tirsdag 24. mai 2016

KONSERT

På fredag blir det en spennende konsert i Hadsel kirke.

GUDSORD UKE 21

Fra «kirkesurr» til «surrekirke»?
            Noen sjanser må man av og til ta! Det gjør jeg nå! Jeg risikerer å bli oppfatta som en sur gammel gubbe! Og det vil jeg ikke være. Men det får våge seg! For av og til må det synges ut!
Kirkesurr
            Forleden var jeg i kirka. Ikke alle var tydeligvis vant til å være der. Det er greit nok, Men det var som de «eide» hele kirkerommet! Det var som i en kinosal før forstillingen begynte. Skravla gikk høylytt, fotografert ble tatt i hytt og pine, folk vandra fram og tilbake i kirka på «måfå». Om noen skulle ha ønsket å samle seg ei lite stund på forhånd før gudstjenesten begynte, hadde det ikke vært mulig.
Lære av katolikker og muslimer.
            De kan da ikke lære oss noe? Jo, faktisk.
            For det første kan de lære oss at det er Gud vi skal møte i kirka og i gudstjenesten. Det trenger vi å bli bevisst på! Vi trenger øvelse i det å møte Gud å være stille for ham! Derfor åpner også vår nyeste gudstjenesteordning med en liten øvelse i stillhet.
            For det andre kan de lære oss at vi også tar kroppen vår med i møte med Gud.
            Muslimene har sine kroppslige bevegelser. De kan vi synes er rare, men likevel er de uttrykk for en dyp ærbødighet for Gud. Det kan vi lære av!

            Katolikkene kommer inn i kirken, korser seg med vievann, kneler før de tar plass i benkene, kneler ofte der også og ber en stille bønn før gudstjenesten begynner. Kneling og korstegn var lenge i bruk også hos oss. De forsvant så seint som å begynnelsen av attenhundretallet.
Ikke ape etter
            Jeg mener ikke at vi skal etterape måten andre ter seg på i Guds hus. Men vi skal være oss bevisst at det er Gud vi møter. Og hvordan oppfører vi oss da?
            Korstegnet er på vei inn i igjen. Det er en taus Kristusbekjennelse vi gjør med kroppen mens vi kan si stilt til oss sjøl: «Jeg tilhører Jesus, han er glad i meg!» Farligere er det ikke.
            Dessuten kan vi øve oss i å være stille, holde munn og være oss bevisst det møtet med Gud som kirkerommet og gudstjenesten skal være!
            Hva vil skje hvis vi bare fortsetter å surre? Kirka blir ei «surrekirke»!


Olav Holten, prost emeritus

GUDSORD UKE 20

Det er lov å gråte
Nå har det vært mange vårlige fest- og fridager. Men det er jo ikke alle dager i livet som er like gode, det har vi alle erfart. Noen går gjennom tunge dager akkurat nå, mens andre har dem bak seg.
Da kan vi tenke på at selv alle de fine blomstene som nå står og stråler i flotte farger måtte vokse gjennom mye svart jord først. Og det måtte jammen regnskurer til også.
I Salme 126, 5 står «De som sår med gråt, skal høste med fryderop»
Tårer, det viser mye solid vitenskapelig forskning, de er kroppens måte å skylle vekk skadelige stoffer som oppstår ved stressreaksjoner. Og ikke overraskende: - folk som gråter er sjeldnere i fare for å få hjerteproblemer som følge av død i nær familie.
Gråt er den fysiske prosessen som klarest skiller oss mennesker fra dyrene. Så vi kan si at det å gråte gjør oss menneskelige i ordets beste forstand. Man trenger ikke være terapeut for å vite at det gjør godt å småsnufse, hulke eller regelrett bælje – Det er godt å få det ut.
Tårer er Guds gave til sine barn. Når vi gråter bruker de ventilene han har gitt oss for å få ut ting som demmer seg opp. Press og stress kan få utløp på en sunn måte.
Jeg har hørt folk si: Gud tar imot et sønderknust hjerte, men da må han få alle bitene. Ja det er nok noe i det. Og når Gud leger såret, er tårene med på å lindre helbredelsen. Om du tør å gråte, vil du nok også lettere tørre å leve og elske. Den som sørger har våget å føle dypt.
Noen mennesker tør ikke involvere seg helt. De berøver seg selv sjansen til å virkelig glede seg over det gode, da er jo også risikoen for smerten der. Noen tror antagelig at stoisk ufølsomhet er et tegn på mot. Men Gud deler ikke ut medaljer for å ikke gråte.
Selv kong David sier i salme 34: «Jeg søkte Herren, og han svarte meg. Han fridde meg ut fra alt som forferdet meg!»
Det krever mot til å elske, til å involvere seg, til å se ting i øynene, innse et tap, og la hjertesåret blø. Slik kan sårene renses, og få gro. Ved Guds hjelp. Da kan det som kjennes som en ørken, få liv igjen.


