torsdag 20. oktober 2016

GUDSORD UKE 42


En gang jeg var i Tiberias – denne flotte lille byen langs Genesaretsjøen i Israel – så ble vi forstyrret av en tigger mens vi spiste middag på en fortausrestaurant. Den voksne tiggeren spurte høflig på engelsk om jeg hadde noen penger å avse. Som regel pleier jeg å gi litt av det jeg har i lommen – og skal jeg være ærlig - kanskje særlig dersom jeg har noen rundt meg. Denne kvelden var jeg til alt overmål ute på middag med ei dame jeg gjerne ville gjøre et godt inntrykk på. Men et blikk på tiggeren holdt meg likevel fra å gi noe denne gangen. For jeg tenkte, ærlig talt, fyren har på seg både finere klær og sko enn jeg har hjemme i garderoben. Et sted får sannelig grensen gå for tigging.

 -Så jeg stilte meg uforstående til det han spurte om på engelsk, og svarte ved å spørre han på tysk; «Sprechen sie deutsch?»  Han fortsatte på engelsk, og jeg rista på hodet og fortsatte på tysk –«ich verstehe nicht» -helt til han ga opp og gikk videre til et annet bord. Alt sammen foregikk i en vennlig tone, så skal jeg si det som det er, var jeg var ganske fornøyd med meg selv. Jeg hadde inntrykk av at bordkavaleren min rett og slett var litt imponert.

-Helt til vi sto litt lenger nedi gata utpå kvelden og snakket med en gatekunstner. På engelsk. Kunsten hans gjorde inntrykk, så jeg spurte han om ulike teknikker han hadde brukt. Hvem andre enn tiggeren prikker meg på ryggen midt i en setning; «Oh, so you speak english after all?» spør han. Infamt nok virka han ikke det spor overrasket engang.

Jo, vel, jeg måtte innrømme at jeg kunne litt engelsk da. -Alt mens borddama mi fikk seg en god latter på min bekostning. Det endte med at tiggeren fikk noen mynter sammen med en heller syltynn unnskyldning.

Da tiggeren var gått, spurte jeg den jødiske kunstneren om han kjente til mannen. Jo, han hadde tigga i byen over flere år, men han kjente ellers ikke til livssituasjonen hans. Da jeg kommenterte klærne og skoene hans, var kunstneren enig – det var ikke ofte du så en tigger med merkeklær og dyre sko. Han kjente ikke til tiggerens finansielle situasjon.

Men så la han til; Men når jeg har litt penger til overs, så gir jeg han alltid litt. For du vet, velsignelsen er ikke avhengig av mottakeren. Velsignelsen ligger i det å gi av et helt hjerte.

Her ga denne gammeltestamentlige jøden meg noe å tenke på.

Midt mens det sjeldent store antallet flyktninger og innvandrere i fjor vinter strømmet inn over grensene våre og gjorde mange av oss betenkt, var det en kristenleder som repliserte da han ble spurt; Vi må stole på at politikerne tar hånd om situasjonen til landet vårt. Det du og jeg skal få konsentrere oss om er å være åpne, vennlige og gjestfrie i forhold til de som kommer.

Jesus sier i Lukas 6, 38; «Gi, så skal dere få! Dere skal få tilbake en gave som er enda mye større enn den dere gav». Enklere kan det ikke bli. Gi, av dine midler, av din tid, av din omtanke, av deg selv, så skal du få. Jeg tror at dette budskapet har en allmenn sannhet i seg. Den gjelder altså alle mennesker, uansett kjønn, nasjonalitet eller religion. Det ligger innebakt en velsignelse i det å gi. Enten vi har et himmelsk perspektiv over livene våre eller ikke.

Og så gjelder det å ikke bli sittende fast for lenge, å bli kynisk og bitter når vi opplever å bli utnyttet – for det hender. For velsignelsen er ikke avhengig av mottakeren. Velsignelsen ligger simpelthen i det å gi uten å kreve noe tilbake. Det gjør nemlig noe med oss. -Og det er en større gave.
Prostiprest Lloyd Tryland