk videre til et annet bord. Alt sammen foregikk i en vennlig tone, så skal jeg si det som det er, var jeg var ganske fornøyd med meg selv. Jeg hadde inntrykk av at bordkavaleren min rett og slett var litt imponert.

-Helt til vi sto litt lenger nedi gata utpå kvelden og snakket med en gatekunstner. På engelsk. Kunsten hans gjorde inntrykk, så jeg spurte han om ulike teknikker han hadde brukt. Hvem andre enn tiggeren prikker meg på ryggen midt i en setning; «Oh, so you speak english after all?» spør han. Infamt nok virka han ikke det spor overrasket engang.

Jo, vel, jeg måtte innrømme at jeg kunne litt engelsk da. -Alt mens borddama mi fikk seg en god latter på min bekostning. Det endte med at tiggeren fikk noen mynter sammen med en heller syltynn unnskyldning.

Da tiggeren var gått, spurte jeg den jødiske kunstneren om han kjente til mannen. Jo, han hadde tigga i byen over flere år, men han kjente ellers ikke til livssituasjonen hans. Da jeg kommenterte klærne og skoene hans, var kunstneren enig – det var ikke ofte du så en tigger med merkeklær og dyre sko. Han kjente ikke til tiggerens finansielle situasjon.

Men så la han til; Men når jeg har litt penger til overs, så gir jeg han alltid litt. For du vet, velsignelsen er ikke avhengig av mottakeren. Velsignelsen ligger i det å gi av et helt hjerte.

Her ga denne gammeltestamentlige jøden meg noe å tenke på.

Midt mens det sjeldent store antallet flyktninger og innvandrere i fjor vinter strømmet inn over grensene våre og gjorde mange av oss betenkt, var det en kristenleder som repliserte da han ble spurt; Vi må stole på at politikerne tar hånd om situasjonen til landet vårt. Det du og jeg skal få konsentrere oss om er å være åpne, vennlige og gjestfrie i forhold til de som kommer.

Jesus sier i Lukas 6, 38; «Gi, så skal dere få! Dere skal få tilbake en gave som er enda mye større enn den dere gav». Enklere kan det ikke bli. Gi, av dine midler, av din tid, av din omtanke, av deg selv, så skal du få. Jeg tror at dette budskapet har en allmenn sannhet i seg. Den gjelder altså alle mennesker, uansett kjønn, nasjonalitet eller religion. Det ligger innebakt en velsignelse i det å gi. Enten vi har et himmelsk perspektiv over livene våre eller ikke.

Og så gjelder det å ikke bli sittende fast for lenge, å bli kynisk og bitter når vi opplever å bli utnyttet – for det hender. For velsignelsen er ikke avhengig av mottakeren. Velsignelsen ligger simpelthen i det å gi uten å kreve noe tilbake. Det gjør nemlig noe med oss. -Og det er en større gave.
Prostiprest Lloyd Tryland  

onsdag 13. juli 2016

GUDSORD UKE 28

Alle trenger å bli sett

Det er et dypt behov hos oss mennesker. 
Om folk har råd til de dyreste luksusferier, eller restaurantbesøk nå i ferien, men ikke har noen å dele dette med, hva er da gleden? 
På den andre siden vet vi alle hvor godt det føles når noen virkelig ser på deg, og du vet at de bryr seg om deg. 
Da trengs det ingen luksus for å ha en lykkestund. 

En som virkelig SÅ folk, var Jesus. Han så de undertrykte, de utstøtte, og de syke. De som ingen turte å være nær. 
Det står mange heftige historier om hvordan han så dem som kom i hans nærhet, og snudde livene deres opp ned. Han var helt annerledes enn alle andre. 

Ta for eksempel den gangen en hel gjeng strenge folk kom til han med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd*. Det var alvorlig i den kulturen på den tiden. Mobben sto rundt, klar til å kaste stein på henne, slik loven var. Lederne ville bare teste Jesus først, hva han, - som sa og gjorde så mye rart-, hadde å si til et sånt tilfelle? 
Jesus så på henne, og på dem, og svarte: «Den av dere som er uten skyld, kan kaste den første stein.» 
De mektige mennene krympet seg under blikket hans, og en etter en gikk de bort. Jesu blikk fikk dem til å gå inn i seg selv, og innse at de ikke kunne fordømme henne likevel. 
Da kvinnen var den eneste igjen, så Jesus på henne og sa: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!»
Jesu kjærlige blikk ville hun nok aldri glemme. 
(*Du kan lese hele i Johannes evangelium kapittel 8, vers 2-11) 

Slik var Jesus. Radikal! Og slik er Jesus ennå. 
Han ser deg. Kommer du til han med senket hode, kan du gå derfra med hodet løftet. 
Han har overblikk også. Han ser hva som er viktig.
I nåtid, og i evig perpektiv. Han ser på sin far. Vår far i Himmelen. Både for å be, og for å takke. 
Nå i ferien har du kanskje tid til å tenke på dette: - Hva vil DU se? Og: Vil du bli sett av Han?