Av menighetspedagog Solgunn Jensen

fredag 6. mai 2016

Oversikt over konfirmasjoner fremover

Vi gjør oppmerksom på at fra 2017 vil konfirmasjoner bli lagt til lørdager. Her er en oversikt over datoer.


Konfirmasjonsdatoer 2017-2019


Konfirmasjons-datoer 2017:

Melbu kirke                   lørdag 6. mai

Hadsel kirke                lørdag 13. mai

Grønning kirke           lørdag 27. mai

Sand kirke                   3. juni  (pinseaften)

Innlandet kirke             4. juni (1. pinsedag)



Konfirmasjons-datoer 2018:

Melbu kirke                   5. mai

Hadsel kirke               12. mai


Sand kirke                   19. mai


Innlandet kirke           20. mai 

Grønning kirke            26. mai



Konfirmasjons-datoer 2019:

Melbu kirke                   4. mai

Hadsel kirke                  11. mai


Sand kirke                   18. mai

Innlandet kirke           19. mai

Grønning kirke            25. mai






Salmekveld i Innlandet kirke 02.05.2016

På mandag var det salmekveld på Innlandet og mange sangglade mennesker møtte opp.
Det var en riktig trivelig kveld.


tirsdag 3. mai 2016

GUDSORD UKE 18

 Hjemlengsel.
Apostlenes gjerninger 1,9ff.
“–han ble løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne.”
 Så stod de der, en flokk nære venner og noen andre.
Den beste vennen dro, uten å ha bestilt billett eller pakket til reisen. Han bare forsvant rett foran øynene på dem.  Opp i en sky, med løftede hender som en siste hilsen. Heldigvis var det flere som var sammen da dette merkelige skjedde, alle var vel ikke så sprø at de bare innbilte seg det de så?  
Var det en englesky kanskje, engler som bar ham dit han skulle? Lengselen etter å reise til sitt hjemland og sin egen Far var nok så sterkt tilstede at ingen krefter kunne holde Jesus på jorden fysisk lengre. Han som frivillig hadde gitt avkall på sine himmelske rettigheter for å bli mennesker lik, han hadde nok kjent på hjemlengselen.
Og nå dro han.
De sjokkerte vennene med stive nakker etter å ha glant oppover, fikk besøk av to hvitkledde menn som gav dem løftet om at Jesus skulle komme igjen på samme måte som han dro, altså “skybåret”.  Det løftet står fortsatt fast.

 Men jeg kan undre på hva som skjedde på den andre siden av skyen? Og jeg kan forestille meg dette:
Etter tretti år på jorden var en himmels hærskare full av iver etter å se Hans ansikt igjen.   Faderen kysser sårmerkene på hans panne, hender og føtter idet han utbryter: “Dette er min Sønn den elskede, i Ham har jeg velbehag!”
 Jubelrop runger: ”SEIEREN ER VÅR“, og engelen Gabriel tar Jesus i armen for en spasertur.
 “Jesus” sier Gabriel, ”Du døde for hele verden der nede?”
“Ja.”
“Du må ha lidt mye?” igjen svares det “ja” med en kjærlig, fredfull stemme.      
  “Men Jesus, vet de det alle sammen?”
 “Å nei, bare noen få vet det.”
“Men hva er da din hensikt, Herre? Hva har du da gjort for at den verden som du døde for skal få vite det? Hvilken plan har du lagt?”
 “Jeg har bedt Peter, Jakob, Johannes, lille Andreas og noen andre om å fortelle det videre. Og disse skal fortelle videre og videre helt til hele jorden har hørt budskapet.”
Gabriel som kjenner oss jordboere ganske godt vet hvilket stoff vi er laget av og utbryter: ”Ja- men hvis Peter svikter? Kanskje Johannes ikke orker mer etter ei stund, og hvis de som har fått høre budskapet får det så travelt med andre ting at de glemmer å fortelle?” 
“Hva da kjære Jesus?”
Den vidunderlige stemmen til Frelseren svarer: “Gabriel, jeg har ikke lagt noen annen plan, jeg regner med dem.”
Evy A. Nedrum
Diakoniarbeider