fredag 4. mars 2016

Gudsord uke 9


Tanker om tvil og tro.

Troverdighet er en viktig verdi for oss. I møtet med våre medmennesker er det viktig å vite at det vi står for blir tatt på alvor av den andre eller de andre. Mennesker som er troverdige er det alltid lett å forholde seg til. Vi vet hvor vi har dem og hva vi kan forvente. De vi kjenner godt er det lettere å vurdere troverdigheten til. Det gjelder både vårt forhold til offentlige personer, men også vår nære omkrets og våre venner. Jo bedre vi kjenner et menneske jo bedre vet vi hva det står for.

Slik tror jeg også det er i forhold til åndelige spørsmål. Er Gud troverdig? Har han noe med mitt liv å gjøre? Det spørs hvor godt vi kjenner ham. Vi møter selvsagt Gud på en annen måte enn vi møter naboer og andre medmennesker. Men gjennom forkynnelse, gjennom lesning av Bibelen og gjennom kontakt med ham i bønn og i samtale med hverandre lærer vi ham å kjenne. Opplever vi ham da som troverdig? Eller er det grunn til å tvile på hvem han er og hva han står for? Er det i det hele tatt troverdig at han fins? Gjennom kjennskap vil vi danne oss en oppfatning om det.

I Bibelen møter vi apostelen Tomas, som gjerne blir kalt tvileren. Han ønsket konkrete bevis på at Jesus var stått opp fra de døde og var levende. Han fikk også bevis. Dette kan vi lese om i Johannes evangelium kapittel 20.

Sist søndag var det «tomasmesse» i Hadsel kirke. Det er en gudstjeneste der en legger mer vekt på konkrete handlinger ved blant annet å bevege seg rundt i kirken i stedet for å bruke bare ord. Elementene i kirken gjør kanskje at en blir bedre kjent med den treenige Gud. For mange blir han da mer troverdig. Men her er også rom for tvil. I søken etter kjennskap møter vi på mange «hvorfor».

I historien om Tomas opplever vi at tvilen hører med til troen. På en måte kan vi si at tvilen er en viktig del av troen, ja nesten en forutsetning. Tvilen er også viktig.

Gunnar Tveit Sandvin, kirkeverge

Gudsord uke 8


Om å gå løs på kirkehuset.

            Hadselkirka er ei perle. Alle er enige om det.

Moderne kirkehus

            Da den ble bygd, var den en meget moderne kirke. Den tilfredsstilte alle de krav som man på den tid hadde for et kirkerom. Men nå har det snart gått to hundre år. Mye har endret seg, samfunnet, f.eks. kirka, folket, presteskapet, gudstjenesten.

Et vernet kirkehus

            Kirkehuset er vernet. En får ikke lov til på gjøre endringer uten at høyere instanser har gitt tillatelse. For Hadselkirka er det biskopen. Men hun tar ikke avgjørelser uten at Riksantikvaren har uttalt seg. Svært ofte blir hans vurdering fulgt. Det å få til forandring er derfor ofte meget vanskelig, for ikke å si umulig. Det er fordeler med en slik ordning. Da blir ikke kirkehuset utsatt for tilfeldig behandling og bevaringsverdige ting ødelagt eller satt til side..

            Men det kan være en hemsko også. Ofte har en ei kjensle av at kirkehusene mer er museer enn et levende 

Verksted for tro og gudsliv.

            Jeg har ofte fablet om hva jeg ville ha gjort hvis jeg hadde hatt frie tøyler, noe jeg ikke har. Det er sikkert også bra! Kanskje er det også en fordel at jeg nå er ute av tjeneste og ikke har noe jeg skulle ha sagt!   

            I utgangspunktet vil jeg ha ta vare på kirkehuset som det er, med få, men ikke uvesentlige endringer.

            For det første ville jeg ha fjernet alterringen. Den har en eneste funksjon: Den er et knelemøbel. Men folk har ofte hatt en forestilling om at området innenfor alterringen er mer hellig enn utenfor. Den står der og liksom stenger veien til Gud. Det er ikke riktig! Adgangen til Gud er fri! Veien til han er ikke stengt!

            For det andre ville jeg ha hevet benkene ut og utjevnet høydeforskjellen mellom skip og kor. Som erstatning ville jeg fått satt inn løse stoler som kunne plasseres etter behov, f.eks. i et amfi rundt alteret. Jeg ønsker meg også et alterbord mer midt i kirka, der presten kunne forrette gudstjenesten vendt mot menigheten.

            For det tredje ville jeg ha flyttet døpefonten ned til inngangspartiet i kirka, slik at den stod der og symboliserte at dåpen er inngangen til og begynnelsen på livet med Gud.

            Jeg vet at det meste av dette vil en ikke få lov til. Det eneste jeg tror vi kan ha sjanse til å få er et transportabelt alterbord mer midt i kirka. Det hadde vært kjempeflott å ha fått det på plass!

Olav Holten, prost emeritus