Menighetspedagog Solgunn Jensen

70-års konfirmanttreff.

Søndag 10. juli var det markering av et uvanlig konfirmantjubileum. Hele 70 år etter konfirmasjonen i 1946 møttes en gruppe på 12 jubilanter. De har også flere ganger tidligere vært samlet til konfirmanttreff. I 1946 var det hele 112 konfirmanter, noe som skyldes at mange ikke var blitt konfirmert den siste tiden under krigen. Under gudstjenesten på søndag ble jubilantene presentert. Det ble også tent et lys for de som er gått bort av dette kullet.

mandag 20. juni 2016

BLI MED PÅ PILEGRIMSTUR!

Førstkommende onsdag, 22. juni, arrangeres den årlige pilegrimsturen fra campingplassen på Stokmarknes til Hadsel kirke. Hver år går vi en av de gamle kirkeveiene som har vært benyttet i flere hundre år. De siste årene er mange av stiene blitt lettere tilgjengelig ved at Børre Johansen og gode hjelpere har lagt ut klopper. Der det før var vått kan en nå gå tørrskodd.
Vi starter fra campingplassen kl. 17.00. Vi stanser to-tre steder underveis. Blant annet skal vi se på tuftene etter en gammel jernaldergård. Vi skal også gå innom den fine gammen som elever ved Stokmarknes bygde for 15 år siden. 
Kl. 18.30, eller når vi er kommet fram, blir det en kort pilegrimsgudstjeneste i Hadsel kirke. Deretter blir det kaffe og noe å bite i.
Vedlagt følger noen bilder fra tidligere pilegrimsturer. En pilegrimstur gir ro til å tenke over livet, livet med hverandre, livet med Gud og livet med naturen.




fredag 10. juni 2016

GUDSORD UKE 23



FOCUS IS EVERYTHING!

Det er et sitat fra filmklassikeren Star Wars, og det er Yoda som sier det til unge Luke Skywalker.
Fokus er avgjørende mange ganger.  
Fokuser på det gode, eller det dårlige i livet, - det får konsekvenser.

Disippelen Peter er en underholdende kar i kretsen rundt Jesus. I Matt 14, 29 lager han action igjen, og det handler absolutt om fokus.
«Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: Herre berg meg! Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i han.»

Peter Peter, den impulsive Peter! Han er alltid så skråsikker, og så går det galt. 
Han som påstår at han ALDRI skal fornekte Jesus, men gjør det tre ganger samme natt. 
Han farer opp med sverdet sitt når vaktene kommer etter Jesus, og skader et øre som Jesus retter opp igjen. 
Peter er en fargeklatt, og egentlig en trøst, - som eksempel for oss. 

Livet er en seilas, det står så bra i sangen om å være en seiler på livets hav. 
Det vil komme stormer på seilasen, garantert.
Det vil komme valg som er vanskelige, som vi ikke ser alle konsekvensene av..
Eller muligheter som virker forlokkende.
Livet er å ta sjanser. 

Og Peter, hva gikk gjennom hodet på han da han tok steget ut fra båtens trygghet 
og gikk PÅ vannet, slik som Jesus?! 
Han kjente kanskje bare at alt er mulig for Jesus. Peter fokuserte. På Han som har kontroll.
Men så begynte han å se på havet i stedet for Jesus, og da begynte han å synke. 
Alt var helt greit så lenge han så på Jesus. 
Det dumme var å ta øynene vekk fra Jesus, miste fokus, bli overveldet av alt dette rundt!
Da rakte Jesus han en hjelpende hånd. 
Dette er vår sikkerhetsfaktor også i livets vanskelige oppgaver og spennende sjanser: 
Fokuser på Jesus! 
Gå til han i oppriktighet, så fører han oss gjennom bølgene. 
Men vi må utpå djupt vann, vi også. Vi kan ikke bli stående igjen på land! 

Av Solgunn Jensen, menighetspedagog

fredag 3. juni 2016

GUDSORD UKE 22

Iblant tar livet en annen vending enn vi har tenkt. Det skjer noe som verken var planlagt eller ønsket. I starten ser det fremtidige landskapet både skremmende, kaotisk og uoversiktlig ut. Men etterhvert blir det uvanlige vanlig og vi oppdager at livet går videre, om enn i en annen form. Og så kan det skje at vi opplever at dette nye og uplanlagte blir til et mye rikere liv enn vi hadde forestilt oss.

"Når Gud lukker en dør, åpner han alltid et vindu", sier vi i et ordtak. Det som i alle fall er helt sikkert, er at Gud ikke forandrer seg, om så hele verden snues på hodet. Han er her som en klippe vi kan få klamre oss til. Hans evige armer har plass for deg og meg. Han vil aldri trenge seg på oss, men han er alltid der for oss, om vi vil ta i mot ham.

Denne ukas Gudsord blir et slags vitnesbyrd fra meg til dere lesere. Det er samtidigen påminning til oss alle om at ingen av oss er unyttige for Gud. Vi lever fordi Herren har bruk for oss.

Mitt liv har også endret seg de siste månedene. Jeg er ikke lenger i den jobben jeg trodde jeg skulle ha til jeg ble 67. Kroppen sa fra om at nok er nok. En dør ble lukket. I begynnelsen kjentes det helt greit. Jeg var jo så tappet for krefter. Det var godt å hvile og ikke tenke for mye fremover. De innholdsløse dagene, uten gode kollegaer og avtaler ville tidsnok komme. Tenkte jeg.

Men hva skjedde? På mine turer ut i fisk luft møter jeg ulike mennesker. Og jeg oppdager at mange trenger en som har tid til en liten prat, et besøk eller en kopp kaffe. Jeg ser stadig klarere at Gud kanskje har lukket døra til arbeidslivet. Samtidig føler jeg at Han har åpnet en dobbeltdør inn til noe nytt. Nå har jeg tid. Jeg har ikke lenger fullbooket kalender og stadig nye avtaler.

Jeg kjenner sterkt at Gud har ledet meg inn i en ny fase, der han både legger veien til rette og viser meg hva jeg skal gjøre. Å få snakke med andre om Jesus som jeg tror på, og kanskje vise litt av Ham til andre mennesker, er det største jeg kan tenke meg. Å få legge mennesker frem for Gud i bønn fyller meg med glede og ydmykhet.

Å være soknediakon i Hadsel har vært fantastisk, men å få være "frivillig diakon" er jammen ikke mindre fantastisk. Hver ny dag er spennende, for hvem har Herren sendt i min vei i dag?
Helt fra jeg var ung har et ord fra Bibelen fulgt meg, og jeg deler det gjerne enda en gang med dere:
Ef. 2, 8- 10 "For av nåde er dere frelst, vet tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." 

Ingrid Bergquist, diakon

tirsdag 24. mai 2016

KONSERT

På fredag blir det en spennende konsert i Hadsel kirke.

GUDSORD UKE 21

Fra «kirkesurr» til «surrekirke»?
            Noen sjanser må man av og til ta! Det gjør jeg nå! Jeg risikerer å bli oppfatta som en sur gammel gubbe! Og det vil jeg ikke være. Men det får våge seg! For av og til må det synges ut!
Kirkesurr
            Forleden var jeg i kirka. Ikke alle var tydeligvis vant til å være der. Det er greit nok, Men det var som de «eide» hele kirkerommet! Det var som i en kinosal før forstillingen begynte. Skravla gikk høylytt, fotografert ble tatt i hytt og pine, folk vandra fram og tilbake i kirka på «måfå». Om noen skulle ha ønsket å samle seg ei lite stund på forhånd før gudstjenesten begynte, hadde det ikke vært mulig.
Lære av katolikker og muslimer.
            De kan da ikke lære oss noe? Jo, faktisk.
            For det første kan de lære oss at det er Gud vi skal møte i kirka og i gudstjenesten. Det trenger vi å bli bevisst på! Vi trenger øvelse i det å møte Gud å være stille for ham! Derfor åpner også vår nyeste gudstjenesteordning med en liten øvelse i stillhet.
            For det andre kan de lære oss at vi også tar kroppen vår med i møte med Gud.
            Muslimene har sine kroppslige bevegelser. De kan vi synes er rare, men likevel er de uttrykk for en dyp ærbødighet for Gud. Det kan vi lære av!

            Katolikkene kommer inn i kirken, korser seg med vievann, kneler før de tar plass i benkene, kneler ofte der også og ber en stille bønn før gudstjenesten begynner. Kneling og korstegn var lenge i bruk også hos oss. De forsvant så seint som å begynnelsen av attenhundretallet.
Ikke ape etter
            Jeg mener ikke at vi skal etterape måten andre ter seg på i Guds hus. Men vi skal være oss bevisst at det er Gud vi møter. Og hvordan oppfører vi oss da?
            Korstegnet er på vei inn i igjen. Det er en taus Kristusbekjennelse vi gjør med kroppen mens vi kan si stilt til oss sjøl: «Jeg tilhører Jesus, han er glad i meg!» Farligere er det ikke.
            Dessuten kan vi øve oss i å være stille, holde munn og være oss bevisst det møtet med Gud som kirkerommet og gudstjenesten skal være!
            Hva vil skje hvis vi bare fortsetter å surre? Kirka blir ei «surrekirke»!


Olav Holten, prost emeritus